DEBATT
Hvor lenge kan Redaktørforeningen sitte stille og se på at et av deres medlemmer med overlegg bryter grunnleggende presseetiske og journalistiske prinsipper? Og hva mener Medietilsynet, som årlig bevilger flere millioner kroner i pressestøtte til en avis som sprer rykter og løgn?
I mediebransjens festtaler heter det gjerne at Norge har en «differensiert presse». Den er faktisk så differensiert at den omfatter et medium som sprer Putins løgner.
Norske hovedstrømsmedier er temmelig samstemte i sin kritiske holdning mot Russland – og tilsvarende positive i sin omtale av Ukrainas kamp mot aggressoren.
Men det finnes unntak. De befinner seg ytterst på både venstre og høyre fløy. Den notoriske Pål Steigan gir til beste sitt syn på geopolitikk generelt, og den russo-ukrainske krigen spesielt, på steigan.no. Steigan har ikke mye sympati med Ukrainas kamp mot Russland, for å si det diplomatisk.
På ytre høyre side er ikke den Kreml-apologetiske linjen like blatant, men flere medier skiller seg ut med større forståelse for russiske standpunkter og narrativer enn øvrig presse: utenfilter.no, inyheter.no og document.no.
Det som særmerker Document i denne sammenhengen er at avisen er sluppet inn i «det gode selskap»; avisens ansvarlige redaktør er medlem av Norsk Redaktørforening.
Slikt medlemskap fordrer at man følger pressens etiske regelverk, eller ihvertfall at man viser vilje til å gjøre det.
Document har i flere artikler publisert historier som savner ethvert faktagrunnlag. Avisen bryter også rutinemessig et viktig prinsipp i norsk presse: skillet mellom nyhet og kommentar.
Allerede tre dager før Russlands fullskalainvasjon i Ukraina toner Documents ansvarlige redaktør flagg: «Biden-regimet hausser opp krigsfrykt», skriver Hans Rustad 21. februar 2022 – tre dager før invasjonen. «Washington har skremt med krig i lang tid, og sier Putin har bestemt seg for invasjon.»
At Russland på dette tidspunktet hadde 130 000 soldater oppmarsjert ved Ukrainas grense, nevnes overhodet ikke i «nyhetsartikkelen» om «Biden-regimet». Nei, det er noe helt annet som skremmer redaktør Rustad; bilder av amerikanske soldater i Nato-landet Polen:
«Det som kan skremme er bilder av soldater fra 82nd Airborne Divsion utplassert noen få mil fra grensen til Ukraina.»
8. februar 2023 skriver Rustad om sprengningene i Østersjøen under tittelen «– USA sprengte Nord Stream 1 og 2 med norsk hjelp».
Redaktøren gjengir den kontroversielle amerikanske journalisten Seymour Hershs påstander om hvem som stod bak sprengningene av Nord Stream 1 og 2, nemlig den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA i samarbeid med norsk etterretning.
Hersh la ikke frem dokumentasjon i sin artikkel publisert på Substack, og hadde kun én kilde, som var anonym. Det var med andre ord umulig å kontrollere mange av artikkelens detaljerte påstander.
En del konkrete opplysninger var det likevel mulig å ettergå, noe faktasjekkere i inn- og utland gjorde, blant annet Faktisk.no: «Ingen av påstandene om norsk delaktighet har latt seg bekrefte. Flere detaljer lar seg avkrefte, mens noe av det han skriver er svært lite sannsynlig.»
Artikkelen er spekket med opplysninger og påstander som befinner seg i spennet mellom det tvilsomme og direkte løgn.
Hersh omtaler ikke-eksisterende norske marinebaser. Skip han hevder opererte i Østersjøen, befant seg beviselig i Norge i den aktuelle perioden, påviser både den danske analytikeren Oliver Alexander og Faktisk. Hersh hevder også at Jens Stoltenberg var en betrodd kilde for amerikansk etterretning under Vietnam-krigen. Da krigen sluttet var Stoltenberg 16 år.
