I dypet av Egeerhavet

I juni i år publiserte gresk UD 16 kart, som skal vise hvordan Tyrkia gjennom fem tiår gradvis har fremmet større og større krav til farvannet i Egeerhavet. Dette havområdet er spekket med en rekke store og små greske øyer, slik som Rhodos, Chios og Samos. Befolkningen på disse øyene er gresk, og etter Lausanne-avtalen fra 1923 er dette også traktatfestet som del av Hellas. Det er derimot ingen enighet fra tyrkisk side omkring havområdene rundt øyene. Hellas mener FNs havrettstraktat (UNCLOS) skal gjelde, men Tyrkia har ikke ratifisert denne avtalen.

Kartene fra gresk UD viser tilstanden frem til 1972, hvor Tyrkia ikke hevdet å ha krav på mer enn seks nautiske mil ved kysten i Egeerhavet. Ved mulige funn av olje utenfor Limnos på 1970-tallet, oppstod situasjonen som har stått seg til i dag, hvor Tyrkia hevder det vil være en krigserklæring dersom Hellas utvinner denne ressursen. Oljeressursene har i hovedsak ligget urørt frem til i dag, men utsiktene for både olje og gass har gjort Tyrkia stadig mer interessert i området – gjerne polstret opp med argumenter om det såkalte «blå hjemlandet» – Mavi vatan.

Utover på 1980-tallet økte Tyrkia sitt krav, i første omgang ved å hevde seg ansvarlig for søk og redning i en større del av farvannet, kloss inntil flere av øyene. Situasjonen toppet seg 25. desember 1995, da det tyrkiske lasteskipet Figen Akat grunnstøtte på den knøttlille holmen Imia. Den greske kystvakten og kapteinen på lasteskipet ble ikke enige om hvem som hadde ansvaret for redningsoperasjonen. Begge land mobiliserte sin marine og satte i land spesialstyrker, og kun amerikansk diplomati sørget for å roe situasjonen den gang.