For å lese pluss-artikler må du være abonnent
Et abonnement gir tilgang til alt innhold og vi har følgende tilbud
NYHET
Epidemiens to ansikter i Wuhan
WHOs opphavsgranskning ble forelagt data som anga de tidligste smittetilfelle til å være fra desember og i nærhet av byens sjømatmarked, men lekkasje til South China Morning Post forteller en annen historie om den tidlige epidemien.
Publisert
Sist oppdatert
At kinesisk patogenforskning har vært preget av sikkerhetsutfordringer, er ingen hemmelighet. Ja, utfordringene var faktisk så bredt erkjent at det ellers ofte lukkede kinesiske regimet faktisk praktiserte en viss åpenhet om det forut for pandemien.
Da amerikanske diplomater besøkte forskningsmiljøet i Wuhan i januar 2018, var en av bekymringene som ble tatt opp fra kinesisk hold, at de «manglet personell med tilstrekkelig trening til å sikkert drifte høysikkerhetslaboratoriet».
Et ønske var derfor et dypere samarbeid med USA om laboratoriesikkerhet, i forlengelsen av det allerede eksisterende samarbeidet mellom Wuhans virologiske institutt og det amerikanske høysikkerhetslaboratoriet i Galveston, som har tilbudt opplæring for kinesiske teknikere. Senere samme år, i november 2018, publiserte da også direktøren for laboratoriet i Galveston, James Le Duc, og hans motpart i Wuhan, Zhiming Yuan, en artikkel i Science der de annonserte starten på et dypere samarbeid innen laboratoriesikkerhet.
I september 2019 er Yuan igjen forfatter av en ny artikkel om kinesisk laboratoriesikkerhet, der han fremholder at etableringen av nye laboratorier i Kina skjer i et raskere tempo enn det settes av midler til vedlikehold, opplæring av personell og drift av dem. Men etter at epidemien brøt ut sent i 2019, ble dynamikken en helt annen.
I februar 2020 henvendte Le Duc seg til Zhiming med en oppfordring om å adressere ryktene om at viruset hadde lekket fra laboratoriet og en lang og detaljert liste med foreslåtte tiltak for å undersøke muligheten. «Dersom det er svakheter i programmet ditt, er tiden nå inne for å innrømme dem og få dem rettet», skrev Le Duc, og påpekte samtidig at ryktene om en lekkasje «antagelig» var falske. Le Duc fikk aldri noe svar på henvendelsen.
Heller ikke WHO har fått gode svar fra kinesiske myndigheter – utover kategoriske avvisninger av problemer. Da en WHO-oppnevnte granskningsgruppen besøkte Wuhans virologiske institutt vinteren 2021, nektet Kina å dele rådata om laboratoriedriften og testing av ansatte, og forklarte at «laboratoriet regelmessig inspiseres, men at ingen feil er blitt funnet». Dermed kom heller ikke den granskningen videre.
Kina ga altså få svar selv. Og, som Minerva har skrevet om før, gjorde vestlige helsemyndigheter og eksperter lite for å forfølge spørsmålet.
Arbeidet med å spore epidemiens tidlige fase og kartlegge Wuhans forskningslaboratorier har derfor i stor grad skjedd på frivillig basis. Og det er neppe noen som har produsert en mer utfyllende oversikt enn det løse Twitter-nettverket som kalte seg selv DRASTIC (Decentralized Radical Autonomous Search Team Investigating Covid-19).
I tidligere artikler i denne artikkelserien har vi blitt kjent med flere av medlemmene i dette nettverket. Vi har intervjuet canadisk-baserte Yuri Deigin, indiske Monali Rahalkar, spanske Francisco de Asis, amerikanske Charles Rixey – og vi har skrevet om pseudonymet The Seeker, som senere har stått frem som inderen Prasenjit Ray. En blant de som gjorde mest for å finne ut mer om laboratoriene i Wuhan og de tidlige smittetilfellene i byen, var trolig franske Gilles Demaneuf – i samarbeid med blant annet Rodolphe De Maistre og den anonyme Twitter-kontoen Billy Bostickson.