Denne mildest talt fantasifulle historien, som ville diskreditert ethvert norsk nyhetsmedium som måtte ha publisert den, gjengis praktisk talt uten forbehold av Document. Det er nødvendig å gjengi et lengre utdrag for å vise Documents stil og behandling av informasjon:
«Det var amerikanerne som sprengte Nord Stream 1 og 2, og Norge var direkte involvert, skriver gravejournalisten Seymour Hersh i en artikkel på substack som vil sette spor. – Dette er en krigshandling (an act of war), sa et av medlemmene av aksjonsgruppa da planene om å sprenge ledningen forelå.
Norsk marine fant stedet for sabotasjen, og et norsk overvåkingsfly slapp sonaren som sprengte ledningene 26. september 2022. (...)
Men så snudde Biden. Det var denne avgjørelsen som utløste den kjeden av begivenheter som endte med sprengningen av ledningene. (...)
Det var i denne situasjonen at Biden ga sin nasjonale sikkerhetsrådgiver, Jake Sullivan, i oppdrag å lage en tverrdepartemental gruppe som kunne komme opp med en plan.
Planen de endte opp med, var å sprenge begge rørledningene. (...)
Seymour Hersh er en erfaren gravejournalist. Han har gode kilder. Noen i administrasjonen har ønsket at denne historien skulle komme ut: USA sprengte de russiske rørledningene for å bryte forbindelsen til Tyskland. Tyskland skulle ikke bli fristet til å kjøpe russisk gass. (...)
Allerede da ledningene detonerte, hevdet russerne at britiske marinedykkere hadde lagt ut fra Bodø. Norge var inne i bildet.
Informasjonen stemte ikke. Men Norge var involvert. Dét stemte.»
Igjen ser vi at redaktøren – i en nyhetsartikkel – argumenterer/konkluderer: «Men Norge var involvert. Dét stemte».
Det fortsetter i samme stil:
«I ettertid var det ikke vanskelig å se at Biden og Nuland nærmest annonserte sabotasjen av Nord Stream.
Folkene som planla aksjonen, fikk panikk: Dette var det samme som å annonsere at noe skulle skje.
Spørsmålet gikk til Biden: Skal vi fortsette? CIA-sjef William Burns kom tilbake og sa: Do it!»
Intet forbehold, ingen attribuering. Document gjengir Hershs fremstilling kritikkløst og uten forbehold – en fremstilling som altså var basert på én eneste, anonym kilde.
«Med tyskerne var det annerledes. De måtte vite, og Olaf Scholz ga grønt lys til at amerikanerne kunne sprenge en rørledning som hadde kostet titalls milliarder (...)»
Norge «spilte en nøkkelrolle», og «hadde en finger på avtrekkeren», konkluderer redaktør Rustad.
To uker senere har Hersh publisert en ny artikkel. Document refererer under vignetten «Nytt»:
«Seymour Hersh har en ny artikkel om sprengningen av Nord Stream-ledningene og spør: Hvorfor Norge? Mye av planleggingen foregikk i Norge. Hvorfor? spør Hersh (...)»
Nå hevder Hersh at Norge var involvert i hendelser i Tonkin-bukta i 1964. Hva det har å gjøre med spregningen av Nord Stream-rørledningene i 2022, er noe uklart, men Document-redaktøren gjengir fremstillingen kritikkløst:
«Denne gang går Hersh helt tilbake til Tonkin-bukta, hendelsen som Lyndon B. Johnson brukte til å gå til krig i Vietnam. Det ble påstått at det hadde vært en incident i Tonkin-bukta, men det har vært stilt spørsmål ved hva som virkelig hendte.
Hersh påstår at en liten gruppe norske sjøfolk spilte en nøkkelrolle i begivenheten som skulle gjøre USA til deltaker i krigen i Vietnam (...)
Hersh påstår at norske offiserer og marinefolk ikke bare lærte opp amerikanerne, men deltok i operasjonene mot Nord-Vietnam og i den fatale hendelsen i Tonkin-bukta. (...)
