– Distriktspolitikk handler om mennesker

Da regjeringen for et drøyt år siden ble utvidet med KrF, nektet Frp å gi fra seg noen av sine syv statsråder. Dermed ble den naturlige løsningen for statsministeren å opprette flere statsrådsposter, blant annet en egen digitaliseringsminister. Dette var et godt eksempel på at departementsstruktur, og enda mer antallet statsrådsposter, også i høyeste grad er basert på politiske hensyn.

Endringer i departementer kan ha saklige grunner, for eksempel på grunn av at næringsstrukturen endrer seg, eller at omstendigheter har gjort et felt viktigere. Det er utvilsomt riktig å ha en egen miljøvernminister, der klimaet spiller en økende rolle. Det er åpenbart riktig for Norge å ha en energiminister, ikke lenger like åpenbart at vi trenger en egen minister for en liten næring som landbruket.

Et område kan være stort og kanskje stå foran store reformer, slik at det kan være riktig å dele det mellom to statsråder, varig eller midlertidig. Da Venstre gikk inn i regjering for to år siden, ble forskning og høyere utdanning skilt ut. Dette kan være saklig begrunnet, men det kan også hende at hensynet til at regjeringsutvidelsen måtte smøres var styrende. Denne statsrådsposten har i hvert fall overlevd.