Hvem avgjør vår menneskerett? En domstol eller vårt Storting og vår regjering?

Ethvert menneske er i sin fulle rett til å kreve å bli respektert for den man er, for det man mener, og for det man gjør. Alt dette dreier seg om en menneskerett.

Denne artikkelen dreier seg om to dimensjoner ved et menneskes rett. Det vil si om menneskerettighetenes juridiske og politiske dimensjon. Problemstillingen drøftes med utgangspunkt i to aktuelle saker:

• Høyesteretts avgjørelse om at vindparken på Fosen-halvøya var et menneskerettighetsbrudd.
• Norsk institutt for menneskerettigheters (NIM) konklusjon om at politiets avlysning av minnesmarkeringen etter de terrorrelaterte drapene i Oslo sentrum 25. juni 2022, ikke var et menneskerettighetsbrudd.

Fosen-saken er så langt avsluttet juridisk. Høyesterett har konstatert at det pågår et menneskerettighetsbrudd, men ikke tatt stilling til hva regjeringen må og bør gjøre for å bøte på den urett som er begått mot samene. For eksempel å avgjøre vindparkens videre skjebne. Politisk sett ligger saken nå i regjeringens hender. Regjeringen – den utøvende makt – vegrer seg imidlertid for å ta standpunkt til det Høyesterett – den dømmende makt – har sagt den bør gjøre. Regjeringen trår vannet. Den vil først utrede det juridiske/rettslige grunnlagene for hvilke avbøtende tiltak som kan være aktuelle, ut fra den foreliggende høyesterettsdommen. Regjeringen rykker på sett og vis tilbake til start.

Det er kanskje ikke så lurt heller for regjeringen å utrede i det vide og det brede. Særlig ikke når det den nå skal utrede, er utredet og diskutert flere ganger tidligere. Regjeringens Fosen-strategi bærer derfor mer og mer preg av å skyve den dømmende makt foran seg nok en gang, en slags vegrings- eller uthalingsstrategi.

Generelt sett bør både lovgivende (Stortinget) og utøvende (regjeringen) makt være varsomme. Folk flest kan fort oppleve dem som beslutningsvegrere. Eller, i verste fall, som to maktorganer som i Fosen-saken er i ferd med å abdisere fra sine konstitusjonelle roller.

Regjeringen bør forstå at den av og til må skjære gjennom, også i menneskerettighetsspørsmål, i kraft av å være utøvende myndighet. Det er nemlig ikke alt av uløste politiske problem som om og om igjen kan sendes derfra til domstolene – til Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD) om så det gjelder.

Den tragiske terrorhendelsen som fant sted i Oslo sentrum den 25. juni i fjor, er en annen sak som har dreid seg om menneskerettighetenes juridiske og politiske sider. For denne tragiske hendelsens del, var et av spørsmålene om det var riktig av politiet (en del av vårt utøvende maktapparat) å anbefale avlysing av skeive miljøers minnemarkering, etter drapene 25. juni 2022.

Problemstillingen er full av dilemmaer. Skal politiet be om at arrangementet avlyses ut fra politiets vurdering av trygghet og sikkerhet? Eller skal arrangørens ønske om å gjennomføre arrangementet åkkesom, trumfe politiets sikkerhetsvurderinger?

Spørsmålet ble raskt omgjort til et spørsmål om menneskerettigheter. Rent konkret: Til et spørsmål om forsamlings- og ytringsfrihet burde trumfe behovet for å trygge liv og helse? I denne saken ble det ikke rettsvesenet som skulle vurdere saken, men Norsk institutt for menneskerettigheter (NIM) mente at politiet opptrådte forsvarlig – altså ikke i strid med menneskerettighetene – ved å anbefale avlysning av et arrangement arrangøren hadde et sterkt ønske å avholde.

Jussen er dikotomisk, sies det. Det vil si at den er et «enten-eller-fag». Er man enig i den betegnelsen av faget, og mener at slik bør jussen også være, vil man nok også være temmelig skeptisk til dem som mener (herunder artikkelforfatteren) at avgjørelsen i mange menneskerettighetsspørsmål bør være, både et juridisk og politisk anliggende, i skjønnsom forening hadde jeg nær sagt. Og selv om juridiske professorer, advokater og dommere i dag kan støtte seg til bindsterke verk med konvensjoner, lover, regler og rettsavgjørelser om hva en menneskerett er eller ikke er, vil det i mange tilfeller gjenstå et rettspolitisk element å vurdere, før endelig, rettmessig avgjørelse fattes.

Menneskerettighetsjussen har etter hvert blitt et så eksklusivt, spesialisert og vanskelig tilgjengelig fagfelt for folk flest, at de fleste av oss har mistet enhver mulighet til å vurdere hvilke saker som fortjener å bli ført som sak ved EMD i Strasbourg eller ikke. Og den realitet at folk flest ikke lenger forstår om det de mener, sier eller gjør, er en menneskerett eller ikke, bør vel være et tankekors, både for en regjering og for en menneskerettighetsekspert?