Data savvy
Da Gilles Demaneuf publiserte sin siste artikkel om tidlige smittetilfeller i Wuhan, fikk han umiddelbar omtale av redaksjonen i Washington Post. I omtalen skriver avisen om hvordan Demaneuf har lykkes med å bli den første til å dokumentere at kinesiske myndigheter har gitt ufullstendige data til WHO om utbredelsen av den tidlige epidemien i Wuhan.
Men hva slags bakgrunn hadde egentlig Demaneuf for å ta finne informasjon som hverken vestlige helsemyndigheter eller WHO hadde fått tak i? Til Minerva beskriver han seg selv som en ekstremt detaljorientert person med ingeniørutdannelse – og en lang karriere bak som seg fra investment banking, risikostyring og data science. Han er opprinnelig fra Frankrike, men er nå bosatt på New Zealand, etter tidligere å ha arbeidet i London, Hong Kong og San Francisco.
– Å følge vitenskapelig metode og arbeide med data er vanskeligere enn mange forestiller seg. Det er lett å la seg forlede inn i selvbedrag, særlig når man jobber med lite data. Men om du arbeider riktig, vil du også kunne produsere svært verdifulle innsikter, forklarer Demaneuf sine egne arbeider.
Og det var Demaneufs streben etter presisjon og insistering på vitenskapelig metode som ledet ham inn i arbeidet med selv å granske virusopphavet. Da hypotesen om et forskningsrelatert uhell ble forsøkt diskreditert med et opprop av ledende amerikanske forskere i Lancet, og siden med forskningsartikkelen «The proximal origin of Sars-CoV-2» i Nature, ble han rystet. Særlig oppropet i Lancet har i ettertid vært gjenstand for sterk kritikk, fordi flere av dem som skrev under på oppropet, unnlot å opplyse om vesentlige interessekonflikter – særlig knyttet til nære samarbeid nettopp med viruslaboratoriene i Wuhan.
– Jeg hadde ikke forhåndskunnskaper om hverken virologi eller epidemiologi, men det behøvde jeg heller ikke for å se at den vitenskapelig metoden ikke kom til korrekt anvendelse i disse tilfellene. De vurderte bare risikofaktorene for naturlig overføring, men ignorerte risikofaktorene for en forskningsrelatert hendelse. De ignorerte også fullstendig muligheten for at en forsker kan ha blitt smittet under feltarbeid med å samle inn prøver. Når du arbeider slik, blir det ikke mulig å få til en objektiv sammenligning av de to hypotesene.
– Jeg tenkte at om ingen andre kommer til å gjøre dette på en ordentlig måte, ved å se på de grunnleggende risikofaktorene, så skal i det minste jeg gjøre det, sier Demaneuf.
Dette ledet ham til å engasjere seg på Twitter, der han hadde blitt tipset om at debatten om virusopphavet pågikk – og han ble en del av DRASTICs pågående diskusjoner og granskninger.
Kjøleskap med virusprøver på gangen og forsøksrom som ikke kan forsegles
Et av de første initiativene Demaneuf selv tok, var å utforske risikofaktorene bak muligheten for en forskningsrelatert hendelse med utgangspunkt i historiske data. Dette arbeidet resulterte først i bloggposten The Good, the Bad and the Ugly: a review of SARS Lab Escapes, der han gjennomgikk tidligere laboratorieuhell med SARS-1, viruset som skapte en epidemi i Asia og Canada i 2003. Fra februar til april i 2004 lakk dette viruset gjentatte ganger ut av Kinas mest prestisjetunge virologiske laboratorium i Beijing
«Ulykken og det påfølgende SARS-utbruddet er uten å overdrive en historie om oppblåste ego, sjokkerende inkompetanse, obstruksjon av sannhet og manglende ansvarliggjøring», skriver Demaneuf. Blant sikkerhetsbristene som er blitt dokumentert, kan blant annet nevnes at man hadde opptil tre ganger så mange ansatte i laboratoriet som anbefalt, og at man for å rydde plass hadde flyttet kjøleskapet med SARS-prøvene ut av laboratoriet og inn på gangen utenfor.
