Underholdning og moralisme – politikkens livsfarlige mikstur

En rekke interessante analyser er den senere tid gitt av den populistiske og til tider ekstreme høyresidens fremgang i flere vestlige land. Likeså kan vi lese analyser og kritikker av lettvint lefling med autoritært tankegods på den ytre venstresiden og av brutal nasjonalisme og annen ekstremisme i land etter land, med Russland som for øyeblikket det mest iøynefallende og farlige for oss europeere. Tap av mening eller av nasjonal stolthet, sinne rettet mot opplevd urettferdighet, oppgitthet over liberale eliters manglede forståelse for tilhørighet og utenforskap: alt er med på å forklare opprørske holdninger, sterkt nasjonale eller ideologiske strømninger og til dels dramatiske bevegelser i det politiske landskapet.

Det følgende er ikke ment som noe motinnlegg mot andre analyser, men som en utfylling. Jeg vil henlede oppmerksomheten på en underlig mikstur som det amerikanske samfunnet er dypt gjennomsyret av, og som har påvirkning på store deler av resten av verden. Den kan forklare hvordan mye politisk lettvinthet og påfallende brutal retorikk kan få slikt enormt gjennomslag.

Underholdning

USA er underholdningssamfunnet fremfor noe (om enn India er en sterk konkurrent – og opplever lignende politiske rystelser). Hollywood og ikke minst fjernsynsmediet, nå videreført gjennom strømmemedier av alle slag, har hatt en eventyrlig suksess. Helt siden fjernsynet fikk sitt gjennombrudd i USA på 1950-tallet, har amerikanere flest levd med TV-bilder og deres tilhørende historier som essensielle sider ved sin virkelighet.

Det betyr at også helt fiktive fortellinger fremstår for mange som definerende for deres hverdag. Den 21. mars 1980 ble oljemagnaten J. R. Ewing, fremstilt av Larry Hagman, skutt i TV-serien Dallas. Jakten på gjerningspersonen (som ikke lyktes med å drepe J.R., bare skade ham) ble hele USAs store lidenskap. En førsteside av velrenommerte Time Magazine stilte spørsmålet «Whodunit?» (den klassiske kriminalfrasen, med sin haltende grammatikk). Jakten på pistolmannen (eller, som det viste seg, pistolkvinnen) grep Amerika med storm. Ikke før i november kom løsningen.

Virkelighet? Fantasi? Selvfølgelig det siste. Men når alle snakker om fantasien, og den er gitt en levende fremstilling på TV, fremstår den som både viktig og verdt å bry seg om, helt uavhengig av realisme og sannhetsgehalt.

Stor litteratur og scenekunst har selvsagt alltid maktet å fange hjertene. Diskusjonen om Nora og Helmer i Et dukkehjem føres den dag i dag som om vi snakket om virkelige mennesker. Dramaet om Romeo og Julie grep tilskuerne anno 1600 like mye som det griper dagens publikum.[1]

Den amerikanske – og etter hver bredere vestlige og globale – underholdningsindustrien gjør likevel noe mer enn boken og teatret kan. Den går på levende vis inn i den enkeltes stue, selve privatsfæren, og presser seg på som noe mange føler de bare må se. Dette er godt hjulpet av sterke kommersielle krefter som tjener på antall seere og klikk. (Med en stadig mer omfattende spillindustri, og selvsagt også kunstig intelligens-styrte medier og programmer, beveger dette seg nå videre i enorm hastighet. Jeg lar det ligge i denne omgang; det skal bare nevnes som en påminnelse om at det jeg beskriver i denne artikkelen, langt fra utgjør noen endestasjon for utviklingen.)

Virkemidlene i det audiovisuelle TV-mediet er ofte sterke og suggererende. De mest usannsynlige fortellinger blir fremstilt på en så overbevisende måte at skillet mellom virkelighet og fantasi nærmest viskes ut. Og kanskje enda viktigere: Man ender som publikum opp med å akseptere at så å si alt kan sies og gjøres, for det er jo ikke egentlig så farlig: det er likevel bare underholdning.

