Den norske kirke er konkurs

Seks år gammel ble jeg fylt med dødsangst, og begynte å gå i kirken. Der oppdaget jeg at gudstjenester var gudsjammerlig kjedelige, og oppsøkte istedet legoen i kjelleren. Allerede da burde jeg forstått at Den norske kirke ikke var noe for meg. Men jeg forble medlem.

Det skyldtes ikke troen. I tenårene snek jeg meg med på noen møter i regi av det kristelige skolelaget i håp om at de kristne jenter skulle være mer tilgjengelige enn de sekulære. De var ikke det, men jeg fikk med meg at det var «ved tro alene» man ble frelst, og jeg ba om at Gud skulle opplyse meg, og at jeg skulle få en frelsesopplevelse lik det enkelte av mine kristne venner kunne fortelle om.

Gud ignorerte mine bønner, og snurt begynte jeg å ignorere ham. Jeg forsøkte meg på det kierkegaardske spranget inn i troen, men hoppet aldri langt nok. Likevel forble jeg medlem av Den norske kirke.