Det liberale og antiliberale USA

USA fascinerer oss nordmenn grenseløst. Det er under en uke til det amerikanske valget, og vi leser ulike analyser i avisopplag hver dag om Trump og Harris. Denne helgen ga den konservative amerikanske historikeren og kommentatoren Robert Kagan sin avskjed som ansatt hos The Washington Post i protest over at avisen ikke lenger vil stille seg bak en kandidat som bør vinne valget. Dette har vært tradisjon for The Washington Post siden 80-tallet. Kagan mener at det er avisens nye eier Jeff Bezos som har bestemt dette. Kagan og The Washington Post hadde tenkt å stille seg bak Kamala Harris. Dette er ikke overraskende hvis man har lest Kagans nye bok Rebellion: How Antiliberalism Is Tearing America Apart Again.

Med denne boken formulerer Kagan årets viktigste analyse for å forstå det amerikanske valget og hva som står på spill. Kagan var lenge medlem av det republikanske partiet, før han meldte seg ut i 2016 på grunn av Donald Trumps seier.

Bok

Rebellion: How Antiliberalism Is Tearing America Apart Again

Robert Kagan

Knopf, 2024

256 sider

I hans nye bok Rebellion legger han frem en overbevisende fortelling om USAs historie og landets største konfliktlinjer. Kagans hovedtese er at det som skjer i dag, ikke er noe nytt. Det har alltid vært to forskjellige USA: det liberale USA og det antiliberale USA. Selv om det antiliberale USA ikke har hatt reel politisk makt siden før andre verdenskrig, har disse to gruppene alltid konkurrert om makten. Problemet er ifølge Kagan ikke utformingen av det amerikanske systemet eller valgkollegiet, som lenge favoriserte det demokratiske partiet og nå det republikanske partiet, og det er heller ikke politisk polarisering. Problemet er og har alltid vært menneskene og deres forskjellige verdensanskuelser, to temmelig forskjellige verdener. At et så stort og mangfoldig land som USA er et velfungerende demokrati, er i bunn og grunn et lite mirakel.

Kagan går gjennom hele den amerikanske historien fra revolusjonen til i dag for å vise frem disse forskjellene. Slaveeierne i sør representerte de antiliberale verdiene og antislaveri-bevegelsen i nord representerte de liberale verdiene. Kagan klarer på mesterlig vis å beskrive en lang, historisk kompleks historie på bare 200 sider uten at det blir overfladisk og tynt.

Ifølge Kagan tenkte man at folk ville bli mer opplyst med tiden. Ideen var at oppdagelse, vitenskap og fornuft ville gjøre at alle mennesker til slutt klatret oppover siviliasjonsstigen til liberalismen. Mange liberale tenkere har ikke sett på antiliberal konservatisme som et ideologisk alternativ til liberalisme, men heller en dårlig tilpasning til det de kalte modernitet. Men denne forestillingen om unngåelig moralsk fremgang mener Kagan er en ren liberal fantasi (ikke ulikt James Burnhams kritikk), noe som sørstatene i USA har bevist igjen og igjen i løpet av to århundrer. Kagan beskriver at det store flertallet av hvite i sør i 1954 ikke hadde endret synet sitt i det hele tatt siden den amerikanske borgerkrigen. Å bevare et hvitt overherredømme var like viktig for dem som det hadde vært i 1865.

Liberale sosiologer har ifølge Kagan ment at det som har drevet folk til den radikale høyresiden, er at verden forandret seg raskere enn disse enkle menneskene kunne forstå og tilpasse seg. Men med tid og utdanning ville de også greie dette. Modernitet var tross alt en realitet som ikke kunne unngås. Det var en viss sannhet i dette nedlatende synet, mener Kagan. Det politiske og ideologiske skillet mellom utdannede og ikke-utdannede vokser stadig større. Men denne analysen mener Kagan ignorer den grunnleggende sannheten, nemlig at disse menneskene ikke reagerer på omstendigheter. De har et grunnleggende antiliberalt syn; rik eller fattig, vellykket eller mislykket, godt utdannet eller ikke. Den antiliberale tradisjonen i USA tror ikke på likestilling og grunnleggende rettigheter til alle bestemte grupper. Det er ikke modernitet de antiliberale kreftene i USA har kjempet imot. Det var det fremadstormende hegemoniet til den amerikanske liberale tradisjon.

