Russiske influencere: Er vi forberedt?

Artikkelen er den siste i en serie på tre fra siste utgave av Minervas kvartalstidsskrift hvor tema er russiske påvirkningskampanjer. Du kan lese den første her og den andre her.

Natt til 3. august i år fikk flere telefonnumre i Norge og Sverige en SMS som oppfordret til hevn etter koranbrenningene i Sverige. Der sto det blant annet: «I ask Muslim youth to take revenge on those who set copies of the Holy Qur’an alight.»

Dagen etter kunne VG melde at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) mistenkte at meldingene trolig ikke var religiøst motivert, men i stedet sendt av noen som hadde «til hensikt å skape uro og splittelse og destabilisere det norske samfunnet». En av PSTs hypoteser var at Russland stod bak.

Bakteppet er alvorlig: Tyrkia har brukt koranbrenningssakene i Sverige til å trenere Sveriges NATO-medlemskap. Mer bråk, uro, hevn- eller terrorangrep i Skandinavia vil komplisere også dette storpolitiske bildet ytterligere. Allerede i januar advarte Finlands daværende utenriksminister Pekka Haavisto om forbindelser mellom koranbrenner Rasmus Pauldan og Russland, med mål om å forpurre NATO-prosessen.

En måned senere var PST ute i NRK og advarte om at russisk etterretning bygger opp igjen kapasiteten i Norge etter at 15 personer ved den russiske ambassaden ble utvist i april, mistenkt for å være etterretningsagenter.

PST er altså bekymret – og har vært det en god stund: 

– Valget i USA var en gamechanger. Men allerede før det så PST eksempler på forsøk på å påvirke for å skape splid.

Det sier en kilde med kjennskap til de hemmelige tjenestenes arbeid til Minerva. Vi har snakket med flere personer med tung erfaring fra ulike tjenester som bakgrunn for denne artikkelen. Alle kildene som siteres, snakker anonymt, fordi flere av spørsmålene som diskuteres er ømtålige.

I 2017 bekreftet tjenesten for første gang forsøk at russisk etterretning gjennomførte påvirkningsoperasjoner i Norge; målet med operasjonen – som inkluderte en etterretningsagent på Nobelinstituttets kontor – var å hindre at Nobels fredspris skulle deles ut til en ukrainer. Men hva vet vi egentlig om russiske forsøk på å påvirke eller destabilisere norsk politikk i bredere forstand? Er vi forberedt? Har etterretnings- og sikkerhetstjenestene riktig mandat og arbeidsfordeling. Og hva slags aktiviteter er det egentlig som pågår her hos oss?

Mål og midler

– Russland prøver å gå inn for å påvirke forholdet mellom avskrekking og beroligelse i norsk sikkerhetspolitikk, sier Karen-Anna Eggen til Minerva.

Hun er forsker ved Institutt for forsvarsstudier (IFS) og skriver doktorgrad om russiske informasjonsoperasjoner i Norden. I egen forskning har hun sett mest på forsøk på å påvirke norsk sikkerhetspolitikk. Da står forholdet til og ageringen i NATO sentralt.

Eggen forteller om ulike typer informasjonsoperasjoner: Noen handler om å påvirke en konkret avgjørelse eller policy. Forsøket på å påvirke dem som skal avgjøre hvem som får Nobels fredspris kan kanskje tjene som et eksempel på en slik operasjon. Andre operasjoner handler om å endre rammevilkårene for beslutningstagere – som for eksempel SMSene om koranbrenning – eller om å bidra til mer generell uro. Til sist er det fortsatt slik at Russland også ønsker å få informasjon ut. Disse målene kan også opptre sammen i ulike konstellasjoner.

Og de kan forfølges med et sett med ulike virkemidler, som også kombineres og settes i sammenheng. Kontakt med Rasmus Paludan i Danmark og SMSer i Norge om koranbrenning, må sees i sammenheng også med avsløringen NRK var med på i vår i samarbeid med gravenettverket The Dossier Center i London om hvordan russisk etterretning blant annet sto bak en falsk aksjon i Paris der en mann filmet seg selv med et ukrainsk flagg mens han ropte slagord mot Tyrkia og president Erdogan. Målet med alle disse virkemidlene er å forpurre samholdet i alliansen og Sveriges NATO-prosess.