I forlengelsen av dette arbeidet kartla han sammen med biosikkerhetseksperten Rodolphe De Maistre risikofaktorene bak både hypotesen for naturlig overføring og en forskningsrelatert hendelse. Demaneuf tok så i bruk bayesiansk sannsynlighetsberegning og estimerte at man under et sett rimelige forutsetninger kunne anslå at muligheten for en forskningsrelatert hendelse var langt fra neglisjerbar og på rundt 55 prosent.
– Det faktum at epidemien har oppstått i Wuhan, som også huser Kinas største forskningsmiljø på SARS-koronaviruset, har en svært viktig effekt på den relative sannsynligheten for de to hypotesene, og kan rett og slett ikke ignoreres. Den informasjonen innebærer i seg selv at sannsynligheten for en laboratorieulykke er betydelig, sier Demaneuf,
– Å omtale dette som bare en tilfeldighet er ekstremt uoppriktig – selv tilfeldigheter er underlagt sannsynligheter, og du kan rett og slett ikke ønske sannsynligheter bort, utdyper han.
Og arbeidet med å produsere ytterligere dokumentasjon og analyser har fortsatt. Demaneuf er oppgitt som forfatter av til sammen 27 publikasjoner på Researchgate med over 100 000 lesere. Arbeidene har ofte vært utført i samarbeid med andre medlemmer av DRASTIC, og dertil med medlemmer av Paris-gruppen, som er et annet initiativ som har arbeidet med koronavirusets opphav, med i hovedsak franske deltakere. Omfanget av Demaneufs arbeider er dermed for stort til å dekkes i denne artikkelen. Vi vil derfor konsentrere oss om det som er egnet til å fylle ut bildet for denne artikkelserien – nemlig kartleggingen av tidlige smittetilfeller og undersøkelsen av risikofaktorer ved driften av Wuhans viruslaboratorier.
I samarbeid med Rodolphe de Maistre har Demaneuf produsert en oversikt over til sammen 112 biosafety level 3 (BLS-3) laboratorier i Kina, som til den dag i dag er den mest utfyllende listen over slike laboratorier i Kina
De to har sammen med den anonyme Billy Bostickson også skrevet en artikkel basert på undersøkelser av laboratoriene som er tilknyttet Wuhans virologiske institutt (WIV) ved Zhengdian Gold Industrial Park in Wuhan, med et særskilt fokus på vaksineprodusenten Wuhans institutt for biologiske produkter (WIPB), som ble flyttet dit i 2016.
Oppsummert mener de tre at WIBP og WIV er så tett sammenknyttet at det er å regne som en integrert plattform. Ved å gjennomgå offentlig anskaffelser i perioden forut for pandemien finner de et omfattende vedlikeholdsprogram. I perioden 2016 til 2019 er instituttet plaget av flere problemer, inkludert flom og problemer knyttet til kloakk og vannavrenning, og fra sommeren 2019 og utover høsten bestilles vedlikeholdsarbeid som avdekker problemer knyttet til hold av forsøksdyr.
27. august 2019 utsteder selskapet et anbud om å fikse en vannlekkasje i taket på et av forsøksrommene for kaniner. Og 15. oktober 2019 utstedes et nytt anbud om å erstatte porten til et eller flere av rommene som huser forsøksdyr, hvorpå det presiseres at det finnes et stort hull i den eksisterende døren der mus og mygg lett kan komme inn og ut.
I en tidligere artikkel har Minerva, og senere Vanity Fair, omtalt møter på Wuhans virologiske institutt i november 2019 der sikkerhetsbrister blir diskutert. Tolkningen av møtet er etter Vanity Fairs publisering blitt heftig diskutert med på tanke på hvorvidt det refereres til en allerede inntruffet, pågående eller potensiell sikkerhetsbrist. Denne diskusjonen er ennå ikke konkludert.