Nå sier Hersh at norske marinefolk var med på å starte også Vietnam-krigen.»
Mot slutten av «nyhetsartikkelen» kommenterer redaktøren:
«Spørsmålet er: Var Norge også involvert i utløsningen av neste krig, som kan være tredje verdenskrig? Det spørsmålet er så alvorlig at myndighetene blir nødt til å adressere Norges rolle på en mer seriøs måte enn de har gjort hittil. De har i praksis bare viftet det bort.»
«Denne historien vil garantert fange ikke bare mediers, men også regjeringers og spiontjenesters oppmerksomhet», konkluderer Rustad.
Foreløpig er det magert med tegn til at redaktøren fikk rett i sin spådom. Åpenbare konspirasjonsteorier har gjerne ikke den store interessen.
Lille Norge tillegges svært sentrale roller: Ikke nok med at en gruppe norske sjøfolk og teknisk personell fra den norske marinen hjalp CIA med en operasjon i Tonkin-bukta i 1964 som bidro til å starte Vietnam-krigen, vi er også i ferd med å bidra til å utløse tredje verdenskrig gjennom hemmelige sabotasjeaksjoner i Østersjøen.
Dette er Seymour Hershs påstander, som Document kolporterer uten hverken å kontrollere opplysningene (flere lavthengende frukter, som for eksempel at Stoltenberg arbeidet for CIA samtidig som hans klassekamerater stod konfirmant, og at Evenes, Sola og Rygge er norske marinebaser), eller å stille ett eneste kritisk spørsmål.
Slik praksis er et åpenbart brudd på Vær varsom-plakatens punkt 3.2:
«Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder. Vær spesielt aktsom ved behandling av informasjon fra anonyme kilder (...).»
Praksisen med å utgi kommenterende artikler for å være nyhetsstoff, er like åpenbart i strid med VVP 4.2: «Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.»
For Document er sprengningene i Østersjøen en gullgruve de fortsetter å grave i. I en nyhetsartikkel 26. mars 2023 kommenterer avisens editor-at-large Alf R. Jacobsen faktasjekkernes dom over Hersh:
«De store mediehusene og den nye elitens og maktens forskrudde talerør faktisk.no har brukt mye tid og spalteplass på å latterliggjøre den legendariske journalisten Seymour Hersh».
Jacobsen, som selv har en lang journalistisk karriere bak seg, gjengir detaljer fra Hershs historie. Omtalen er gjennomgående panegyrisk:
«Seymour Hersh er antakelig den av verdens journalister som har de fleste og beste kontaktene i det amerikanske sikkerhetsapparatet – etter et helt liv i sentrum for store og ytterst alvorlige avsløringer av maktmisbruk og svik. Ifølge det han har skrevet og sagt, blant annet til Document, har han ikke én kilde til historien om Norges samarbeid med USA i Nord Stream-saken. Han har mange, og de sier det samme: Norge ga hjelp til USA slik at minedykkerne fra Panama City ble i stand til å sprenge rørledningene.»
Her hevder man altså å ha vært i kontakt med Hersh selv. Men jeg finner ikke spor av noe som ligner et intervju. Da Faktisk prøvde å innhente en kommentar fra Hersh, ble de avvist.
Den meritterte journalisten Jacobsen (han ledet i flere år NRKs Brennpunkt-redaksjon) bringer ingen argumenter, ingen fakta; leserne henvises til å stole blindt på «den legendariske journalisten».
Jacobsen har kun forakt til overs for dem som har påvist feil i Hershs artikkel: «en lang rekke besserwissere, forståsegpåere og journalistiske jyplinger [har] forsøkt å latterliggjøre Hersh».
Hvordan kunne norske politikere og offiserer si ja til å delta i sabotasje? Den politiske risikoen var jo mildest talt kjempehøy. Redaktør Jacobsen har svaret: de ble indoktrinert:
«Folk har stirret seg blinde på at Norges hjelp skulle ha vært gitt kun direkte under Baltops 22 fra 5. til 17. juni. Det er selvsagt feil. Hjelp ble gitt helt fra den vesle gruppen indoktrinerte offiserer og politikere sa ja i mars og til det smalt i Østersjøen den 26. september 2022.»