Selvsagt er TV-mediet og andre, beslektede visuelle medier mangfoldige, og også de er underlagt allmenne moralske oppfatninger om hva som kan og bør sies. Poenget er at de drar deg inn i en annen verden, og dermed oppstår et interessant psykologisk fenomen: «the suspension of disbelief», opphevelsen av skepsis. Man bare godtar at «slik er det», til en viss grad basert på sjanger: krim, science fiction, fantasy, reality, komedie eller romantisk drama. Alt har sine spilleregler, og innenfor disse er alt mulig og alt lov. Det kan resultere i stor kunst. Det kan også gi grobunn for ren manipulasjon.

Når en Donald Trump holder sine taler eller sender ut sine sinte meldinger på nettsiden Truth Social, er innholdet så spinnvilt og løgnaktig at det er vanskelig å forstå hvordan noe tenkende menneske kan ta ham på alvor. Men ser man på ham som TV-personlighet, skjønner man straks hans appell. Han er rett og slett underholder! Dersom han kan få deg til å le, til å føle deg litt bedre (gjerne ved å snakke stygt om alle dem som er verre), til å hate andre eller til å tro at alt blir bedre bare man stemmer på ham, så hvorfor ikke? Det betyr ikke noe dersom andre forteller deg at det han sier ikke stemmer, for jeg tror like mye på det som på intrigene i Real Housewives of New Jersey, Succession eller Sopranos. Og han snakker jo i tillegg pent om meg!

Løgn, sier du? Who cares! Det er sikkert løgn, men lyver de ikke alle sammen da?

Hatsk og opprørsk, sier du? Ja, men så gøy, da. Det er da mye bedre enn alt det kjedelige de andre politikerne sier. Og de er sikkert korrupte alle sammen.

Moralisme

Analysen så langt er viktig, men for så vidt ikke særlig original. Helt siden Christopher Lasch lanserte sin tese om det narsissistiske samfunn for over 40 år siden (og også lenge før det), er det blitt allment akseptert at et underholdningsfiksert samfunn konsentrert rundt umiddelbar tilfredsstillelse formidlet gjennom moderne medier, også vil ha konsekvenser for samfunnet i sin helhet. Man får et samfunn som jager etter stadig ny tilfredsstillelse, basert på stadig sterkere virkemidler.

Det interessante og spesielle ved USA – en side ved det amerikanske samfunn som har paralleller og lett lar seg kopiere annetsteds – er underholdningssamfunnets eksistens side om side med et dypt moralistisk samfunn. Med rotfeste i mer eller mindre fundamentalistiske former for protestantisk tenkning, og med røtter videre tilbake til varianter av antikkens gnostisisme[2], har det amerikanske samfunn fremstått som selve prototypen på et samfunn der ideen om ondskap spiller en stor rolle i politikken, og da særlig ondskapen hos ens motstander og fiende. Dette er ikke en kristen tenkning som vektlegger nåde, selvransakelse, likeverd og alles syndighet, men som snarere fremhever den andres synd, verdens ondskap og alle farene som truer deg.

I seg selv kan det være betimelig at noen snakker om ondskap i en tidsalder som har gjennomlevd nasjonalsosialisme, totalitær kommunisme, ødeleggende verdenskriger, voldelig terrorisme og masseødeleggelsesvåpen. Men ondskapens retorikk er ikke bare potensielt betimelig. Den er også svært farlig, for når den annen part fremstilles som representant for ondskapen, finnes det heller ingen grense for hva man kan gjøre mot den. Ja, hvis du ikke gjør noe med den farlige fienden, kan det være at du mister alt, at du rett og slett ikke «har noe land lenger» – «you won’t have a country anymore» – en av Donald Trumps favorittformuleringer. Og prøver den annen part å slå tilbake, får de bare vite at de er akkurat like ille, om ikke verre, og dermed er kritikken nøytralisert.

Kombineres denne hangen til moralisme med underholdningsindustriens språk og virkemidler, får man samfunnet der man kan rope ut at en annen part representerer ondskap og livsfare uten at det trenger å ha noen basis i en rimelig virkelighetsoppfatning. Selve styrken i utsagnet vekker sterke følelser til live og minner en om at kampen mot ondskapen er livsviktig. Hvorvidt det faktisk er sant, er underordnet, i hvert fall dersom utsagnet har en så sterk form at det vekker oppmerksomhet og har underholdningsverdi. Da kan man for eksempel si at en ondsinnet samling ekstreme sosialister forsøker å manipulere amerikanske valg, importerer ulovlige immigranter for slik å vinne fremtidige valg, og dypest sett hater USA og alt landet står for. Er det sant? Det er et fullstendig underordnet poeng. Poenget er den moralske kraften i utsagnene kombinert med den pureste underholdningsverdi.