En gjennomgang av hendelser ved laboratoriene er likevel egnet til å underbygge antagelsen om at noe kan ha gått galt i et av byens mange laboratorier, som høsten 2019 later til å ha hastverk med å utbedre sikkerheten.
Minerva har gjennom egne undersøkelser også funnet ut at WIBP ble ilagt foretaksstraff for hendelser i dette kritiske tidsrommet. Det fremgår nemlig at nettsiden at instituttet ble ilagt en form for foretaksstraff i 2019 – men en arkivert 2020-utgave av nettsiden opplyser at instituttet ikke ble ilagt foretaksstraff i perioden januar til november 2019. Foretaksstraffen må dermed ha blitt ilagt etter dette.
25. november 2019 publiserte instituttet dessuten en nettsak om at flere partimedlemmer på instituttet og morselskapet CNBG er blitt tatt med på studietur til fengsel for å bli minnet om «oppdraget» og hvor vondt det kan være «å miste familietilknytning, frihet, omdømme og karriere» bak fengselets høye murer.
En naturlig utledning av disse opplysningene er at selskapet ble ilagt foretaksstraff mot slutten av 2019. Dette behøver selvsagt ikke å relatere seg til en sikkerhetsbrist ved laboratoriet eller SARS-koronavirus – men det indikerer at driften ikke har vært god nok. Tidligere hendelser illustrerer dette faktum: Instituttet ble ilagt foretaksstraff også i 2018 – da for å ha produsert og distribuert om lag av 400 000 defekte barnevaksiner mot difteri i det som var en stor svindelsak med flere involverte kinesiske farmasiselskaper.
I sum er hendelsene som fremvises av DRASTIC og Demaneuf, og andre forhold som er blitt fremvist i Vanity Fair, noe som speiler labdirektør Yuan Zhimings artikkel fra september 2019 om at kinesisk forskning hadde problemer knyttet til adekvat vedlikehold og sikker drift, men at tempo likevel ikke ble redusert av den grunn.
Alene er det likevel ikke nok til å fremme en konkret anklage om et forskningsrelatert uhell knyttet til SARS-CoV-2.
WIBP er heller ikke det eneste laboratoriet i Wuhan, og en eventuell lekkasje kunne også tenkes å ha forekommet på et annet av Wuhans mange laboratorier.
– En annen aktuell lokasjon er Universitetet i Wuhan, som også rommer et laboratorium for forsøk på dyr, og som hadde flere fellesprosjekter med WIV, sier Demaneuf.
Uavhengig av hva man med tiden finner ut om opphavet til SARS-CoV-2, understreker problemene ved kinesiske laboratorier at virusforskningsfeltet har vesentlige sikkerhetsutfordringer:
– Uansett er den riktige måten å håndtere alle disse utfordringene på å redusere tempo og ambisjonsnivået. Du må være forberedt på å stanse driften en stund for å skifte utstyr og systemer, teste alt nøye, gjennomgå alle prosedyrer, sørge for at alle ansatte har fått nøysom og riktig trening. Og aller viktigst: Du må skape en kultur der ansatte blir oppmuntret til å rapportere potensielle sikkerhetsbrister.
Ikke minst det siste er en vesentlig utfordring i Kina:
– Når du skynder deg gjennom store endringer samtidig som du tar med partimedlemmer på studietur til fengsel, så får du ikke til en sikkerhetskultur. Du gjør det bare enda vanskeligere for ansatte forskere å melde fra om problemer, sier Demaneuf.
To databaser
Det andre fremhevede bidraget fra Demaneuf er hans arbeider med å spore tidlige smittetilfeller i Wuhan, som Washington Post nylig kreditert ham for. Om arbeidet med denne artikkelen forteller Demaneuf om lærdommer fra den første SARS-epidemien og hans egen tid i Hongkong.
