I møte med innvandring blir kunsten naiv

Hva gjør et teater til et teater? Lite, skal vi tro Det Norske Teatret. Scenen trenger verken skuespillere, fiksjon eller kostymer. I Svein Tindbergs oppsetning Utafor på Det Norske Teatret har fire mennesker og fire historier blitt iscenesatt og blottlagt, slik de henholdsvis er og har hendt.

I de fire hovedrollene møter vi Faten Mahdi Al-Hussaini, Yousef Assidiq, Siri Marie Sønstelie og Tor Itai Keilen. Alle har ulike erfaringer med utenforskap.

Faten Al-Hussaini og Yousef Assidiq har opplevet hvor kort veien til radikalisering kan være i muslimske miljøer i Norge. Tor Itai Keilen har kjent hvor fremmedgjørende skolegården kan være for en skolelev med jødisk bakgrunn, mens Siri Marie Sønstelie måtte oppleve den verste terroren på norsk jord i nyere tid, som ung AUFer på sin første sommerleir.

Men det første først. Utafor åpnes med en ganske forutsigbar scenografi. Bakteppet for scenen er høy betongvegg med piggtråd på toppen, likt som et fengselsgjerde. Betongveggen, som kanskje er et symbol for Politiets Utlendingsinternat på Trandum, eller for soningsstedet til Utøya-gjerningsmannen, blir også et lerret for den skiftende projiseringen av filmsnutter. Den første er av et hav sett ovenfra – med en flytende, oransje redningsvest.

Naivt

Det slår meg hvordan flyktninger som drukner eller oransje redningsvester er det eneste kunstnere konkluderer med når innvandring problematiseres, enten på teaterscenen eller i museene.