Feministisk science fiction

Vi er ikke bortskjemte med feministisk sci-fi.

Det kan riktignok hende at forplanting og inkubasjon av monsteret i Alien er en marerittaktig parafrase på graviditet og fødsel, og kvinnelige rolleskikkelser er det jo en god del av. Men vi må kunne generalisere litt og slå fast at fremtidens teknologi – i all sin skrekk og fortryllelse – i hovedsak har tiltrukket seg maskulin tematikk, det være seg i hovedroller eller handling. HAL 9000 er utvilsomt en mann. The Road dreier seg om far/sønn-relasjonen. Prinsesse Leia er viktig nok, men med sin gullbikini og sine kringlefletter er det nok mannlige seere Carrie Fisher først og fremst var castet for.

Frisk feminisme

Forsøk på å tvinge inn kvotering eller andre politiske budskap i handlinger, fører sjelden til gode resultater. Fjorårets feminiserte Ghostbusters gikk for eksempel på trynet. Bechdel-testen er ikke et kunstfremmende verktøy. Gode historier er først og fremst nettopp det.

HBOs Handmaid’s Tale (med blant annet Elisabeth Moss som hovedrolleinnhaver og produsent) er slik sett et friskt pust. Serien er en filmatisering av Margaret Atwoods roman med samme navn fra 1985 – et standardverk for litteraturstudenter ved amerikanske universiteter. Kort fortalt utspiller handlingen seg i Gilead, navnet på de fremtidige restene av USA. Landet har vært gjennom et sammenbrudd, som følge av krig og forurensning, og er involvert i en nye konflikter. Dette alene skulle være tilstrekkelig bakteppe for å holde liv i en historie, men det er et spesifikt problem Handmaid’s Tale konsentrerer seg om.