– Kinesiske myndigheter produserte store mengder desinformasjon også da. Først forsøkte de å dekke over epidemien, da det ikke lenger var mulig, begynte man å skylde på andre, sier Demaneuf – som også berømmer daværende WHO-direktør Gro Harlem Brundtland for å ha konfrontert Kina med dette.
Det var den gang også klart at kinesiske myndigheter holdt seg med parallelle systemer for å føre oversikt over smitten.
– De hadde en intern database over smittetilfeller som ble brukt internt, mens de delte en annen med WHO, forklarer Demaneuf, og utdyper at det er dokumentert at det kinesiske militæret behandlet mange tilfeller uten at det finnes noen offentlig oversikt over dette.
Denne metoden, der man har dobbel bokføring og databaser – hvorpå den ene kunne deles med WHO, mens den andre ble ført for å vite hva som egentlig foregikk og – mener Demaneuf på nytt ble brukt av Kina under utbruddet i Wuhan – og det påvirker vår kunnskap om antall og tidspunkt for SARS-CoV-2 smitte.
Tidspunktet for det første dokumenterte smittetilfelle har lenge vært omstridt. I rapporten fra WHOs opphavsgranskning oppgis det til sammen 174 bekreftede smittetilfeller i 2019, hvorav 100 er fastslått gjennom laboratorieanalyse og de resterende 74 er klinisk diagnostiserte tilfeller. Det første bekreftede tilfellet er datert 8. desember 2019.
Men både antallet tilfeller og tidspunktet for tidlige tilfeller står i motstrid til en svært detaljert artikkel publisert i Hongkong-baserte South China Morning Post i mars 2020.
I artikkelen hevder avisen å ha fått tilgang til konfidensielle data om smittetilfeller, som ikke er blitt frigitt, og skriver at det første dokumenterte tilfelle er en 55-åring som antas å ha blitt smittet 17. november 2019. Avisen oppgir i tillegg ytterligere åtte tilfeller fra november det året. Ved årets utløp var antallet bekreftede smittetilfeller ifølge avisen 266, og samtlige av disse var sykehusinnleggelser. Sammenliknet med datasettet fra WHOs opphavsgranskning er det her flere tilfeller fra 2019 – og ingen av tilfellene fra november er gjengitt i WHO-rapporten.
Demaneuf har sett på hvorvidt dataene som oppgis i South China Morning Post likevel kan la seg bekrefte basert på andre kilder. For dette formålet har han sett på to mindre kjente fagfellevurderte artikler fra høytstående kinesiske akademikere som begge har tilknytning til Wuhans folkehelseinsitutt. Disse viser et helt annet omfang av tidlige smittetilfeller enn det som ble presentert for WHO.
Ut fra artiklene viser Demaneuf at uttrekk fra databasen til Wuhans folkehelseinstitutt om smittetilfeller gjort mot slutten av februar 2020 må ha vist mellom 247 og 260 tilfeller fra desember 2019, og mest sannsynlig i nærheten av 260.
Det er en tilnærmet perfekt match mot lekkasjen som ble publisert i South China Morning Post som viste 257 registrerte tilfeller for desember 2019 og ytterligere 9 for november 2019.
165 av disse tilfellene ser igjen ut til å ha blitt stadfestet med positiv virusprøve etter laboratorieanalyse, mot de 100 som ble presentert for WHO. Og 33 av smittetilfellene fra desember 2019 var registrert som avdøde innen 24. februar – noe som innebærer en svært høy dødelighetsrate og dermed impliserer store mørketall.
Demaneuf konkluderer derfor med at lekkasjen i South China Morning Post bygger på CDC i Wuhans database over registerte tilfeller, som ble delt med South China Morning Post et par dager etter at kinesiske myndigheter ila CDC forbud mot å dele informasjon om pandemien. Av dette ble igjen bare en avkortet versjon presentert for WHO – og det er denne avkortede versjonen som forskere siden har benyttet som grunnlag for å skrive vitenskapelige artikler der muligheten for en forskningsrelatert hendelse avfeies.