Og det finnes mange flere virkemidler: Falske kontoer i sosiale medier som sprer falske nyheter, er kanskje det folk flest tenker på når vi snakker om påvirkningsoperasjoner. Et litt lignende, men mindre kjent virkemiddel er falske aviser, forteller Eggen:

– Russland gjorde et kortlivet forsøk med Sputnik News for nordiske land rundt 2015. Da produserte de nyheter på norsk, men det var med dårlig Google-oversettelser. Etter hvert som Russland har mistet mer og mer kredibilitet, er det viktigere å fjerne seg selv som avsender. Her dukker falske aviser opp. 

Slike avislignende publikasjoner får vestlig design, og de toner gjerne ned den mest aggressive desinformasjonen, for å skjule avsenderen. I tillegg har mange av sidene kort levetid, forklarer Eggen: De dukker opp og forsvinner før leseren rekker å bli mistenksom og før noen rekker å få undersøkt hva det egentlig var.

Russland bruker også både helt uskyldige tredjepersoner og ideologiske sympatisører for alt det er verdt:

– Hvis forskere eller andre fornuftige folk skriver noe som kan være litt i russisk interesse, er russerne flinke til å amplifisere budskapet. På den andre siden har du nettsider som Steigan, som villig deler veldig mye russisk desinformasjon, og som refererer fra nettsider som er kjent som styrt av GRU. Verdensbildet der er ofte en ordrett repetisjon av det Kremls offisielle talspersoner sier.

Eggen mener et annet viktig russisk handlingsmønster er å hamre løs på ulike russiske narrativer, ikke for at folk skal tro på dem per se, men for å skape forvirring.

– Det er et velegnet virkemiddel i et land som vårt, hvor mediene skal balansere, alle skal få ytre sine meninger. Blir noen kritisert, skal du innhente tilsvar. Det kan skape et inntrykk av at sannheten er et sted midt i mellom – eller et helt annet sted.

En særlig arena for påvirkningsoperasjoner i Norge, finner vi i Nord-Norge og særlig i Finnmark.

– «Minnepolitikken» i Finnmark er et langvarig russisk og tidligere sovjetisk fokus, forteller Eggen.

Utgangspunktet er den sovjetiske frigjøringen av Finnmark under andre verdenskrig.

– Vi snakker om «den russiske frigjøringen» og markerer den dagen russerne gikk inn i Nord-Norge. Det er en interessant kontrast til den danske øya Bornholm, som også ble inntatt av sovjetiske styrker under krigen: Der feirer de den dagen russerne trakk seg ut. Det er store forskjeller i de to historiene, men det illustrerer hvordan minnepolitikken skaper et handlingsrom.

Eggens fremstilling bekreftes av en av Minervas kilder: 

– Mange finnmarkinger følte før Russlands invasjon av Ukraina kanskje mer positive følelser for Russland enn for Ukraina. Det er knyttet både til naboskap og til minnepolitikk.

Kilden forteller at russisk etterretning har brukt mye kapasitet på å bevare en posisjon i Finnmark. Et av virkemidlene har vært å styrke narrativer som skaper avstand til sentrale myndigheter.

– Noen steder var det vanskeligere for PST å få et møte enn det er for FSB.

Noen av de potensielt mest aktuelle områdene for russisk påvirkning er felt der Russland både ønsker å bevege faktisk politikk i en bestemt retning, og hvor påvirkningskampanjer plausibelt vil bidra til økte indre spenninger og mer politisk uro.

– Kraftdebatten er et eksempel, forteller kilden.

Russland har ført en energikrig mot Europa, og har dermed interesse i å påvirke det europeiske kraftsystemet på måter som styrker effektene av disse tiltakene. Samtidig er debatten om strømpriser og kraftutbygging ofte betent og polarisert:

– Hadde jeg vært russer, er det den type ting jeg ville gått inn og sett på.

– Men er PST satt opp for å forstå forsøk på påvirkning av denne type debatter, som griper dypt inn i norsk politikk? 

– Nei, PST er ikke satt opp for det.

– Vi vet ikke

Norge vet altså noe om russisk påvirkningsarbeid. PST har avdekket en rekke hendelser, og er oppmerksom på noen viktige akser russisk etterretning jobber langs. Vi har ganske god forståelse av hvordan russisk etterretning jobber. Men om potensielt viktige arenaer for russisk påvirkningsarbeid har vi mye mindre kunnskap:

– Vi vet ikke. Vi har for dårlig situasjonsforståelse, sier spesialrådgiver ved Forsvarets forsvarsinstitutt (FFI), Eskil Grendahl Sivertsen.

Han var en av dem som sto bak scenariene FFI laget for uønsket påvirkning i forbindelse med norske valg. Scenariene skapte stor offentlig debatt, spesielt fordi kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik reagerte kraftig på et scenario der en «fremmedstatlig aktør» forsøkte å bruke EØS-saken for å skru opp konfliktnivået i norsk politikk. Rapporten nevner også andre temaer der en slik aktør kunne søke å skape økt splid, som vindkraft eller innvandring.

Men om slik aktivitet pågår i Norge i dag, vet vi altså lite om, mener Sivertsen. Denne konklusjonen støttes også av en fagartikkel av Reidun J. Samuelsen, stipendiat ved Oslo Met og King’s College i London, der hun i 2021 gjennomført forskningsintervjuer med ansatte i de ulike delene av sikkerhetsapparatet. Konklusjonen fra disse intervjuene var også at vi i liten grad vet om det foregår for eksempel valgpåvirkning i Norge.

– Forsvaret har ikke hatt noen egen avdeling som har jobbet med denne type påvirkningsoperasjoner. Men FFI har hatt et prosjekt siden 2019, forteller Sivertsen.

– Har dere sett på hva Russland har gjort i Norge?

– Nei, det er ikke det bestillingen har vært. Men vi følger godt med på hva Russland gjør, og på forskningen på feltet, mest i utlandet.

Sivertsen og hans kolleger fikk også i oppgave å kartlegge valget i 2021, på oppdrag fra Kommunaldepartementet.

– Vi fant ingen tegn på at utenlandske aktører direkte hadde forsøkt å påvirke det norske valget. Men oppdraget var begrenset til Kommunaldepartementets ansvarsområde, så vi så kun etter påvirkningsforsøk av valgresultatet, valgdeltakelsen eller tilliten til valggjennomføringen.

Det FFI i stedet fant var tegn på manipulasjonsteknikker utført av utenlandske aktører – uten at det direkte kunne knyttes til valget.

– Påvirkning under valg trenger ikke handle om valget som sådan, men om å øke temperaturen, uenighet og mistillit i samfunnet, sier Sivertsen.

En av Minervas kilder deler Sivertsens vurdering, og utdyper det slik:

– I et land som USA er utfallet av valget viktig for Russland. Det samme gjelder for en del europeiske land: Det har sikkerhetspolitiske implikasjoner, og implikasjoner for NATO, hvem som vinner. Det er forskjell på Marine Le Pen og Emmanuel Macron.

I Norge har sikkerhetspolitikken ligget temmelig fast gjennom regjeringer av skiftende farge. I spørsmålet om tilknytningen til Europa, som også generelt er et viktig anliggende for Russland, går skillelinjene på tvers av de fleste tenkelige regjeringskonstellasjoner. Dermed er det mindre fristende å bruke store ressurser på å få den ene eller den andre siden til å vinne.

– Kapasiteten er der kanskje, men intensjonen er ikke sterk nok, sier kilden.

Vi skal komme tilbake til FFIs scenarier for påvirkning litt senere. Men først må vi forstå hvorfor vi ikke vet mer. Vi vet om en rekke enkelthendelser der fremmed etterretning har vært involvert, selvsagt. I 2020 var det et større datainnbrudd på Stortinget. PST konkluderte desember samme år med at aktører knyttet til den russiske etterretningstjenesten GRU sto bak. Året etter var det datainnbrudd i Stortingets e-postsystemer. Da konkluderte regjeringen med at kinesisk etterretning stod bak. Selv om sakene er ulike, er det et tankekors at et viktig omdreiningspunkt for GRUs aktivitet opp mot det amerikanske presidentvalget i 2016 var nettopp et datainnbrudd i e-postserveren til det demokratiske partiet.

