Intellektuell latskap ødelegger for viktig islamdebatt

I sommer hevdet Høyre-politiker Mahmoud Farahmand at norskmuslimske miljøers innsats mot ekstremisme ikke har hatt noen effekt. Ifølge Farahmand er det eneste resultatet av 10 års oppfordring til forebygging av terror større statsstøtte til en rekke organisasjoner som ofte taler med to tunger, som praktiserer strikt kjønnsdeling, som forkynner forakt for homofile og som vil «demontere det vestlige samfunnet».

Det er dette jeg i Dagsavisen kalte farlig mytespinning. Det er ikke fordi det ikke finnes utfordringer med ekstremisme eller fordi det ikke finnes kjønnsdeling under visse aktiviteter i mange moskeer. Men Farahmands fremstilling overser utviklingen i de fleste norske moskeer: Forskning viser nemlig at oppslutningen til ekstremisme blant norske muslimer er forsvinnende liten og at unge muslimer beveger seg raskt i retning av en mer liberal og privat forståelse av religion. Og det er nettopp ved å overse denne utviklingen Farahmand altfor lett lander på den problematiske påstanden om at disse miljøene taler med to tunger.

Og den påstanden er altså problematisk, fordi den så lett kan nøre opp under en mer konspiratorisk forestilling om at muslimer strategisk lurer «de vantro». Dette er en kjerneforestilling i Eurabia-konspirasjonsteorien, der slik løgn er en del av en utspekulert plan for å islamisere Europa. Det betyr selvsagt ikke at religiøse organisasjoner alltid kommuniserer perfekt eller at de ikke tilpasser seg omstendighetene – litt som politikere vektlegger kanskje andre deler av sitt program når de snakker til Natur og Ungdom enn når de snakker til Offshore Norge. Men påstander om å tale med to tunger må være konkrete, spesielt når de følges opp med anklager om at organisasjoner vil «demontere det vestlige samfunnet».

I Dagsavisen oppfordrer jeg derfor Farahmand til å peke på hvilke disse organisasjonene er, noe han foreløpig ikke har svart på. Det ser likevel i hvert fall ut til å omfatte Rabita-moskeen, og påstandene her gir grunnlag for å gå mer i dybden på påstandene.

Uten slør

Et omdreiningspunkt for anklagen om tvetunget tale, er påstanden om at Rabita-moskeen «tilhører» Det muslimske brorskap. Dette påstår han i Utrops kommentarfelt at han baserer på islamforsker Kari Vogt og Forsvarets forskningsinstitutt (FFI). Men Vogt og FFI har aldri skrevet at Rabita tilhører Det muslimske brorskapet, men har pekt på ideologisk inspirasjon fra tenkere knyttet til brorskapet og mulige forbindelser mellom individer i moskeens tidligere fase.

Dette betyr ikke at moskeen tilhører Det muslimske brorskap, og det har heller ingen seriøse norske forskere eller journalister skrevet. Når både jeg og daglig leder Imen Hasnaoui har avvist denne påstanden, er det fordi den altså er gal, og fordi den skaper et inntrykk av at Rabita er styrt av Det muslimske brorskap i Egypt (eller andre steder).

I etterpåklokskapens lys skulle jeg kanskje i samme åndedrett forklart om de forbindelseslinjene som likevel finnes. Men jeg har allerede skrevet helt eksplisitt på Utrops vegg om den åpne sympatien som en av de samfunnsaktive stemmene i Rabita, Basim Ghozlan, har for både skriftlærde og politikere knyttet til Det muslimske brorskapet, som for eksempel Mohamed Morsi og Yusuf al-Qaradawi. Dette har vært fullstendig åpent, både i flere intervjuer og ikke minst på Basim Ghozlans åpne Facebook side.

Derfor blir det lettere komisk når Kjetil Rolness kaller det for en avsløring, når Minervas artikkel av Inga Holst viser til denne helt åpen støtten fra Basim Ghozlan (som for ordens skyld er ordinært styremedlem, ikke styreleder, slik Holst hevder). Ghozlans utsagn, som er fra et intervju Holst gjorde med Ghozlan til en annen sak, men hvor denne uttalelsen ikke kom med, lyder:

«Alle avgjørelser tar vi her, uten innblanding fra noen. Men vi kjenner folk og aktivister, og vi har bøker skrevet av de lærde i Brorskapet. Vi støtter dem og deler av tankesettet i stedet for en streng retning. Det er som Arbeiderpartiet, mange retninger, men partiet er likevel forskjellig fra Fremskrittspartiet. Vi får inspirasjon fra den retningen, men anser oss som åpne og moderne. Vi er i endring og skifter mening.»

