Kulturell appropriasjon biter ikke på Kleopatra

De fleste vet kanskje ikke all verdens om henne, selv om hun er en av historiens mest kjente kvinner. Hun var berømt og beryktet for sin skjønnhet, men vi vet egentlig ikke engang om hun var pen. I dag er bildet vårt av hvordan hun så ut, for mange formet enten av den oppfarende skikkelsen med oppstoppernese og kullsvart bob-frisyre fra Asterix-tegneseriene, eller av Elizabeth Taylors portrett av henne fra filmen i 1963.

Hennes plass i historien var som den siste selvstendige hersker av Egypt før det ble endelig beseiret av Romerriket, og dermed også den siste hersker av det Ptolemeiske dynasti, med røtter tilbake til Aleksander den stores erobringer.

Det er forholdet hennes til Cæsar og senere Markus Antonius, konkurrenten til Augustus om keisersetet, som har skapt sinnbildet hennes. Spesielt gjennom Shakespeares skuespill, hvor hun fremstilles som en maktpolitiker med evne til å forføre, som bringer sine romerske elskere ut av balanse. «Witchcraft joined with beauty», som Shakespeare skriver. Skalden la lite imellom i sin omtale av hvordan hun fikk barn med selveste Cæsar: