Edmund Burke er misforstått, misbrukt og fortsatt relevant

Henrik Syse, filosof og i mange år en av Norges få åpne konservative akademikere, har en fast vits: Hvis du skriver Karl Marx i et Word-dokument, gjør stavekontrollen ingenting. Hvis du derimot skriver Edmund Burke, vil stavekontrollen endre det til «Bruke».

Det er en passe god vits, men et veldig godt sted å starte en artikkel om Edmund Burke i en artikkel i Minerva. For på sitt subtile vis peker retteprogrammet til et ultrakapitalistisk konsern på noe vesentlig ved Burke, opphavsmannen til en av de tre store -ismene som formet Vesten fra 1800-tallet til i dag: Sosialismen og kommunismens Karl Marx var en systembygger, det var også liberalismens ideologiske gudfar, John Locke; Edmund Burke, derimot, var en politiker. Og ta det fra en tidligere variant av arten: politikere er usystematiske, svarer på begivenheter i sin tid og vil i beste fall (og her inkluderer forfatteren seg selv) kunne holde fast på noen grunnleggende prinsipper over tid.

Ved et jubileum for Minerva er det nødvendig å knuse noen myter. Edmund Burke var strengt tatt ikke «konservatismens far», som han så ofte blir fremstilt som. Som den britiske akademikeren Emily Jones viser i sin bok Edmund Burke and the Invention of Modern Conservatism, er Burke i sin samtid en klassisk whig-politiker. Ikke bare det, men han var også knyttet til Charles James Fox, en av datidens mest radikale av de etablerte politikerne.