Overgrep og bagatellisering

Til det første først. Nei, jeg mener ikke at dommere, de som jobber i påtalemyndighet, politiet eller i andre stillinger i rettsvesenet, ikke skal delta i den offentlige debatten om lover, straff og straffutmåling, slik Minervas Ivar Staurseth tolker meg i et innlegg 9. mai. Bakgrunnen var min reaksjon på holdningene til lagdommer Rune B. Hansen om at sovevoldtekter straffes for strengt.

Min mening kom litt spissformulert og skeivt ut, og det ønsker jeg nå å klargjøre. Jeg mener det er en styrke at de som hver dag håndterer saker, også sier sin mening om hvordan systemet fungerer, og at også flere jurister og dommere burde kaste seg på samfunnsdebatten. Det jeg ønsket var å sette fingeren på, var det jeg mener er et uttrykk for en bagatellisering av overgrep fra Hansen.

Det er en holdning jeg mener er med på å gjøre det vanskeligere for de kvinnene som er utsatt for overgrep, og som er med på å bagatellisere alvoret.

Seksuelle overgrep og voldtekt er en form for kriminalitet som både har vært, og fremdeles i dag er, omdiskutert og skambelagt. Det er svært mange som ikke anmelder overgrep og voldtekter, og mange av dem som anmelder, blir møtt med holdninger som «hun ville det selv» og «hvorfor ble hun med hjem om hun ikke ville». Skal vi som samfunn få bukt med seksuelle overgrep, må vi hele tiden arbeide for at de som blir utsatt for overgrep, faktisk anmelder, at de blir tatt på alvor når de gjør det, og at vi har nok ressurser til å etterforske sakene.

Med den bakgrunnen reagerer jeg når Hansen uttaler at «ulykkeligvis har disse guttene en tendens til å våkne utpå natten, mens jentene sover videre. Også blir de fristet til å forgripe seg på henne» og videre «Hansen mener det i mange tilfeller går en hårfin grense mellom ungdommelig utprøving og det som hører hjemme i strafferettsapparatet». I tillegg sier han at å vokse opp handler om å akseptere noe som «ikke er ønsket».