På gal side av elven
Om saken til South China Morning Post bygger på en lekkasje av reelle smittetilfeller, inviterer det samtidig til en diskusjon om hvorfor disse tilfellene ikke ble presentert for WHO.
I rapporten til WHO fremvises progresjonen i antallet smittetilfeller. Utbredelsen i henhold til disse dataene skjer her først i nærheten av Huanans sjømatmarked i Jianghan-distriktet på nordsiden av Yangtze-elven. Først mot slutten av desember fremvises det smitteutbredelse av betydning på elvens sydside.
Denne distribusjonen er ikke umulig, men avviker samtidig fra hva man ellers skulle forvente om utbredelsen av tidlige smittetilfeller basert på tre andre kilder: De estimerte tilfeller av Covid-19 utledet av influensaovervåkningen («Influenza-like illness», kjent som ILI-data), antallet dokumenterte covid-19 smittetilfeller gjennom hele epidemien og forespørsler om medisinsk hjelp som ble formidlet via sosiale medier.
Samtlige av disse tre kildene peker heller i retning mot at epidemiens tidlige fase var mest intens på den andre siden av elven – i en av Wuhans historiske senter – Wuchang distriktet.
Tilgang til rådata om potensielle smittetilfeller tilbake til oktober 2019 ble kilde til konflikt under utarbeidelse av WHO-rapporten. WHO ønsket å se rådata for til sammen 76 000 potensielle tilfeller med bakgrunn i ILI-data, men Kina var bare villig til å dele et datasett på 233 tilfeller som de selv hadde selektert.
Bruk av ILI-data til å modellere den tidlige utbredelsen av Covid-19-epidemien i Wuhan er likevel forsøkt av amerikanske forskere, som har sett på data fra både Wuhan og Seattle. I en artikkel publisert i Lancet konkluderer de med at spredningen av Covid-19 i både «Wuhan og Seattle var langt mer omfattende enn først rapportert». Og at spredningen sannsynligvis pågikk «i flere måneder i Wuhan før nedstengningen».
Ved å bryte ned ILI-data fra Wuhan på distrikt finner de at Wuchang distriktet ser ut til å ha vært epidemiens episenter.
I en annen forskningsartikkel er til sammen 49 973 smittetilfeller registrert i Wuhan frem til 18. mars 2020 brutt ned på distrikt. Denne artikkelen bekrefter utledningen fra ILI-dataene om Wuchang som senter for den tidlige smitten med klart flest tilfeller både før og etter 23. januar 2020 (figur A).
Den anslåtte dødelighetsraten for hele studien er på 5 prosent. Det antyder store mørketall, men dødeligheten for Wuchang-tilfellene er på hele 6 prosent.
I en lite omtalt kinesisk forskningsartikkel er smitten i Wuchang igjen brutt ned på gateadresser, og her nevnes de ti gatene med mest smitte. Flesteparten av disse gatene er i området rundt den Gule trane-pagoden i Wuchangs historiske sentrum.
At smitten var særlig utbredt i Wuchang generelt, og i området rundt den Gule trane-pagoden spesielt er noe som også underbygges av egenmeldte smittetilfeller på sosiale medier. Da pandemien traff Wuhan, tok nemlig flere innbyggere til den populære mikrobloggtjenesten Weibo for å søke hjelp. Det er rapportert om at over 3000 forespørsler om Weibo ble sendt til lokale myndigheter, og minst 318 personer fikk hjelp på denne måten.
I en artikkel utformet av forskere fra universitetet i Wuhan er slike henvendelser geolokalisert. Grafikken nedenfor viser de første henvendelsene fra perioden 20. desember 2019 til 18. januar 2020.
Det mest fremtredende klyngen er lokalisert syd i Wuchang og består av til sammen ni tilfeller fordelt på fire poster om medisinsk assistanse.
