Trumps norske fanebærer

FAKS-leder Herman Tinius Lauenborg Winther bruker i sitt svar til meg mye plass på å forklare hva konservatisme er. Winther mener å korrigere en «misoppfatning» om at all konservatisme ikke er liberalkonservatisme. Selv om jeg aldri hevdet noe slikt i mitt opprinnelige innlegg – for ordens skyld titulert «Man kan ikke være en del av norsk liberalkonservativ idétradisjon, mens man støtter Trump» [min utheving], er det ikke slike detaljer om konservatisme som er viktige. I bunn og grunn er Winther og jeg uenige om svaret på følgende spørsmål: Står Trump for en antiliberal konservatisme?

Dagen etter presidentvalget ble Winther intervjuet i Vårt Land og spredte misinformasjon. Winther hevdet at Trump i sin første presidentperiode var mer tilbakeholden med å skrive ut presidentordre («executive orders») enn Joe Biden. Opposisjonen er til enhver tid kritisk til å implementere politikk på denne måten, og anklagene om at det minner mer om metodene til en eneveldig konge enn en president i et system bygget på maktbalanse sitter løst – helt til ens eget parti innehar presidentembetet. Problemet er at Winther unngår å se hele bildet, hvor det viser seg at Trump ikke bare hadde flere ordre enn Biden, men i gjennomsnitt skrev ut flere enn samtlige presidenter siden Jimmy Carter. I samme intervju stilte Winther også spørsmålet om hvilket krav demonstrantene hadde 6. januar 2021. Kravet er åpenbart: at resultatet fra 2020-valget ikke skulle sertifiseres.

I mitt opprinnelig innlegg nevnte jeg ikke hendelsene 6. januar. Men denne datoen alene beviste at Trump og hans mest hardhendte støttespillere er forberedt på å trosse konstitusjonelle og demokratiske normer, akkurat som andre revolusjonære bevegelser gjennom i historien. Det politiske klimaet i USA har nådd et punkt hvor ulike grupper opptrer som om de lever på ulike planeter, men likevel er det sjokkerende å se amerikanere tolerere et slik voldelig overfall på landets demokratiske system. Enda mer sjokkerende er det å se nordmenn avfeie det så fort. 6. januar og det manglende oppgjøret med det nesten fire år senere viser at amerikanere ikke er unike. Europeere som sluttet seg til fascistiske bevegelser på 1920- og 30-tallet, kom også fra middelklassen. Den store løgnen om valgfusk er alene nok for å vise at Trump står for en antiliberal idétradisjon.

Moderate republikanere

Winther avfeier i sitt innlegg Robert Kagans tese om at Trump er illiberal ganske så bråkjekt, kun fordi han er nykonservativ. Som Bård Larsen har skrevet i Minerva tidligere, deler Kagan denne meningen med mange andre viktige meningsbærere innenfor sitt felt. Robert Paxton og Timothy Snyder tilhører for eksempel ikke den nykonservative fløyen, men deler Kagans analyse. Uansett blir det historieløst å si at Trump er mer moderat enn de tidligere republikanske presidenter og presidentkandidater. For eksempel gjorde Nixon gjennom hele hans presidentperiode flere avtaler med demokratene, og drev med avspenningspolitikk ved å åpne forholdet til Kina og forhandle nedrustningsavtaler med Sovjetunionen. Nixon var også langt fra å avvikle The New Deal eller Lyndon B. Johnsons store nye velferdsprogrammer. Nixon la til og med frem sine egne.

Når Winther trekker frem Trumps angivelige abortmoderasjon som skiller ham fra tidligere kandidater, har han et poeng i at Trump ikke like aktivt som andre republikanere sier han er mot abort, bare at han mener delstatene skal avgjøre saken selv. Han er likevel personlig ansvarlig for at en stor del av befolkningen i dag de facto lever under abortforbud. I 13 delstater med en samlet befolkning på rundt 79 millioner innbyggere er abort i dag så å si helt forbudt. I ytterligere fire delstater med en samlet befolkning på over 47 millioner er abort ulovlig etter svangerskapets sjette uke, etter at Trump utpekte tre konservative dommere til høyesterett, som fjernet den føderale retten til abort. Denne retten er selvsagt et legitimt politisk spørsmål å debattere og være uenig om, men å fremstille Trump som moderat gitt utfallet, faller på sin egen urimelighet.