Men selv om vi er stand til å oppdage og attribuere slike enkelthendelser, gir de et helt utilstrekkelig grunnlag for å vurdere etterretnings- og påvirkningsoperasjoner, forklarer Sivertsen:

– For å avdekke den type aktivitet som Russland driver med, trenger du blant annet stordataanalyser. Å vurdere russiske aktiviteter og mål og hva slags effekt aktiviteten har, ut fra enkelthendelser eller det du observerer når du surfer på nett og sosiale medier er som å stå på trappen og se på været for å vurdere klimaet.

For å få oversikt over hvilke typer budskap utenlandsk etterretning forsøker å dytte inn eller forsterke i det norske samfunnet, og for å forstå hensikten bak må man se aktivitet i sammenheng. Sivertsen gir et eksempel på hvordan stordataanalyse kan bidra:

– Det kan gjøre det mulig å se hvilke kontoer i sosiale medier som henger sammen med hverandre og forsterker hverandres innhold, samt hvor og hvordan dette innholdet spres videre. Da kan vi for eksempel oppdage at hver gang én konto sender ut noe, skjer det også noe et annet sted. Og så kan vi begynne å nøste: Hvor kom dette egentlig dette budskapet fra? 

– Har vi ikke dette?

– På FFI gjør vi det sammen med våre samarbeidspartnere når vi får oppdrag om å gjøre det. Kompetansen finnes. Etterretningstjenesten har et ansvar for å avdekke trusler fra utlandet. Utfordringen er at det ikke finnes noen aktør i myndighetsapparatet som har ansvaret for å kartlegge illegitim påvirkning mot hele samfunnet i hele sin bredde.

Manglende mandat

Men hvorfor er det ingen aktør i myndighetsapparatet som har dette som ansvarsområde? Svaret handler både om jus og trusselforståelse hos politikerne.

– Vi fikk smekk fra EOS-utvalget på at dette ikke ligger under mandatet. 

Det sier en av Minerva kilder.

EOS-utvalget er Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Sakene kilden snakker om, handlet om å følge med på personer i saker der PST var bekymret for påvirkningsoperasjoner. Det er særlig to forhold som gjør det krevende for PST å følge med på påvirkningsoperasjoner. Det første, forteller kilden, er at man i for stor grad må ha konkret mistanke mot et individ:

– Men svært mye etterretning handler ikke om individer, men om trender og bevegelser også uten konkret mistanke. Det er vanskelig å oppdage den neste sorte svanen når man ikke kan følge med på det store bildet.

Det ligger selvsagt innebygde dilemmaer her:

– Det er utfordringer med å gi en sikkerhetstjeneste altfor store fullmakter. Det er en hårfin balanse mellom hva som er lovlig og legitim påvirkning og hva som er uønsket påvirkning fra utenlandsk aktør. Hvis man skal følge med på narrativer spredt fra russisk etterretning i norsk offentlighet, må man ha et annet og mye tydeligere mandat.

Også Karen-Anna Eggen ved IFS er opptatt av denne balansegangen.

– Hvis du ikke kan analysere og kartlegge store data, registrere kontoer som dukker opp, det som skrives og narrativ som spres, vil du aldri få en oversikt. Jeg skjønner at myndighetene kvier seg, for det er krevende balansegang opp mot verdier det er viktig å hegne om i et demokrati. Men vi blir ikke godt nok rustet mot denne type påvirkningsoperasjoner uten en bedre forståelse.

Det andre forholdet som gjør det vanskelig for PST å følge med på påvirkningsoperasjoner er at et slik mandat ikke finnes: Norge har i dag ikke noen lov mot påvirkningsoperasjoner i samarbeid med fremmed etterretningstjeneste. 

Det er på mange måter et paradoks: Før den nye straffeloven ble vedtatt i 2005, var det nemlig forbudt å bistå fremmed etterretning med påvirkningsoperasjoner. §§ 97 a og b slo fast at det var ulovlig å ta imot «økonomisk støtte for å påvirke almenhetens mening om statens styreform eller utenrikspolitikk eller til partiformål» og likeledes «mot bedre vitende eller grovt uaktsomt» å utbre til fremmed makt «falske rykter eller uriktige opplysninger som om de vinner tiltro», er egnet til å sette rikets sikkerhet i fare. Disse paragrafene ble tilføyd i 1950, og må selvsagt sees i sammenheng med den fremvoksende kalde krigen. 