Dette funnet er også fremhevet i en forkortet rapport om virusopphavet som er blitt publisert av det amerikanske senatet. I den amerikanske gjengivelsen av funnet er også lokasjonen til Wuhans virologiske institutts nordlige campus plottet inn. Den ligger omtrent 6 kilometer fra den Gule trane-pagode.
Men denne fremstillingen har potensielt også gått glipp av en lokasjon som ligger enda nærmere. Klyngen ligger nemlig svært nærme det som var Wuhans institutt for biologiske produkter sin tidligere lokasjon, før instituttet ble flyttet og samlokalisert med Wuhans virologiske institutt i 2016.
Til tross for flyttingen har denne lokasjonen likevel beholdt det som fremdeles oppgis å være personalboliger til de ansatte ved Wuhan institutt for biologiske produkter, som ifølge kinesiske eiendomsannonser er et område som består av hele 526 husholdninger fordelt på 13 bygninger.
Disse boligene knytter potensielt forskningsaktiviteter ved WIBP nærmere den tidlige smitten. Men Demaneuf mener dette likevel ikke er noe endelig bevis.
– Dette er enda et element som enten bare er støy, eller en del av puslespillet. Den rette holdningen er uansett ikke å avfeie slike opplysninger.
Han mener mange av dem som på forhånd hadde bestemt seg for at opphavet var å finne i naturlig overføring fra dyr, nettopp avfeiet opplysninger som potensielt kunne være relevante.
– Hadde denne klyngen vært i nærheten av matmarkedet, kan du være sikker på at det var blitt fremstilt som et endelig bevis på at smitten oppsto der. En bedre tilnærming er å notere funnet og kryssjekke med andre funn for å se om et mønster viser seg. I dette tilfellet er det interessant nok mange tegn på omfattende og tidlig spredning på Wuchang-siden av elven, sier han.
Analyse fremfor mediehåndtering
Da Demaneuf for første gang forsøkte å anslå muligheten for at pandemien hadde begynt som en forskningsrelatert hendelse, kom han frem til at sannsynligheten for dette var ikke-neglisjerbar, og at det samlet sett faktisk fremsto ganske plausibelt. I takt med at mer informasjon er blitt tilgjengelig, har han økt estimatet. Men han er fremdeles ikke helt sikker på at pandemien ble forårsaket av en forskningsrelatert hendelse – og anslår sjansen som omtrent 75/25 prosent i favør av en forskningsrelatert hendelse kontra naturlig overføring, men selve estimatet er han imidlertid ikke så opphengt i:
– Alle står fritt til utvikle egne estimater så fremt man reflekterer grundig gjennom den informasjonen som er tilgjengelig og de underliggende risikofaktorene.
Det Demaneuf ikke liker er derimot skråsikkerhet.
– Det er en masse indisier som taler i retning av en forskningsrelatert hendelse, men det finnes ikke noe endelig bevis for det. Det er derfor best å holde et åpent sinn og ikke hive seg på premature konklusjoner, sier han.
Demaneuf mener at også hypotesen om naturlig overføring er representert i den offentlige debatten med dårligere argumenter enn man kunne fremført.
– Argumentene er ofte altfor forenklede og mest egnet for tabloide overskrifter, fremfor å bygge på en skikkelig datadrevet undersøkelse.
Et tidlig eksempel på dette er Nature-artikkelen «The proximal origin of SARS-CoV-2», som prematurt forsøkte å avslutte debatten og som blant annet bygde på pangolinvirus som i dag anses som irrelevante.
– Vitenskapen hadde vært bedre stilt om folk la vekk ambisjonen om en mediestrategi og i stedet fokuserte på grundige undersøkelser av data, risikofaktorer og den faktiske situasjonen på bakken, selv om dette kan ta tid og virker kjedelig.
Det er dette Demaneuf og flere av hans kolleger i DRASTIC og Paris-gruppen har forsøkte å gjøre – og som han sier de har til intensjon å fortsette med.
Så vil tiden vise hva de finner.
