Der ingen skulle tru at staten fantes

Aksjonister, politikere og samfunnsforskere har sagt det. «Demografiutvalget» (NOU 2020:15) satte også ord på misstemningen: «Endringer i statlig virksomhet har ført til uro i mange distriktsområder og en følelse av at staten trekker seg tilbake fra distriktene …».

Oppfatningen er virkeligheten, sa en politisk strateg, og det er vel noe i det. Vi burde likevel, for distriktspolitikkens skyld, pirke litt i denne oppfatningen.

Folk på Rjukan, Nesna og Andøya ser staten pakke sammen og dra. (På Nesna kom den tilbake igjen.) Da Rjukan sykehus ble nedlagt i 2015, var det mer enn dobbelt så mange sysselsatte innen helse- og sosialtjenester som i industrien i Tinn kommune. Det er det for så vidt fortsatt, men det er et hardt slag å miste et sykehus, en høyskole eller en flybase.

De fleste kommuner er imidlertid ikke vertskap for noen dominant statlig arbeidsplass. Hva med dem? La oss bruke Alvdal kommune i Østerdalen som eksempel.

På SSBs sentralitetsindeks befinner Alvdal seg sammen med de nest minst sentrale kommunene. Det er en typisk kommune som statens distriktspolitikk er ment å angå.

Bygda holdes i gang av landbruk og litt industri, og den ligger ikke i nærheten av noen by. Det er knapt 2 500 alvdøler, omtrent like mange som for 40 år siden, men befolkningen eldes.

I 1980 var drøyt 23 prosent av arbeidsstyrken i Alvdal i offentlig sektor. Tallet fanger opp ansatte i NSB, Postverket og Televerket, men også noen yrkessjåfører og lagerarbeidere i privat sektor.

For 40 år siden fantes det statsansatte på nært sagt hver en knaus: Postverket hadde 23 000 ansatte på landsbasis i 1979/1980, Televerket hadde 20 000, og NSB hadde 18 000. Alvdal hadde også jernbanestasjon, postkontor og driftssentraler som skulle bemannes.

I 2022 fikk flere alvdøler – 25,6 prosent – sin lønnsslipp fra det offentlige. Det har blitt færre statlige arbeidsplasser, men desto flere kommunale, som staten betaler for.

Forresten er alvdølene like yrkesaktive som de var for 40 år siden, men antallet ansatte i Trygdeetaten/Aetat/NAV er nesten firedoblet på landsbasis, fra 6 200 til 22 000.

I 1980 budsjetterte Alvdal kommune med skatteinntekter på 9,1 millioner (39 millioner omregnet til 2022-kroner) og 18,3 millioner i netto utgifter (78,3 millioner i 2022). Kommunebudsjettet var, ifølge lokalavisen Arbeidets Rett, stramt og ekspansivt på samme tid.

I 2022 var kommunens skatteinntekter 73 millioner kroner. Kommunen budsjetterte med netto driftsutgifter på 202 millioner og investeringer på 45,6 millioner. Alt derimellom er, nå som for 40 år siden, statlige pengeoverføringer og lånegarantier.

Det vil være urettferdig å trekke for mange slutninger av denne overfladiske analysen, men at staten skal ha fått mindre innvirkning på denne distriktskommunen, virker lite sannsynlig.

Noen vil lese dette som et argument imot å legge statlige arbeidsplasser til distriktene. Det er ikke meningen. Tvert imot burde staten legge flere av sine arbeidsplasser i distriktene for å spre makt, spare bygge- og leiekostnader og bidra til variasjon på det lokale arbeidsmarkedet.

Om en saksbehandler eller lensmann fra eller til betyr noe for de som kjenner på denne følelsen, er et annet spørsmål. Følelsen av at staten trekker seg tilbake, er dypest sett en avmaktsfølelse. Den handler mest om at lokalsamfunnets livsvilkår synes gitt utenfra, ofte uten at noen kan holdes til ansvar.

Om staten er aldri så tilstedeværende, så har den kanskje blitt mer utilnærmelig. Folk i Lofoten blir skremt av sykehusutredningen for Nord-Norge, men kan ikke skifte ut helseforetaket.

Skal vi bruke dette til noe oppbyggelig, kan vi si at en offensiv distriktspolitikk har noe å si for positiviteten i de minste samfunnene våre.