Men i den nye straffeloven ble disse bestemmelsene ikke videreført. De utløp dermed i oktober 2015 – ved en skjebnens ironi omtrent akkurat samtidig som GRU for alvor begynte sin påvirkningsoperasjon mot det amerikanske presidentvalget året etter. Solberg-regjeringen forsøkte riktignok å ta inn en ny paragraf like før den gikk av. Utkast til en ny § 130, som ville kriminalisert rettsstridig samarbeid «med fremmed etterretningstjeneste om å utøve påvirkningsvirksomhet», forstått som «virksomhet som fremmed etterretningstjeneste utøver med sikte på å påvirke beslutninger eller den allmenne meningsdannelse», ble sendt på høring i mai 2021. En slik paragraf ville i hvert fall gitt en åpning for å undersøke flere tilfeller enn i dag. Men etter valget la Støre-regjeringen denne høringen bort, slik regjeringer ofte gjør med fotgjengernes forslag. Støre-regjeringen har i stedet kommet med sine egne endringer, som gir utvidede fullmakter og større anledning til å lage data. Men per i dag står § 130 i Straffeloven tom.

Et slags eksempel dilemmaet med tanken om å kriminalisere påvirkning og samarbeid med fremmed etterretning er mer eller mindre offentlig kjent: I juni 2015 gikk PST ut i VG og advarte stortingsrepresentant Tor André Johnsen fra Fremskrittspartiet mot å pleie for tett sosial omgang med ansatte ved den russiske ambassaden som PST mener var etterretningsagenter. Skal ikke stortingsrepresentanter få møte hvem de vil – eller mene hva de vil?

Samtidig vet vi at russisk etterretning har brukt mye tid på å kultivere bånd med høyrepopulistiske – og noen venstrepopulistiske – partier i hele Europa, som FPÖ i Østerrike, Le Pens Rassemblement National i Frankrike og AfD i Tyskland. En av Minervas kilder forteller imidlertid at bildet er annerledes i Norge:

– Det er vanskelig for Russland å jobbe opp mot disse partiene i Norge, det er vanskelig å selge narrativet, spesielt nå.

Et enda mer kontroversielt eksempel er en forsker som Glenn Diesen. Han er professor ved Universitetet i Sørøst-Norge – men har også vært betalt spaltist og kommentator for den russiske propagandakanalen RT, og har brukt rollen der til å fremme narrativer om konflikten mellom Russland og Vesten som ligger nær Kremls. RT er en TV-kanal – men graden av koordinering mellom RT og russiske etterretningstjenester er uklar. Likevel: En forsker må vel stå fritt til å fremme sine standpunkter? 

Å følge med på de russiske organisasjonene som står bak mulige påvirkningsoperasjoner, er en del av E-tjenestenes mandat. Men hvis disse organisasjonene direkte eller indirekte kommer bort i norske borgere, er spillerommet for å følge med langt mindre. Hva gjør man da?

Mellom E-tjenesten og PST

En annen kilde med kjennskap til sikkerhetstjenesteness arbeid er også kritisk til at det er så vanskelig for tjenestene å følge med på påvirkningsoperasjoner.

– Da denne paragrafen om påvirkning forsvant ut gjennom et vedtak i 2005, levde man mentalt i den dype freden, sier kilden.

At det forsvant ut uten å erstattes med noe oppdatert, er dermed problematisk, for påvirkningsoperasjoner er noe sikkerhetstjenestene bør drive med:

– Påvirkning handler om kontraetterretning, i den forstand at kinesisk og russisk etterretning står bak.

Det betyr likevel ikke at man kan gå etter norske borgere som kunne tenkes å ha latt seg påvirke – eller samarbeide med – fremmed etterretning.

– Russland har nemlig lenge vært ute av den dype freden. De søker å svekke motparten gjennom å vende dem innover, tvinge dem til å bruke kreftene på å håndtere intern splittelse.