George W. Bush var i likhet med Robert Kagan nykonservativ, men kan også plasseres i kategorien «moderat republikaner». Han gikk bort fra Reagans angrep på føderalstaten, og utvidet dens rolle blant annet innen utdanning. For å få gjennomslag jobbet Bush med den svært liberale senatoren Ted Kennedy. Han søkte også å utvide Medicare og utvide programmer for å subsidiere for minoritetsboligeierskap. Han var også for en friere innvandring og mente at spansk var et likeverdig språk som engelsk i USA. En retorikk du ikke vil finne hos Trump.

Mitt Romney og John McCain var også mye mer moderate kandidater enn Trump på en rekke områder. Da Romney tapte valget i 2012, etablerte Marco Rubio og John McCain en ny valgstrategi for å hente inn svarte og latinamerikanske stemmer man hadde mistet utover årene. Trumps vinnende strategi i det påfølgende valget var derimot å hente inn hvite som ikke hadde stemt tidligere eller hadde sittet på sidelinjen. De over 1000 sidene i Rubio og McCains obduksjon gikk rett i søpla da Trump tok nominasjonen i 2016, selv om det skal sies at Trump gjorde det bedre blant svarte og latinamerikanske velgere i år. Marginene vil vi få mer klarhet i senere.

Hva er liberalkonservatisme?

Hvordan skal liberalkonservatisme forklares? Enkelte mener Høyres «liberalkonservative» idégrunnlag er en litt pussig konstruksjon. Liberal og konservativ står jo gjerne mot hverandre. Jeg tenker ikke på amerikansk terminologi, men på tradisjonelle europeiske (og norske) skillelinjer, der de liberale var de markedsliberale, og de konservative ønsket å bevare bestående markedsstrukturer og ikke ukritisk liberalisere alt. I dag tror jeg mange ser på det liberale og konservative som motsetninger. Man kan for eksempel ta saker som ruspolitikk, kirkepolitikk, mobil i skolen, justispolitikk (hardhendt politi eller ikke mot gjengkriminalitet), innvandringspolitikk og så videre. Å se på det slik tror jeg uansett blir feil. For å forstå liberalkonservatisme i Norge må man se tilbake til kampen mot avhumaniseringen av samfunnet. Noe man så i DKSF og Minerva-kretsens kamp fra 1950- til 1970-tallet.

Det bringer oss til Lars Roar Langslet, som Winther bruker for å forklare hva konservatisme er. Jeg tror det er viktig at Winther husker at Langslet ble medlem i DKSF og gjenopprettet Minerva fordi han mente Unge Høyre og Høyre hadde blitt altfor mørkeblå. Han var liberalkonservativ og sto for en liberalkonservativ idétradisjon.

Konservatisme må heller ses som en metode for å gjennomføre politikk. Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksen skriver at den «konservative statsmannen er verken ingeniør eller arkitekt, men en vaktmester». Man skal forandre for å bevare, noe Edmund Burke selv skrev i Betraktninger over revolusjonen i Frankrike. Og hva er det vi nettopp skal bevare? Det er den liberale rettsstaten, noe Trump ikke har noe respekt for. Det er ikke nasjonalkonservative grunner Ola Svenneby peker på når han argumenterer for innvandringsstopp. Det er tvert imot for å forsvare liberale verdier, men altså med konservatisme som metode. I mine øyne er det å være liberal en forutsetning for å være konservativ i en norsk idétradisjon som forsvarer den liberale rettsstatens grunnleggende status. Som jeg konkluderte med i mitt opprinnelig innlegg; det burde være plass for all slags konservatisme i FAKS, så lenge den ikke er antiliberal.