Samfunnsrelevant litteratur bør kunne diskuteres bredt

I lys av rasismedebatten i 2020 og den offentlige diskusjonen om anmeldelse i Prosa av Halvor Foslis bok Mot nasjonalt sammenbrudd. Norge i masseinnvandringens tid har det vært passende å lese en bok på nytt: Hvorfor ytre høyre vinner debatten – og hvordan vi kan stoppe dem av Eivind Trædal fra 2018.

Norge blir neppe noe bedre land av at samfunnsrelevante bøker som Trædals og Foslis møtes med taushet fra alle andre enn dem som er mest entusiastisk enige med en av de to forfatterne.

Trædals hovedprosjekt i boken var å kritisere det han kaller ytre høyre, som han i norsk kontekst forstår som hovedsakelig Fremskrittspartiet og nettsteder som Document, Resett og rights.no. Han presenterte rikelig med sitater fra kommentarfeltene på disse nettstedene. To eksempler på rasistisk stoff på Document klarte han å grave opp, de var fra 2017 og 2018. For det nettstedet som er mest kjent for islam-kritiker Hege Storhaug, rights.no, får han frem ett eksempel på en rasistisk artikkel fra 2011. Bortsett fra kommentarfeltene, er det lite rasisme Trædal får vist frem fra Document og rights.no. Det er likevel bra at nettmedier ettergås og at det som måtte være av rasisme der tas opp og kritiseres hardt.

Politikk som en ytrings- og idékamp

Trædal mener at «offentligheten er en slagmark der forskjellige aktører kjemper for anerkjennelse» (side 95). Det synes som Trædals virkelighet først og fremst består av tekst, debatt, medier, meningsmålinger og politiske aktører, blant andre dem han kaller ytre høyre. Politikk blir for Trædal i veldig høy grad en ytrings- og idékamp (se s. 76 i boken hans). Men, i et land som Norge i 2020 er også integreringsutfordringer, utenforskap, ungdomskriminalitet, fattige barnefamilier og manglende sysselsetting av personer med innvandrerbakgrunn vesentlige deler av politikkens område. Dog ikke i Trædals bok. Han hevder at «Norge topper de fleste statistikker over velstand, lykke og integrering» (s. 161), og fremstår som uvitende om rapportene fra Brochmann-utvalgene.

Trædal viser god innsikt i det han kaller «ytre høyres» retorikk og taktikk. Men boken hans tar i liten grad integreringsutfordringene i Norge og liknende land på alvor. Svært mange ønsker at integreringsproblemer og motsetninger som vi har sett i Frankrike, Sverige og Storbritannia ikke skal komme til Norge også. At dette bør være en legitim bekymring som også nye norske nettmedier kan ta opp (dog ofte med for sterke ord), virker å være fjernt for Trædal.

Bruken av r-ordet

Noe av det bemerkelsesverdige i Trædals bok er begrepsbruken. Over 179 små tekstsider får han til å bruke ordet rasisme ikke mindre enn 111 ganger, og da nesten alltid i en norsk kontekst. Finnes det empiriske undersøkelser som viser at rasisme er et større onde i Norge enn i andre vestlige land? Nei, det finnes så vidt vi vet ikke. Å bruke ordet rasisme 111 ganger i en kritikk av hovedsakelig FrP og tre norske nettsteder blir dermed noe påfallende.

Hva legger Trædal i begrepet rasisme? I boken kritiserer han andres bruk av dårlig definerte begreper (s. 39) og da er det rimelig å stille de samme kravene til forfatteren som han retter til sine meningsmotstandere. Herværende kritiker har lest boken flere ganger og lett med lys og lykte etter hans definisjon av rasisme, etter hans diskusjon av hva dette er og ikke er. Nærmest kommer han på side 106, der det dreier seg om fordomsfullhet basert på hudfarge. På siden før mener han at rasisme handler om å fremme «fordommer mot etniske og religiøse minoriteter». Dette er det nærmeste Trædal kommer i boken til en definisjon av r-ordet som han bruker så flittig. Denne definisjonen forekommer å være vid. Trædal inkluderer fordommer mot religiøse minoriteter som rasisme, men hvilken basis har han for det?

Og hva er egentlig forskjellen på å gi uttrykk for fordommer og å promotere dem? Å ha fordommer om andre gir ikke nødvendigvis uttrykk for et ønske om diskriminering av dem. Går en hvit person på gaten i Nairobi, Antananarivo eller en thailandsk badeby, vil hun/han også møte fordommer (du har penger, du er en mulig kunde) uten at det virker rimelig å kalle slikt rasisme.