Og en anspent og fiendtlig offentlig debatt er et godt virkemiddel: Kilden forteller at når russiske bots poster desinformasjon i sosiale medier, bruker falske konti eller skriver om strømdebatt, inngår det i et større hele:

– Et viktig russisk konsept er informasjonskonfrontasjon. Der har vi både informasjonspsykologiske og informasjonstekniske effekter. Twitter-bots handler om informasjonspsykologi, det påvirker vår debatt og vår tanke om debatten. Hacking av Stortingets servere er informasjonsteknisk, men det kan også tjene informasjonspsykologiske hensikter – der folk skremmes eller frykter at sensitiv eller privat informasjon kan lekke.

Kilden forteller at E-tjenesten antageligvis er det fremste kompetansemiljøet på denne typen påvirkning. Utfordringen er at PST på sin side har aldri fått jobbe med påvirkning – derfor mangler de også erfaring.

– Hvem burde jobbe med påvirkning av norsk debatt – PST eller E-tjenesten.

– Det skjer i Norge, så det burde vært PSTs bord. Men det er vanskelig. Beslutningene er tatt i Moskva. Mye aktivitet er utført fra datasentre i utlandet. Falsk informasjon treffer norske brukere på Facebook i Norge, men dataene er på Facebooks servere i USA. Så lenge det er norske borgere involvert, opplever jeg at E-tjenesten er enormt sensitive for å gjøre noe som har med norske rettssubjekter å gjøre.

Kilden mener også at sikkerhetstjenestene alene ikke kan makte alt.

– Det finnes mange områder hvor forskningsmiljøer og journalister kan gjøre en bedre jobb. Det er utrolig vanskelig for tjenestene å jobbe videre med saker hvor man ikke kan attribuere en hendelse til fremmed etterretning. Og det kan være ekstremt arbeidskrevende å attribuere – også fordi mye av påvirkningen handler om eksisterende debatter, eksisterende uenigheter og misnøyer. Et typisk russisk mål er å ta en eksisterende misnøye, en følelse av ikke å bli hørt, av å leve i en verden der de store og mektige konspirerer for å sikre sine interesser, og å skru det litt til.

En utfordring for både journalister og sikkerhetstjeneste er at mye potensiell aktivitet kan foregå steder der få av oss ser den.

– Russisk etterretning er ikke så opptatt av å havne i NRK og Aftenposten. De når folk på off-mainstream medier. Vi i eliten synes det er rare folk, og det bidrar nesten i seg selv til splittelsen de ønsker å oppnå. Særlig i Norge, hvor dette utenfor-mainstream-segmentet er ganske lite. Men her spres ideer, memes og misnøye. 

Kilden minner likevel om at russisk etterretning ikke er allmektige i så måte: De behersker ikke alle norske debatter like godt, og er ikke nødvendigvis så gode til å manipulere dem:

– De er ikke all-kompetente. Det er et begrenset antall russiske etterretningsoffiserer som har en god forståelse av det norske samfunnet.

Det finnes andre måter å organisere arbeidet mot påvirkning på. Eskil Grendahl Sivertsen mener Norge på dette punktet har noe å lære av Sverige:

– Sverige etablerte 1. januar i fjor Myndigheten för psykologiskt försvar. Den har som mandat å kartlegge informasjonsmiljøet. Hvordan ser normalsituasjonen ut? Hvordan identifiserer vi avvik fra den? Målet er å kunne si fra når det er noe som skjer på informasjonsfeltet, og å si noe om hvilken effekt det kan tenkes å ha.

Myndigheten för psykologiskt försvar har en annen rolle enn de tradisjonelle hemmelige tjenestene – og er også mindre hemmelig: Mer av informasjonen deles med offentligheten, og i denne åpenheten ligger også en viktig del av forsvaret mot denne type angrep. 

– Hvorfor har vi ikke gjort noe tilsvarende i Norge?

– Det er et godt spørsmål å stille – til politikerne og embetsverkene. Noe handler nok om varierende forståelse for dagens trusselbilde og noe om hvem som har ansvaret for hva. Staten er organisert etter et sektorprinsipp med klare ansvarsområder, som har tjent oss vel i mange tiår. Sammensatte trusler lar seg imidlertid ikke sortere like lett i sektorer,så nå passer ikke kartet like godt med terrenget lenger..

