Justissektor i revers

Regjeringspartiene har vært tydelige på sin motstand mot Solberg-regjeringens reformpolitikk. Det er for så vidt en ærlig sak, men måten regjeringen styrer justissektoren på, gir grunn til bekymring.

Gir reversering av politireformen og domstolsreformen bedre rettssikkerhet?

Svaret er et rungende nei.

Senterpartiet ser ut til å ville bruke politiet og domstolene som distriktspolitiske virkemidler, i stedet for å bruke dem til det de er ment til: å sikre borgeres trygghet og sikkerhet. Politiet må rigges slik at de svarer på dagens kriminalitetsbilde, og domstolene må styrkes slik at de er i stand til å håndtere et stadig mer komplekst rettslig landskap.

Når man styrer over de fremste håndheverne av statens maktmonopol, er det særlig grunn til å passe seg for populistiske krumspring og ideologisk blindhet. I ytterste konsekvens kan politiet bruke makt mot borgerne, og domstolene kan sette folk bak lås og slå. Med slike verktøy i verktøykassen, må den overordnede styringen være forutsigbar, konsistent og tuftet på faglige anbefalinger.

I 2020 gikk Juristforbundets rettssikkerhetspris til Den norske rettsstaten. Begrunnelsen var myndighetenes håndtering av koronapandemien, og juryen trakk frem måten de ulike statsmaktene utfylte hverandre. Juryen mente at som «rettssikkerhetsnett forutsetter rettsstaten at det alltid er noen som føler seg kallet til å ta den ballen noen andre burde tatt, men slapp forbi».

Det er et godt bilde på hvordan sikkerhetsmekanismene i rettsstaten skal fungere og utfylle hverandre. Der den ene glipper, skal den andre stå parat med de riktige virkemidlene og fullmaktene. Tar påtalemyndigheten ut en tiltale som ikke holder vann, skal domstolene sette ned foten. Svikter tingretten, stoler vi på at lagmannsretten ordner opp. Går det galt i domstolene, stoler vi på at advokater sier fra og at Gjenopptakelseskommisjonen rydder opp. Det er et finmasket sikkerhetsnett, utformet på en slik måte at risikoen for feil minimeres.

Den norske rettsstaten ville neppe fått rettssikkerhetsprisen etter denne høsten. Frikjennelsen av Viggo Kristiansen, opphevelsen av erstatningskravet mot fetteren til Birgitte Tengs og sakene om folk som er ulovlig dømt til bøtesoning, har utvilsomt gitt den norske rettsstaten en alvorlig ripe i lakken. For ikke å snakke om politiets rettsstridige tvangsmiddelbruk i narkotikasaker. Dette er alvorlige saker som kan få konsekvenser for tilliten til politiet og rettsvesenet.

Den viktigste oppgaven politikere har er å sikre innbyggernes trygghet og sikkerhet. Når vi ser at systemet kan svikte grovt, må hovedfokus alltid være best mulig rettssikkerhet. Det krever at særlig politisk ledelse i Justis- og beredskapsdepartementet har riktige prioriteringer. Her er det dessverre grunn til bekymring.

Siden regjeringsskiftet i fjor har Senterpartiet styrt justissektoren etter innfallsmetoden. Det skaper uro og uforutsigbarhet, og tar fokus bort fra det som er viktig.

Tidligere denne måneden ble det kjent at Justis- og beredskapsdepartementet har bedt Politidirektoratet utrede blant annet å flytte 20 prosent av alle politifolk fra de såkalte hovedsetene, les: byene, ut i distriktene. Det er i realiteten en reversering/rasering av politireformen og en enorm endring av hele politietaten. Tre timer etter at det ble kjent i VG, trakk Mehl forslaget. Politisk ledelse i departementet hadde syndet mot regel nr. 1 i politikken: forankring.

Forslaget var verken forankret i egen regjering, i politietaten eller blant politiorganisasjonene. Og det eneste som er oppnådd, er uro i etaten og mistillit til politisk ledelses evne til å styre i en krevende tid. Konsekvensene dersom forslaget hadde blitt gjennomført er utvilsomt at fagmiljøene som etterforsker de mest alvorlige kriminalitetsformene som overgrep på internett og vold i nære relasjoner, ville blitt rasert.

Et annet eksempel er domstolsreformen. Domstolsreformen er i realiteten en strukturreform. Alle rettssteder og ansatte er beholdt, men rettskretsene er utvidet slik at flere rettssteder utgjør én domstol med felles ledelse. Det sikrer mer robuste fagmiljøer, større saksinngang og mer fleksibilitet. Reformen trådte i kraft våren 2021, og resultatene er allerede tydelige. Fagmiljøene er blitt styrket og saksbehandlingstidene går ned. Samtidig er ingen arbeidsplasser sentralisert.

Allerede før reformen ble gjennomført varslet Senterpartiets justispolitikere at det første de ville gjøre hvis de kom til makten, var å reversere reformen. Klokka i domstols-Norge skal skrus tilbake, koste hva det koste vil.

En ting er å være mot en reform når den legges frem. En annen ting er å ignorere motforestillinger fra et unisont fagmiljø og de helt tydelige effektene og resultatene av reformen. Selv om regjeringen ennå ikke har kommet med sine forslag til endringer, har de skapt uro og uforutsigbarhet i sektoren. Regjeringens uansvarlige symbolpolitikk tar fokus bort fra det som burde være hovedfokus: å sikre best mulig rettssikkerhet og kvalitet.

Den norske rettsstaten er blant de beste og tryggeste i verden. Det er noe vi ikke kan ta for gitt. Et åpenbart grep for å styrke rettssikkerheten er ikke å bruke en eneste krone på reversering av vellykkede reformer.