Både Rolness, Holst og Farahmand oppfatter tilsynelatende dette som en slags avsløring som står i motstrid til at Hasnaoui og jeg har avvist at moskeen tilhører Brorskapet. Men dette er altså ikke noe nytt og – til tross for Holsts tittel «Tilslørt brorskap» er det heller ikke forsøkt tilslørt. For det er altså forskjell på avvise at Rabita «tilhører» Det muslimske brorskapet og at det finnes noen uformelle forbindelseslinjer.

Mange brorskap

Rolness vektlegger særlig sammenligningen med et politisk parti. Kanskje kommuniserer det bildet dårlig – men la meg gi et annet partibilde som i hvert fall Høyre-mannen Farahmand burde ha forutsetninger for å forstå: Høyre har søsterpartier i mange land – inkludert det republikanske partiet i USA. Men det gir ingen mening å si at Høyre tilhører republikanerne, selv om mange Høyre-folk har hatt Ronald Reagan som idol. I særdeleshet gir det liten mening å lage en automatisk kobling mellom de mest ekstreme sidene ved republikanerne – som Donald Trump – og partiet Høyre. Det er likevel ikke til hinder for at slike koblinger av og til gjøres av Høyres politiske motstandere i Arbeiderpartiet. Men det oppleves selvsagt helt urimelig av Høyre – og omtrent på samme måte oppleves en del av påstandene om Rabita og Brorskapet for oss som har tilhørighet til moskeen.

Holst hevder jeg har beskylt Farahmand for islamofobi for å ta opp disse temaene. Men det stemmer ikke: Mitt innlegg i Dagsavisen var nettopp for å få en opplysende diskusjon om disse temaene og jeg diskuterer mer enn gjerne Det muslimske brorskap, Rabita, ekstremisme og islam med både politikere og journalister. Dette er tematikk har jeg jobbet tett med i årevis, og som aktiv medlem i Rabita-moskeen i nærmere 16 år kjenner jeg også godt til moskeens aktiviteter og organisering innenfra. Jeg har i tillegg vært initiativtaker til antologien Islamsk humanisme, som går i dybden på problemstillinger knyttet til islam, menneskerettigheter, likestilling, det moderne og ekstremisme. Ergo er dette tematikk som jeg i årevis har invitert til debatt om, både muslimer i mellom, og i storsamfunnet for øvrig.

Men Holst stopper sin utforskning av støtten til Brorskapet ved sin «avsløring» – uten noen oppfølgingsspørsmål om hva dette betyr. Men for å prøve en mer velvillig lesning av hennes tekst, avslutter hun med å si at det er på tide at Rabita «trekker fra sløret, slipper til luft og åpent viser fram hvilke verdier de har og står for». Så hvem og ikke minst hva fra massebevegelsen Det muslimske brorskap er det for eksempel Ghozlan identifiserer seg med? Hva er hans støtte går ut på?

For å si noe om det, må man begynne med å se på Brorskapet selv: Det muslimske brorskapet er en organisasjon med utspring fra Egypt, med svært ulike manifestasjoner i ulike sunni-muslimske samfunn – alt fra svært konservative og reaksjonære til langt mer liberale og reformorienterte, som i Tunisia og Marokko. Tenkere som er inspirert av Det muslimske brorskapet utgjør et enormt spenn i verdier og meninger, igjen fra svært konservative til tenkning som argumenterer for at islam, menneskerettigheter, demokrati og sekulær stat er forenelig.

Når Ghozlan sier at han støtter tankegangen til lærde fra Brorskapet, så viser det til en spesifikk tilnærming til islamsk tenkning og tolkning, som har fått stor oppslutning langt utover Brorskapets egne kretser og organisasjoner. Det er altså tilnærmingen her som er fellesnevneren – ikke nødvendigvis den konkrete tolkning eller konklusjon. Denne tilnærmingen sier altså Ghozlan at han støtter «i stedet for en streng retning». Og det vil nok mange med kjennskap til strømninger og tendenser i den muslimske verden mene kan være positivt: Det er en tilnærming som avviser den bokstavelige, uforsonlige og rigide tilnærmingen som Saudi-Arabia og wahabismen har forsøkt og langt på vei har lykkes i å spre, og heller dyrker en pragmatisk «harmonisernde middelvei».

Moderasjon

Denne tilnærmingen, som blant annet Yusuf Al-Qaradawi har produsert mye litteratur om, kalles for wasatiyyah på arabisk. Begrepet blir ofte oversatt til «moderasjon», men det inneholder mye mer enn det. Det er en tolkningsnøkkel som søker å finne en balanse mellom motsetninger, og finne frem til konstruktive løsninger som ivaretar både individ og samfunn, i harmoni med islamske prinsipper og primærkilder.