På samme måte som millioner av amerikanere gjør opprør mot den konstitusjonelle orden og liberalismen den fremmer, og millioner flere av blind politisk troskap, frykt og hat mot det demokratiske partiet og woke-agendaen i uvitenhet eller likegyldighet til konsekvensene, er villige til å gå sammen med deres partis radikale antiliberale fløy. Selv om det fører til en ødeleggelse av det amerikanske regjeringssystemet og kanskje oppløsningen av nasjonen.

Kritikere av liberalismen har ifølge Kagan rett til å påpeke at rettighetsbeskyttelsesmaskinen som USAs landsfedre utformet, har vært ødeleggende for mange tradisjoner, blant annet religiøse institusjoner. Den utøver press på alle hierarkier og trossystemer som begrenser friheten til individer til å tenke og handle som de vil. Ifølge Kagan oppfatter de antiliberale at liberalismen også har vært ødeleggende for det tradisjonelle patriarkatet. Ved å gi kvinner like rettigheter både i og utenfor hjemmet, har liberalismen svekket menns «herredømme». Det har endret ekteskapets natur og på noen måter til og med definisjonen og forståelsen av hva ekteskap er. Noe teknologi i form av prevensjonsmidler og abort også har vært en del av. Dette kan ikke de antiliberale kreftene i USA godta.

Kagan mener at amerikanerne må forstå at de ikke står ovenfor samme fiende. De republikanske kandidatene fra 1988 til 2012 var liberalkonservative, men demokratene har så lenge farget dem som onde, at de tror at de slåss mot samme fiende nå. Dette er ikke tilfellet ifølge Kagan. Trump står for en antiliberal konservatisme i motsetning til hans forgjengere. En del av partiet som ikke har hatt reell makt på flere tiår.

I dag har demokratene og republikanere på samme måte nådd punktet hvor seieren til den ene har blitt uakseptabelt for den andre. Hvis Trump ikke vinner, vil han erklære valget som uredelig, ifølge Kagan. Slik han har gjort i tidligere valg, inkludert valget i 2016, der han erklærte at han også fikk flest stemmer. Hva vil skje når Trump erklærer at valget er ugyldig, og hele det republikanske partiet støtter han, spør Kagan. Han hevder at det sannsynligvis ikke vil bli borgerkrig, selv om en viss grad av vold er uunngåelig gitt tilgjengeligheten av våpen og det økende antallet politisk og rasemessig motiverte voldshendelser i landet de siste årene. Begge sider bruker også apokalyptiske advarsler om den andre sidens seier. Demokratiet forsvinner om Trump vinner, demokratiet forsvinner om Harris vinner

Det betyr likevel ikke at nasjonen er trygg. Det er like sannsynlig at Trumps tilhengere ifølge Kagan vil nekte å anerkjenne et valg som deres leder ikke vinner. De vil erklære Harris’ seier som illegitim og benekte presidentens autoritet. Flere stater kan til og med slå seg sammen i en Trump-vennlig konføderasjon, og trosse den føderale regjeringen. Hva vil skje da, spør Kagan videre. Vil Harris sende inn soldater for å bringe statene tilbake til unionen, slik Lincoln gjorde? Det virker usannsynlig i et reelt perspektiv i tilfelle Trump taper, er derfor nasjonal oppløsning et alternativ.

Men hva om Trump vinner? Hvem hindrer ham å oppfylle valgløftet sitt om å søke hevn. Med all den enorme makten til det amerikanske presidentskapet, med hans evne til å kontrollere og lede justisdepartementet, militæret og de forskjellige etterretningstjenestene. Hva vil hindre Trump å bruke statens makt til å gå etter hans politiske fiender? Kagans svar er at USA står ved et veiskille. Hvis Trump vinner, kan det bety slutten, men Kagan er likevel optimistisk. Fordi han tror Trump kanskje er den siste sjansen og håpet for den antiliberale kreftene å vinne tilbake makten etter så lang tid, og at hvis han ikke vinner, kan det bety slutten på de antiliberale kreftene. Det er derfor de er så desperate. For å forstå det kommende valget burde man lese Kagans bok. Ved å se bakover finner Kagan en meningsfull fortelling om hva som skjer akkurat nå, og samtidig forsøker han å finne ut av hva som kan skje fremover.