At stadig flere får diagnoser, er kulturelt forfall

Jeg er født med en hjertefeil og har hatt pacemaker siden jeg var 14 år. Under en rutinekontroll i barndommen husker jeg at legen spurte hvordan jeg gjorde det på skolen. Han var nemlig vant med at barn med hjerteproblemer ikke gjorde det så bra der. Slik jeg husker det i dag, ble jeg forundret over spørsmålet. Jeg hadde aldri tenkt over at det skulle være noen sammenheng mellom hjertet og innsatsen på skolen. Og det var det selvfølgelig heller ikke.

Senere har jeg tenkt at det kanskje er vanlig at barn med hjertesykdommer blir behandlet på en overbeskyttende måte, og at det får dem til å skape en identitet rundt sykdommen. Det virker sannsynlig at de da begynner å se på seg selv som svake og stakkarslige, at det går utover selvtilliten, og slik kan gå utover innsatsen på skolen. Jeg husker at jeg selv strittet imot når jeg følte meg stemplet som syk eller annerledes. Jeg nektet å være med da noen fra Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) inviterte meg på å bowle og spise pizza sammen med andre barn som tilfeldigvis også hadde hjerte- eller lungesykdommer. Jeg ble sint og lei meg da jeg skjønte at den ekstra læreren vi hadde i gymtimene, var der på grunn av meg.

Det lå ikke noe modig eller engang bevisst bak holdningen jeg hadde til diagnosen min. Men fordi jeg ikke var den første i familien med hjerteproblemer, hadde jeg ikke fått prentet inn at det var noen grunn til å tenke på meg selv som spesiell. Det kan altså ha vært flaks med omgivelsene som gjorde at hjertefeilen min ikke også gjorde meg til skoletaper.