Sivertsen forklarer at vår forståelse av konfliktspekteret er at normaltilstanden er at det er fred. Ved krise eller krig har vi planer for å mobilisere flere ressurser, men så lenge det er fred er vi skalert for fredstidsdrift, både sivilt og militært. 

Mens vi i Norge har hatt flere generasjoner etter andre verdenskrig som utelukkende har opplevd fred, frihet og velstandsøkning, har Russland hele tiden forholdt seg til at konflikt er et grunnleggende trekk ved verden. Kanskje er det derfor det har tatt tid i Norge å ta inn over seg hvordan Russland tenker om hybrid krigføring. 

– Russland forholder seg ikke til våre kategorier for konflikteskalering. De fikk ikke memoet om at det er fred.

Men hvordan ville vi håndtert en påvirkningsoperasjon?

Åpenhet er likevel ikke alltid nok i seg selv for å håndtere påvirkningsoperasjoner som går rett mot de politiske smertepunktene. Den russiske operasjonen rettet mot det amerikanske presidentvalget i 2016 demonstrerte dette med all uønsket tydelighet: Selv om det relativt tidlig var kjent at russerne var involvert i både hacking, lekkasjer og mye annet, lyktes operasjonen i å skru til temperaturen og skape og fordype motsetningene i samfunnet.

Vi vet ikke hvordan Norge ville håndtert en større påvirkningsoperasjon av denne typen, en som virvlet opp betente politiske debatter og infiserte dem mer eller mindre håndfast belegg for at en av sidene i debatten fikk støtte fra Russland. Men en liten forsmak fikk vi da FFI og Eskil Grendahl Sivertsen presenterte sine scenarier for valgpåvirkning i fjor. 

– Det er viktig å understreke at slike scenarier ikke er prediksjoner, men eksempler på hvordan bruk av disse virkemidlene og teknikkene kan se ut i en norsk kontekst. Vi laget fem scenarier, med ulike eksempler på virkemiddelbruk, forteller Sivertsen.

Det var likevel ett av scenariene som skapte særlig debatt: Både Klassekampen og kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik gikk hardt ut mot FFI, og anklaget forskerne for å mistenkeliggjøre EØS-motstandere. FFI svarte at poenget ikke var å mistenkeliggjøre noen, men nettopp å vise hvor ampre debatter kan være, og hvordan begge sider dermed kan påvirkes av aktører som vil skjerpe konflikten ytterligere.

– Hva tenker du om debatten som fulgte?

– Den bekreftet ironisk nok et vesentlig poeng i rapporten: Også i Norge har vi politiske temaer som er egnet til å skape sterke følelser og steile fronter. Det er nettopp slike konflikter Russland ønsker å forsterke.

Og reaksjonene som kom, illustrerte egentlig at EØS har det potensialet, mener Sivertsen.

– Personlig var jeg glad for at kritikken ikke ble stående uimotsagt. Alle større norske aviser kom med støtte da vi forsvarte rapporten og viktigheten av uavhengig forskning. Jeg synes likevel det var svært problematisk at Gjelsvik gikk ut i Nationen og anklaget oss for å pakke inn våre egne politiske meninger i forskning. I en tid hvor tilliten til forskning er under press, er det en illiberal og udemokratisk impuls. Kritikken var ikke basert på en analyse av rapporten.

FFIs scenarier var bare det: Scenarier. Men hvis debatten som fulgte, var en slags en test for å se hvordan vi ville håndtert faktiske og alvorlige påvirkningsoperasjoner, kan man argumentere for at vi strøk til tentamen.

Det bekymrer Karen-Anna Eggen ved IFS:

– Vi kan ikke tro at slike operasjoner ikke kan skje hos oss, eller at det ikke allerede foregår i Norge. 

Det betyr ikke at demokratiet rakner så snart et narrativ fra en russisk troll-konto blir med i den norske samtalen. Men det betyr, mener Eggen, at vi må være bedre forberedt: 

– Da slipper vi i hvert fall ubehagelige overraskelser.