«Alle tilsynelatende tilfeldigheter har en forklaring», skriver Jacobsen. Det lyder som oppskriften på en konspirasjonsteori. Slik avrunder han sin tekst – som Document altså publiserer som nyhetsartikkel:
«Det er nå opp til Sjøforsvaret og etterretningstjenesten å dokumentere at KNM ‘Otra’ ikke gav USA hjelp til spesialoperasjonen i Østersjøen i tidsrommet fra mars til juni 2022.»
I en opp-ned-verden er det helt naturlig å snu også bevisbyrden opp-ned.
«Zelenskyj-familien kjøpte luksusvilla i Egypt for 5 mill. $» melder Document 25. august 2023. Artikkelen er merket som nyhet («Nytt»), og signert ansvarlig redaktør Hans Rustad:
«El Gouna er et luksusresort i Egypt hvor rike mennesker kjøper luksusvillaer, også utlendinger. Den 16. mai 2023 ble det inngått kjøpekontrakt på en villa til 5 millioner dollar. Kjøper var Olga Kiyashko. Det er samme navn som Volodomyr Zelenskijs svigermor. Det er den egyptiske gravejournalisten Mohammed Al-Alawi som har oppdaget at Zelenskij-familien har en luksusvilla ved Rødehavet. Det er politisk svært ubehagelig for Zelenskij.
Mohammed Al-Alawi legger frem fotodokumentasjon av kontrakten. Han sier han har opplysningene fra sikre kilder. Man skal ikke se bort fra at det er etterretningskilder, egyptiske eller utenlandske, som ønsker at informasjonen skal bli kjent. (...)»
«Det er en praktfull eiendom i VIP-feriestedet El Gouna, ofte omtalt som Egypts Venezia, ved kysten av Rødehavet. Eiendommen er en luksuriøs villa med vakre interiørdekorasjoner og et svømmebasseng.»
Historien var ikke helt ny: også russisk TV hadde formidlet denne historien, om villaen til 50 millioner kroner, som var betalt med bistandspenger fra vestlige land.
SVT Nyheter gikk historien etter i sømmene 2. september 2023:
«Programmet ‘60 minuter’, en av de största talkshowerna på rysk stats-tv, gjorde ett stort nummer av det påstådda köpet i sin sändning den 28 augusti.
– Zelenskyj har visat väst att inga pengar bör ges till de korrupta ukrainska makthavarna, sa programledaren Jevgenij Popov. Popov sitter också i duman för maktpartiet Enade Ryssland.»
Hans Rustad lyder som et ekko:
«Hvis historien blir bekreftet vil det være svært ødeleggende ikke bare for Zelenskij og hans familie, men for hele ledelsen av Ukraina», skriver redaktør Rustad, som legger til at «Zelenskij har allerede en villa i Toscana, men den ble kjøpt før krigen begynte.»
Ifølge Forbes ble Zelenzkyjs hus i Forte dei Marmi i Italia solgt i 2020 – to år før fullskalainvasjonen.
«Al-Alawi legger frem fotodokumentasjon av kontrakten», hevder redaktør Rustad. Det stemmer ikke. Den angivelige journalisten Al-Alawi la ikke frem noe som helst.
Rustad viser til at «Historien er publisert i Punchng», og legger ved en lenke til det nigerianske (!) nettstedet Punch, hvor det påståtte dokumentet skal ha vært publisert. SVT tok kontakt med Punchs sjefredaktør med spørsmål om hvilke kilder artikkelen bygde på. Kort etter ble den slettet.
Videoen hvor Mohammed Al-Alawi forteller historien, finnes heller ikke lenger. Den ble slettet fra YouTube en uke etter publiseringen.
