Dugnad som metafor

I 1978 kom den amerikanske forfatteren Susan Sontag, som selv var i behandling for brystkreft, med den toneangivende boken Illness as Metaphor. Som tittelen antyder, handler den om hva slags språk vi bruker som sykdom. Sontag peker på at militær-metaforer har dominert måten man omtaler sykdom på både i medisinsk faglitteratur og populariserte fremstillinger, for eksempel i uttrykket «kamp mot kreften». Sykdommen «angriper» kroppens «forsvar». Cellegiftbehandling beskrives som «kjemisk krigføring».

Når det gjelder aids, har mange av metaforene blitt videreført, men omtales i mindre grad som ukontrollert vekst, og mer som invasjon. I tillegg er det et annet aspekt ved aids, som gjør sykdommens rykte og konnotasjoner radikalt forskjellig fra kreft: den rammer grupper som hos mange forbindes med umoral: injiserende rusmisbruk og menn som har sex med menn. Den er noe den smittede selv har skyld i å ha pådratt seg, og stigmaet rundt hiv-infeksjoner var som kjent lenge enormt, og eksisterer fortsatt.

Som korona, skiller aids seg fra en sykdom som kreft ved at den er smittsom. Viruset er usynlig, allestedsnærværende, men man vet ikke akkurat hvor det er. Det vet alle som har fått et såkalt «datavirus». Viruset fjernes ved å «vaske» dataen, installere et antivirus-program som fungerer som en virtuell vaksine, og forsøke å holde seg unna nettsteder der smitten florerer, uten at man alltid kan vite hvor de er. Datavirus er alltid «plantet» - slik noen har mistenkt både hiv og korona for å være. Som HIV kan et datavirus være en «trojansk hest» - en smittebærer som utgir seg for å være til å stole på. Som en utro ektemann, eller en elsker som utgir seg for å være sykdomsfri. Siden koronaviruset spres langt lettere enn ved seksuell kontakt, og rammer mye bredere, finnes det i mindre grad en ekvivalent til den «trojanske hesten». Men til gjengjeld er det fullt mulig å skape forestillinger om at «enkelte» steder eller «noen» er mer smittebærere enn andre, og at det dermed er «noen» som angriper oss.