Og hva om man da faktisk ender opp med å velge en radikalt uforutsigbar president som vil forårsake politisk uro og store omveltninger? Jo, det er bare bra, for systemet trenger å ristes i. Det gamle og kjedelige – med institusjoner og ordninger som er omstendelige, feilbarlige og tar tid å endre, men som samtidig er forutsigbare og utgjør en sikring for selve det underliggende rettsstatlige system – er like uinteressant som en dårlig TV-serie. Er det farlig at man sier at NATO ikke er noe særlig verdt, at vi kanskje burde bruke disse atomvåpnene som vi har, at motstanderens parti elsker terrorister, og at Nord-Koreas diktator er en bra kar? Vel, det er i hvert fall gøy. Og hvis det gjøres på en måte som viser alle disse andre politikerne hvor dumme de er, så er det bare bra. Stå på! It’s all just a TV show anyway. Og det gikk da bra sist?

Konservativ?

Det forstemmende med denne trenden, rent filosofisk sett, er at den kaller seg konservativ. Den moderne konservatismen i tradisjonen fra for eksempel Alexander Hamilton, Edmund Burke, Benjamin Disraeli eller Konrad Adenauer, for bare å nevne et knippe skikkelser det er rimelig å plassere innenfor en demokratisk konservativ tradisjon, understreket viktigheten av kontinuitet, gradvis forandring og ikke minst fellesskap mellom samfunnets forskjellige interesser og klasser, sikret av stabile institusjoner. I dette ligger den klassiske idé om «det felles beste» innbakt. Når Donald Trump eller Marjorie Taylor Greene, en av Trumps mer ekstreme våpendragere i den amerikanske kongressen, omtales som «ekstremt konservative», snakker vi om en alvorlig kategorifeil. De er radikale moralister, uten moralismens eneste forsonende trekk: moral.

Selvsagt finnes det aspekter ved populistiske høyrebevegelser man også kan beundre, ikke minst evnen og viljen til å snakke både med og om menneskene som sliter, strever og havner på utsiden: alle dem som opplever at de ikke nyter godt av friere verdenshandel, konkurranse, det beste i helsevesenet, toleranse eller høyere utdanningsinstitusjoner. Ja, her ligger det nettopp et snev av moral i ordets positive forstand.

Og her ligger da også utfordringen til enhver moderat posisjon i politikken: å unngå den underholdningsbaserte moralismens forenklinger, konspirasjonsteorier og hat og likevel kunne snakke et forståelig språk, være i stand til å engasjere, og kunne innse at identitet, grenser, tilhørighet og stolthet er noe de aller fleste mennesker føler et behov for å kjenne på og oppleve. Den moderate må ta frykt for gjengkriminalitet, migrasjon og voldelig fundamentalisme på alvor, og må kunne forstå menneskers redsel i en usikker verden. Men det må gjøres uten hat og stigmatisering, med respekt for menneskeverdet og et bærekraftig miljø, uten angrep på rettsstaten og sentrale samfunnsinstitusjoner, med en vilje til å snakke om moral uten moralisme, og med en evne til å være underholdende uten å være ansvarsløse underholdningsartister.

Alternativet er livsfarlig, og det stirrer oss rett i hvitøyet nå, om ikke her i Norge, så i hvert fall i USA.

Og som kjent: Mye som starter i USA, ender opp annetsteds snart etterpå.

Henrik Syse er styremedlem i stiftelsen Minervafondet.

 **

[1] Nevnes bør også Orson Welles berømte radiodramatisering av H. G. Wells’ War of the Worlds i 1938, som fikk mange av lytterne til oppriktig å tro at jorden var i ferd med å bli invadert av marsboere. Før fjernsynets tid, var den fantastiske radioen – «the wireless» – mange menneskers virtuelle portal til livlige fortellinger man ble sugd inn i.

[2] Historikeren og den politiske filosofen Eric Voegelin (1901–1985) er blant dem som tydeligst har analysert de gnostiske trekkene ved mange moderne massebevegelser.