Status er altså at videoen har forsvunnet, «dokumentasjonen» har forsvunnet, og sannelig har ikke også «gravejournalisten Mohammed Al-Alawi» forsvunnet som en ånd i en fillehaug:
«SVT:s medarbetare i Kairo har kontaktat andra undersökande egyptiska journalister, men mannen bakom klippen är okänd. Al-Alawi, om han existerar, har gått upp i rök.»
3. september 2023 varslet jeg hele redaksjonen i Document, hvor jeg da var ansatt, om at historien var falsk. På redaksjonens interne chat viste jeg til SVTs faktasjekk. Det ble møtt med et skuldertrekk. Saken ligger fremdeles ute.
Påstander om at den ukrainske presidenten er korrupt, er en gjenganger i russisk propaganda. Rustad bruker ikke begrepet «korrupt» i artikkelen om «luksusvillaen», men spekulerer friskt i at Zelenskyj har tilegnet seg kjøpesummen på ulovlig vis:
«Hvis det stemmer at Zelenskijs svigermor er kjøper er hun trolig front for familien og pengene opprinnelse tåler neppe dagens lys.»
Dette er hverken første eller siste gang Documents redaktør lanserer udokumenterte påstander om at den ukrainske presidenten er korrupt.
«Zelenskyj og hans generaler konkurrerer om å karre til seg mest mulig dollar», skrev Rustad 31. mai 2023: «Korrupsjonen har nådd et nivå som minner om Afghanistan og det finnes ikke kontroll og revisjon, skriver Seymour Hersh.»
At Ukraina er et land med mye korrupsjon, er velkjent, men ifølge Transparency International er korrupsjonen langt mindre utbredt i Ukraina enn i Afghanistan. Ifølge TI's ranking har Ukraina i senere år redusert korrupsjonen betraktelig; sammenligner man med året Zelenskyj overtok som president (2019), hadde landet i 2023 rykket opp 22 plasser.
Rustad:
«Krigen er blitt en racket [journ.anm: utpressing gjennom vold eller trusler]: Ukrainere oppretter import og eksportselskaper i øst og vest, via Polen og Tsjekkia. Hvis dette stemmer vil boblen sprekke og kompromittere krigsinnsatsen og undergrave moralen. (...)
I Vesten hylles Zelenskyj som en krigshelt. I virkeligheten er han så korrupt at generalene hans protesterer. Han tar en for stor del av kaka. De vil ha en mer likelig fordeling av krigsbyttet.»
«Hersh har snakket med en førstehåndskilde», skriver redaktøren, hvilket er mer enn man kan si om Rustad selv. Igjen henger han hele sin, og Documents, troverdighet rundt halsen på Seymour Hersh.
3. september 2024 ble mange drept og flere hundre skadet i et russisk rakettangrep på et militært opplæringssenter i den ukrainske byen Poltava. Det var et alvorlig slag mot Ukraina, bredt omtalt i norske og internasjonale medier.
Også Document omtalte angrepet, i en artikkel signert gjesteskribent Geir Hasnes 6. september. Hasnes antyder at et antall svenske offiserer og instruktører ble drept i angrepet, svensker som angivelig var i Poltava for å bistå med opplæring.
«Hensikten med angrepet var å ta ut treningssenteret og dermed kompetanse på kommunikasjon og elektronisk krigføring. Men det sies å ha hatt en annen hensikt også; å ta ut instruktører fra andre land, da spesielt NATO-land, som var til stede på senteret.»
«Sverige har lovet Ukraina to fly som skulle overvåke landet, med et AWACS-system», skriver Hasnes, som påpeker at «Sverige har også donert ti millioner euro til Ukraina for innkjøp av droner, og de har dessuten lovet dronepilot-opplæring.»
Geir Hasnes, som er universitetslektor ved NTNU, utvikler resonnementet sitt:
«Jeg har funnet en beskrivelse som sier at opplæringen i bruken av flyene inkluderer to–tre måneder teorikurs i Sverige og et praktisk fem måneders kurs for å operere hele plattformen. Det er vel neppe vanskelig å forestille seg at dette medfører at svenske instruktører befant seg i Ukraina for å lære opp ukrainsk personell.
