Når perfekte barn blir det største statussymbolet

Mari er 29 år og har akkurat fullført kunstutdannelsen sin. «Men ho møtte på motbør», sier foreldrene, idet datteren flytter inn i sokkelleiligheten i barndomshjemmet. Datteren har blitt blek og tynn, «en fugl».

Moren vil fete henne opp med det samme, og finner frem en halvfull isboks til dessert etter den første middagen hjemme. Isboksen inngår i en serie misforståtte feilskjær hos to voksne foreldre som trenger at datteren ikke blir voksen. De kaller henne vel ikke «vår vesle» for ingenting. Eller?

Låst i andres blikk

I åpningsscenen er Mari (glitrende spilt av Kaia Varjord) på vei hjem til hjembygda, et sted i Rogaland, der oljen har gjort folk rike. Men ikke Mari. Mari var annerledes, og reiste vekk – bort fra det lille, trange livet på bygda. Mari var annerledes – vakker, begavet. Men noe har skjedd, hun vender hjem uten en plan. Selvforakten formelig slår mot oss fra scenekanten mens Bendiks såre vokal strømmer fra høyttalerne. Silje Halstensen synger «jeg faller», om og om igjen.