Kong Charles III og det moderne monarkiets overlevelse

Dronning Elizabeth II var kjent for å beherske alle sidene av rollen som monark. Hun bidro sterkt til å holde i hevd ærverdige kongelige tradisjoner, men var også en initiativtaker og støttespiller i moderniseringen av Storbritannia. I hennes levetid opplevde landet store endringer, både interne og eksterne. Fra andre verdenskrig, via månelandingen og Berlinmurens fall, til internett og sosiale mediers informasjonsdemokratisering og senere polarisering og en ny, gryende krig i Europa.

Elizabeths evne til å utføre den kongelige plikten «samme hva» har vært avgjørende for hennes regjeringstid. Den britiske kongefamilien oppdaget tidlig på 1900-tallet at det lønnet seg å være dynamisk. Uten denne evnen til å tilpasse seg tiden, hadde ikke kongefamilien vært like forankret i samfunnet, og monarkiet hadde muligens vært avskaffet for lenge siden. Den andre elisabetanske tidsepoken er et symbol på overgangen fra det mer tradisjonelle og konservative Storbritannia til det moderne og multikulturelle landet det er i dag. Dronningen mestret å ivareta det mystiske og opphøyde ved Kronen, mer eller mindre uten at det har gått på bekostning av legitimiteten til det konstitusjonelle monarkiet i et ellers nokså sekularisert samfunn.

Etter å ha innehatt tittelen som prinsen av Wales i over 64 år, gjorde Charles kort affære da han i sin første tv-sendte tale som konge utropte sin eldste sønn og første i tronarverekken til den nye prinsen av Wales. Ingen tronarving i britisk historie har innehatt tittelen lengre enn Charles. Det er monarken som kan tildele tittelen, for tittelen er verken automatisk (blir overført ved død) eller arvelig. Tittelen følger Kronen, og blir gitt tilbake til Kronen dagen tittelholderen enten blir monark selv eller dør. Tradisjon tro fikk ikke Charles tittelen av sin mor før i 1958, seks år etter at hun ble dronning (1952).

Det er ikke den eneste umiddelbare endringen som kom med tronskiftet. Charles har lenge hatt et ønske om å endre på familiestrukturen, i tråd med de skandinaviske kongefamiliene, ved å redusere antall familiemedlemmer som representerer kongehuset. Det er en nokså enkel måte å kutte i apanasjen (som kommer fra statsbudsjettet) på. I et land preget av økonomisk usikkerhet, i en tid da det igjen er krig i Europa, er det mange som, tross dypt kulturelt forankrede og langvarige tradisjoner, anser en slik skattefinansiert familie som et unødvendig gode, ikke en nødvendighet. Britene har tross alt en folkevalgt nasjonalforsamling og regjering til å ta seg av den faktiske styringen av landet.

Dette fører til at kong Charles og hans hoff må gå en spiss balansegang. På den ene siden vil en storslått kroningsfeiring, av dimensjonen hans mor fikk i 1953, ta seg dårlig ut i et land der mange innbyggere opplever en vanskelig økonomisk situasjon. Dette er nok kongehuset og dets rådgivere svært bevisste på, og en åpenbar årsak til at seremonien er betydelig nedskalert sammenlignet med sist gang. På den andre siden vil republikanerne uansett fremheve kroningen, ekstravagant eller edruelig, som et kroneksempel på et arkaisk og avleggs styresett som ikke har noe i 2023 å gjøre. Som i et politisk valg handler dette altså ikke om å omvende kongehusets ihuga motstandere, men om å overbevise de som ellers er nokså likegyldige om hvorvidt monarkiet er en unik kultur- og tradisjonsbærer som fortsatt er verdt sine linjer i statsbudsjettet. Og da er nettopp det storslåtte og spektakulære ved en kroning verd sin vekt i gullregalier og hermelinkapper.

Det er bare å se på historien. Storbritannia var i 1953 så smått i gang med å bygge seg opp igjen etter andre verdenskrig. Tross vanskelige tider ble kroningen av dronning Elizabeth gjennomført i full tradisjonell stil med pomp og prakt. Det samme gjaldt for hennes far og Charles sin bestefar, kong Georg VI i 1936. I forkant og etterkant av de to kroningene styrket monarkiet seg i samfunnet, og fungerte som et viktig symbol på et selvstendig Storbritannia under andre verdenskrig, og i gjenoppbygningen av landet i etterkrigstiden.

Når kong Charles den tredje krones sammen med sin kone, dronning Camilla, vil det altså foregå med samme seremoni som har røtter helt tilbake til anglosaksisk tid. Kong Edwards stol, som er tronen i Westminster Abbey som Charles, lik sin mor og morfar, blir kronet i, har overlevd både reformasjon og blitzkrig, og er et symbol på kontinuitet og overlevelse. Men selv om mye er tradisjonsbundet, er det like fullt knyttet stor spenning til hvordan Charles har tenkt til å sette sitt eget preg på seremonien, og kanskje bidra til å gjøre den mer á jour med moderne verdier. Et lite hint kom med invitasjonen til kroningen. Den var omkranset av britiske blomster, som skal symbolisere den nye kongens ønske om å bevare naturen og minne gjestene på kampen om klimaet, som er en av hans hjertesaker.

Kong Charles’ iver etter å modernisere og strømlinjeforme kongehuset, risikerer samtidig å bli en sentral drivkraft i dets gradvise avvikling. Det britiske kongehuset har lenge vært det mest populære og sterkeste kongehuset i verden, fordi det har vært såpass dyktig til å opprettholde det mystiske, tidløse og overmenneskelige ved institusjonen og dens jordiske representanter. Ved å skrelle vekk tradisjoner, symboler og seremonier i modernitetens og nøysomhetens navn, vil nok også mystikken sakte, men sikkert ebbe ut.

Den nyere historien er full av eksempler på kongelige som havnet i utakt med folket, fordi de tviholdt på fordums makt og privilegier i brytningstider. Som regel er det da ikke de kongelige som kommer best ut av det. Om de økonomiske og sosiale endringene i dagens Storbritannia er så fundamentale at de vil føre til monarkiets oppløsning er det enda vanskelig å si noe om. Men om så er tilfelle, vil kong Charles og hans arvinger nyte godt av at både de og samfunnet for øvrig har blitt mer moderne. For om så de til slutt mister Kronen, vil de nok få beholde hodet.