Noen ganger er det folk på høyresiden som inntar offerrollen

I forrige uke ble jeg oppringt av en norsk journalist som skulle intervjue Douglas Murray. Slik jeg oppfattet det, var journalisten ute etter noen kritiske innvendinger mot den konservative britiske samfunnsdebattanten. Men han var ikke ute etter den typen lettvinte innvendinger han kunne fått fra motsatt front i kulturkrigen, for eksempel at Murray er en ond hvit mann som jobber dag og natt for å holde kvinner og minoriteter nede, og som det bare er ytre høyre som tar seriøst.

Som jeg hadde vært inne på i min kommentar om Murrays bok The Madness of Crowds, sa jeg at egentlig er jeg ikke så veldig kritisk til ham, men hvis jeg måtte finne på noe, måtte det være at han noen ganger overdriver. Kanskje finner han noen faktiske eksempler på hvordan radikale rettferdighetskrigere går over streken, men han presenterer dem som uttrykk for et langt større fenomen enn det egentlig er. Slik forsterker han kulturkrigen, selv om han påstår at han ønsker sivilisert debatt. Ikke minst vi nordmenn burde være på vakt mot å overdrive trusselbildet, tenkte jeg. Det er nok mange som skygger unna for eksempel å kritisere islam, men det er heller ikke vanskelig å finne slike meninger dersom du ønsker det.

Det var imidlertid dagen før balubaen rundt Tore Sagen brøt løs. Da tenkte jeg at jeg hadde tatt feil: Vi er på vei mot en situasjon der visse ting ikke kan drives gjøn med engang. Rasismetabuet er blitt så sterkt at du ikke kan parodiere rasister. Og minoritetsungdommer som slenger kommentarer rundt seg på sosiale medier, tror tilsynelatende at de lever i et gjennomrasistisk samfunn. Kanskje har de lært det på skolen. Slik snevres ytringsfriheten inn. Murray mener at du må enten være pensjonist eller selvstendig næringsdrivende for ikke å se hvordan besettelsen rundt hudfarge, seksualitet og misforstått sosial rettferdighet trenger seg inn overalt. Muligens er det jeg som ikke ser dette i min iver etter å være moderat og imøtekommende.