Derfor har mange muslimer også i Vesten latt seg inspirere av Al-Qaradawi. Det betyr ikke at man trenger å være blind for eller akseptere de problematiske sidene ved Al-Qaradawi, som påstandene om Holocaust og andre antisemittiske uttalelser. Kan man la seg inspirere av tenkere som også har slike horrible standpunkter? Det er en legitim debatt, men la meg minne om at det er noe store deler av samfunnet insisterer på i andre kontekster: Vi må for eksempel kunne la oss inspirere av de amerikanske grunnlovsfedrenes tanker om representativt demokrati, selv om de også støttet slaveri i både tanke og gjerning.

Wasatiyyah er ikke minst også et viktig verktøy for reformtenkere og muslimske menneskerettighetsforkjempere: Det tar avstand fra blindt å følge tidligere tolkninger eller kun en spesifikk lovskole, og viser til en rekke vers i Koranen som underbygger islams vektlegging av balanse, rettferdighet, fred, moderasjon, måtehold, vennlighet og frihet. Konseptet er helt avgjørende for å forstå det som ofte blir kalt «mainstream islam». Det er denne tankegangen som overforenklet knyttes til tenkere og skriftlærde knyttet til Det muslimske brorskapet og som spesielt Al-Qaradawi er kjent for langt utenfor Egypt og Qatar. Al-Qaradawi har beskrevet wasatiyyah som essensen av islam, hvor islam skal gi en harmonisk balanse mellom det permanente og det midlertidige, åpenbaringer og rasjonalitet, friheter og plikter, det lovlige og forbudte, materialisme og spiritualitet, individualisme og samfunn.

Som den israelske forskeren, Uriya Shavit, skriver i sin omfattende fagbok Shari´a and Muslim Minorities: «Wasatiyyah er ikke et politisk parti, det er heller ingen sosial bevegelse. Det eksisterer ikke noen kanonisk tekst som representerer det. Det er en tilnærming til islamske normer og i bredere forstand et kall til muslimske samfunn om reform. Denne tilnærmingen har blitt ledet, systematisert, institusjonalisert og kjent av Yusuf Al-Qaradawi.» Shavit har gjort feltarbeid i moskeer i mange europeiske land, og har blant annet spesifikt sett på European Council for Fatwa and Research, som Holst også knytter til Brorskapet, og argumenterer for at de i realiteten har liten sosial påvirkning på europeiske muslimer.

Wasatiyyah er en måte å tilnærme seg islamske skrifter på, hvor utfallet ikke er gitt, da konseptet innebærer å ta høyde for tid, sted og endrede omstendigheter, og også understreker viktigheten av å finne løsninger som ikke gjør islam strengere og vanskeligere enn nødvendig. Prosessen innebærer å lese versene i Koranen kontekstuelt og være åpen for ulike lovskolers perspektiver og analyser. Å identifisere islamske normers hensikt eller mål – maslaha – er en viktig mekanisme i denne tilnærmingen, som gjør prosessen dynamisk og fleksibel. Fremgang og utvikling er viktig i denne tenkningen, særlig innen teknologi og vitenskap, men også innen sosiale rettigheter, som for eksempel kvinners likestilling og ikke minst demokrati. Dette er tenkning som både Rabita, og mange andre norske moskeer er influert av og som ofte er i konflikt med mer reaksjonære og literalistiske aktører, som for eksempel Islam Net. Islam Net har imidlertidig i den senere tid, interessant nok, beveget seg fra reaksjonær til mer verdikonservativ retning.

Latskap

Det er derfor jeg mener det vitner om en form for latskap når Rolness, Farahmand og Holst avslutter sin interesse for Rabitas teologi med «avsløringen» om Det muslimske brorskapet.

Holst synes for eksempel ikke interessert i å la leserne bli klokere og få en bedre forståelse av hva som liker bak Ghozlans svar. I stedet deler hun av sine egne fordommer: For eksempel skriver hun at kanskje Rabita har beveget seg langt fra Brorskapets teologi når det gjelder kvinnesyn og homofili – men det er som nevnt et enormt spenn fra sterk konservatisme til liberale tolkninger blant det som kan sies å være en del av Brorskapets ideologiske univers. Det er fint om Holst erkjenner at Rabita ikke er en statisk størrelse, men det er viktig å forstå at Brorskapet heller ikke er det.