Det ble dessuten postet på sosiale medier at en drone-enhet skulle opprettes i Poltava.
Nå kommer vi til det som fortelles, at SAAB ikke bare hadde sendt instruktører til Poltava, men at de hadde sendt en hel avdeling inkludert ledere dit, i en form for PR-opplegg for systemet. Så hevdes det at angrepet tok ut hele den svenske ledelsen, i tillegg til at de svenske instruktørene til bruken av systemet skal være tatt ut.»
Det fortsetter i samme duren: «jeg har funnet en beskrivelse»; «det er neppe vanskelig å forestille seg»; «det ble postet på sosiale medier»; «det sies» – og etter alle disse antagelsene og ryktene kommer vi til «det som fortelles»:
«Så hevdes det at angrepet tok ut hele den svenske ledelsen, i tillegg til at de svenske instruktørene til bruken av systemet skal være tatt ut.»
10. september, én uke etter angrepet i Poltava, gikk Tobias Billström av som svensk utenriksminister, noe Hasnes finner påfallende: «Man kan jo finne det pussig at den svenske utenriksministeren går av samtidig med dette.» mener Hasnes, som påpeker at «Billström har vært involvert med Saab, med deres fly, og med tilbud av våpen til Ukraina.»
«I nyhetene angis det ingen grunner til denne avgjørelsen. Det er mystisk», mener Hasnes:
«Spekulasjonene er i gang i Sverige. På svenske Flashback diskuteres avgangen heftig. På en av postene sies det:
‘Det ryktas om att en av anledningarna till att han lämnar är att attacken som nyss skedde i Poltava med Iskander missilen, dödade en jäkla massa SAAB anställda.’»
Flashback-posten som siteres av Hasnes er mye lengre, men hovedpoenget er dette: «jäkla massa SAAB anställda» ble drept.
Hasnes mener også at det offisielle tallet på drepte (50) er altfor lavt: «Det finnes en video av en ukrainsk blogger som hevdet at det var 760 døde (...)», et antall som ikke understøttes av noen seriøse kilder.
Flashback er en notorisk ryktebørs, men nettstedet aksepteres altså som en troverdig kilde i Document. Hvorfor skulle man ellers sitere derfra – helt uten å ta noe forbehold?
Det blir verre, mer grotesk; barn ble tvunget til å gi blod til skadede svensker, ifølge Hasnes, med henvisning til en post på Telegram:
«Det fortelles også at det var slikt behov for blod at også barn, som vanligvis ikke har lov til å gi blod, ble tvunget til det, spesifikt til svensker.»
Mot slutten av artikkelen kommer det politiske budskapet:
«Russerne er fullstendig klar over at NATO har personell inne i Ukraina som skal instruere ukrainske militære i håndtering av våpen, fly osv. Ukraina er ikke medlem av NATO, og når NATO-personell går inn på den ene siden i en konflikt, er de selvsagt part i konflikten.»
Det svært luftige byggverket av rykter og rene spekulasjoner bygger opp til noe som definitivt er en løgn: at instruktører som eventuelt opererer i Ukraina, er part i krigen.
Historisk sett har Sverige dårlige minner fra Poltava, etter at den russiske hæren fanget eller drepte 17 000 svenske soldater i slaget ved byen i 1709. Lite tyder dog på at Sverige har hatt noen militære tap i Poltova de siste tre hundre årene:
«Det här är en desinformationskampanj sannolikt från Ryssland», sa Therese Fagerstedt ved Försvarsmakten 4. september.
Det svenske utenriksdepartementet avviste samme dag at de hadde noen opplysninger om skadede svensker etter angrepet i Poltava.
Dagen etter Hasnes' artikkel, 7. september, publiserer Document artikkelen «Hei, Billström, har du noe å fortelle meg?», signert av psevdonymet Jelena Bonner. Forfatteren slår ikke fast noe, men de dulgte antydningene oppfattes klart og tydelig av de som deltar i kommentarfeltet: Billström «vet noe» om hva som skjedde i Poltava.
Selv om disse to sakene ikke er nyhetssaker, gjelder fortsatt det journalistiske kravet om kontroll av faktaopplysninger.
8. september deler lederen av partiet Norgesdemokratene, Geir Ugland Jacobsen, Documents artikkel på Facebook, med en sterk anbefaling:
«DENNE ARTIKKELEN BØR ALLE LESE!
Stor takk til Geir Hasnes for meget god etterretning og fremstilling! Desinformasjonen til vestlige befolkninger om krigen i Ukraina er, som Has-nes sier, massiv og infantilt åpenbar.
Han beskriver her trolig en stor tragedie for Sverige og NATO, (må de falne hvile i fred).»
Vi lever, dessverre, i interessante tider, sikkerhetspolitisk sett..
Trumps USA synes å alliere seg med Putins Russland. Ingen vet hvor Trump hopper, men vi har friskt i minne at Russland og USA stemte sammen i FN mot en fordømmelse av Russlands angrepskrig.
Det stilles spørsmål ved om USA vil leve opp til Nato-paktens artikkel 5 hvis hardt kommer til hardt. Hva om Norge ble utsatt for et angrep; en invasjon i nord eller på Svalbard?
«Hvilke nordmenn vil russerne i en slik situasjon kunne få støtte fra?», spør Frank Rossavik i Aftenposten 4. mars.
Han peker på tre grupper: «den dummeste delen av ytre venstre», som er så forblindet i sitt hat mot USA og Nato at de vil kunne samarbeide med Russland; «det kristne høyre»; og «små høyreradikale eller høyreekstreme miljøer samt enkeltpersoner som, i tillegg til å elske Trump, også liker Putins angrep på Vestens globalisering, frihet for skeive etc.».
Det finnes «alternative» medier på ytterste høyre eller ytterste venstre som forfekter prorussiske synsmåter, «men de er trolig ikke finansiert av Russland», skriver Rossavik.
Det vi derimot kan slå fast er at Document er delfinansiert av den norske staten, gjennom pressestøtten.
Redaktør Hans Rustad, og andre skribenter i Document, publiserte en rekke harde oppgjør med KGB-staten helt fra tidlig på 2000-talet. På den tiden la man ikke fingrene imellom når man beskrev Russland under Putin.
Documents kritiske holdning er historie. Nå gjengis, som jeg har påvist, løgner, løse rykter og uverifiserbare påstander om den russo-ukrainske krigen som om det var fakta – påstander og narrativer som repeterer Kremls propaganda.
Påstander som gjengir russisk propaganda slipper også til i kommentarfeltet, for eksempel om at ukrainske soldater er nazister. Det samme gjelder lenker til nettsteder som er kontrollert av russisk etterretning, eksempelvis southfront.org og rene propandanettsteder som globalresearch.ca.
Alt dette hadde vært mindre interessant om det kun hadde angått en facebookgruppe eller et tilfeldig nettsted. Problemet er at Document tilhører gruppen av «redaktørstyrte medier». Det innebærer at Norsk Presseforbund og Norsk Redaktørforening har gitt mediet et kvalitetsstempel: Her kan du forvente nyheter og informasjon som er laget av en redaksjon som respekterer grunnleggende krav til kildekritikk og presseetikk.
Medietilsynet har siden 2023 tilkjent Document pressestøtte, tilsammen 5,6 millioner kroner. Også dét er et kvalitetsstempel.
Måten Document forvalter sitt journalistiske og presseetiske ansvar på, fremkaller noen spørsmål:
Følger Redaktørforeningen med på sine medlemmers redaksjonelle praksis? Får eklatante brudd på grunnleggende journalistiske regler hva gjelder presseetikk og kildekritikk konsekvenser?
Tilsvarende: Følger Medietilsynet med på mottakerne av pressestøttes redaksjonelle praksis? Får eklatante brudd på grunnleggende journalistiske regler hva gjelder presseetikk og kildekritikk konsekvenser?
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