Hun skriver videre at kvinnene i Rabita må bruke en egen inngang. Men det stemmer heller ikke. I Rabita velger kvinner selv om de vil bruke hovedinngangen (som jeg personlig alltid gjør) eller om de ønsker å bruke inngangen som er nærmest bønnesalen for kvinner. Rabita har i alle årene jeg har vært medlem, hatt masse arrangementer, turer og møter som er kjønnsblandet. Det er kun under rituell bønn hvor det er konsekvent kjønnsdeling, slik det også er i synagogen. La oss gjerne ha en samtale også om det – men på riktigst mulige premisser.

Til sist sier Holst at islam er den religionen det er vanskeligst å få til en god debatt med om spørsmål rundt kjønn. I så fall er det trist at ikke Holst selv gir et bedre bidrag til god debatt: i stedet for nysgjerrighet og gode oppfølgingsspørsmål kommer hun med spekulasjoner og mistenkeliggjørende påstander som blir liggende ubesvart i artikkelen. Kunne hun ikke tatt en telefon til Ghozlan, Hasnaoui eller meg og stilt noen av spørsmålene hun sitter inne med først?

Mytespinning

Joda – det er krevende å få til gode debatter om islam i Norge. En del av konteksten for dette handler selvsagt om ekstremistiske former for islam – som igjen har blitt aktualisert i forbindelse med det grusomme angrepet på Salman Rushdie. Men for dem som vil diskutere med og om Rabita, er det ikke den mest relevante konteksten.

Farahmand og Holst har i stedet en annen påstand om Rabita som skal forklare hvorfor debatt er vanskelig: Påstander om islamofobi og en offerrolle som umuliggjør kritikk og debatt. Det kjenner meg ikke igjen i. Og her står jeg altså: Midt i debatten.

Jeg har som sagt ikke kalt Farahmand islamofob. Derimot har jeg sagt at noen av påstandene bidrar til «farlig mytespinning». Det utsagnet har en kontekst – nemlig at det også finnes konspiratoriske forestillinger om norske muslimer, som nettopp baserer seg på at muslimer taler med to tunger for å islamisere og demontere Vesten, gjerne med utgangspunkt i Det muslimske brorskap. Og denne forestillingen – som ikke har noe godt belegg – står sentralt i den såkalte Eurabia-teorien som har nøret opp under voldelig muslimhat og høyreekstremisme.

Farahmand beskrev Brorskapet på følgende måte i sin artikkel i Nettavisen: «en organisasjon som i essensen ser for seg å bruke vestlige strukturer til å innføre islamsk lovgivning og basere samfunnet på islamsk tradisjon». Lignende fremstilling ble også presentert i Walid al-Kubaisis film Frihet, likhet og det muslimske brorskap, som ble sendt på TV2 i 2010.

I ettertid intervjuet Klassekampen flere av kildene al-Kubaisi intervjuer i filmen, som var sjokkerte over det de mente var grovt misbruk av deres uttalelser. De mener uttalelsene tas til inntekt for «en islamistisk konspirasjonsteori i Europa», som ingen av dem har noen tro på.

Slike påstander nører opp under konspirasjonsforestillinger, og ser bort ifra hva Brorskapet er: ikke er en sentralstyrt organisasjon, men et løst nettverk som har inspirert også mange andre grupper i en felles tilnærming til tolkningslære. Vi har også solide fagmiljøer i Norge på temaet islamisme og islamistisk ekstremisme, som ikke har funnet grunnlag for at Brorskapet skulle utgjøre en trussel mot Vesten.

Når Farahmands problematiske påstand om Brorskapet dertil knyttes til norske muslimer gjennom påstander om at Rabita «tilhører» Brorskapet, kvalifiserer det altså til det jeg kaller for mytespinning. Og når han uten godt belegg hevder at norskmuslimske organisasjoner ofte taler med to tunger, praktiserer strikt kjønnsdeling, forkynner forakt for homofile og tilhører organisasjoner som vil demontere det vestlige samfunnet, er det mytespinning: Det ødelegger for en opplysende og åpen samtale om islam.

Det er masse å kritisere islamistiske bevegelser og aktører for. Det er helt klart konfliktområder mellom islam og menneskerettigheter som må adresseres og tas på alvor. Det er også viktig å ha en kritisk tilnærming til den makten som organisert religion besitter, det gjelder muslimer som kristne. For min del vil jeg gjerne fortsette samtaler og diskusjoner om teologi, kvinnesyn og mye annet. Men det må basere seg på reelle forhold og saklighet – snarere enn en kamp mot vindmøller.

Tilslørt brorskap

Flere talsmenn for Rabita-moskeen nekter for at den har tilknytning til Det muslimske brorskapet. Unntatt Basim Ghozlan selv, som i et intervju med Minerva nylig fortalte at Rabita støtter den islamistiske bevegelsen.

Inga Holst