En global forståelse av rasisme

For å gå til kjernen i rasismebegrepet, kan det være klokt å lese Den internasjonale konvensjon fra FN om eliminering av alle former for rasediskriminering. Den er fra 1965 og er lett tilgjengelig på internett. Landene som har tilsluttet seg konvensjonen, skal «bekjempe fordommer som fører til rasediskriminering». Det heter at «uttrykt rasediskriminering [gjelder] enhver forskjellsbehandling, utelukkelse, innskrenkning eller begunstigelse på grunn av rase, hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse». Konvensjonspartene fordømmer altså «all propaganda og alle organisasjoner som er bygd på idéer eller teorier om at én rase eller én gruppe av personer av én bestemt hudfarge eller én bestemt etnisk opprinnelse er andre overlegen».

I henhold til denne konvensjonen er det tillatt for statene å skille mellom egne statsborgere og andre. Konvensjonen sier ikke noe om tildeling av statsborgerskap til nye borgere bortsett fra at dette ikke kan være basert på rasediskriminering.

Rasisme og religion

Om innvandringspolitikk er konvensjonen taus. Den sier altså ikke at det er rasediskriminering å føre en meget streng innvandringspolitikk. Religion er konvensjonen også taus om. Det finnes ingen antydning om at manglende velvilje til religion X eller religion Y bør forstås som fordommer som kan føre til rasediskriminering.

Selv om konvensjonen ikke bruker ordet rasisme, kan det likevel argumenteres for at den bør være grunnleggende for en global forståelse av hva kjernen i rasisme er. Rasediskriminering og rasisme er nettopp det konvensjonen motarbeider. Rasisme er altså holdninger og tankesett som begrunner og støtter opp om diskriminering av mennesker ut fra deres etnisitet, nasjonale opprinnelse, avstamning og hudfarge. Fokus for konvensjonen er statenes opptreden ovenfor egne innbyggere.

Å argumentere for en strengere innvandringspolitikk behøver altså ikke være uttrykk for rasisme. Å stille menneskerettslige, sekulære krav til religiøse og kulturelle praksiser i et land blir heller ikke rasisme, så lenge formålet med dette ikke er å bedrive rasediskriminering.

Å kritisere Fremskrittspartiet og nettsteder som Document, Resett og rights.no for deres uttrykte fordommer kan sikkert være riktig i mange tilfeller. Ingen er fri for fordommer. Men, bruker man rasismebegrepet i henhold til FN-konvensjonen om rasediskriminering, blir det neppe riktig å kalle så mange av disse fordommene for rasisme som Trædal gjør.

Islam i Vest-Europa og definisjonen av islamofobi

Trædal anvender også et annet ladet ord i boken. Det er «islamofobi», som han der nevner 13 ganger. På side 74 mener han til og med at det finnes «moderate former for islamofobi». I normal språkbruk vil det å ha en fobi for noe, bety at et menneske har en sykelig angst for noe, det være seg insekter, store, åpne plasser eller trange rom. For «islamofobi» savnes det en definisjon hos Trædal. Så lenge ordet er udefinert og utydelig blir det lett slik at enhver åpen motvilje mot at fundamentalistisk og konservativ islam skal få mer makt i Norge og Europa, kan anklages for å være et uttrykk for islamofobi. Noe som bør ansees urimelig. Ett sted i boken (s. 87) medgir Trædal at fundamentalistisk og konservativ islam kan være et problem. Men for ham blir det tilsynelatende bare feil når lekfolk til høyre for sentrum ytrer seg om dette.

Trædal virker uvillig til at den store debatten om islam skal kunne føres i norsk offentlighet: Er fundamentalistisk og konservativ islam bra for menneskene og for samfunnet? For Trædal blir sterk kritikk av slik islam en motvilje mot «den dominerende religionen i land der folk er mørkhudet» (s. 110), og langt på vei et påskudd for å ønske en klart lavere ikke-vestlig innvandring til land i Europa. Den store debatten om islam tilbys i Trædals bok knapt noen legitim plass. Her er Trædal på kollisjonskurs ikke bare med Hege Storhaug, men også med Sylo Taraku, Mina Bai, Shakeel Rehman, Lily Bandehy, avdøde Walid al-Kubaisi og mange andre. Uten at det virker som Trædal selv er oppmerksom på det. Er det i dagens Europa mulig å diskutere integrering, migrasjon og det flerkulturelle samfunn uten også å diskutere islam? Selvsagt bør rasisme, utenforskap, klankultur og nasjonsbygging kunne tas opp i forbindelse med nevnte tema. Men å avvise at islam kan tas opp her, blir urimelig.

Hva skal amatører til høyre for sentrum få lov til å diskutere?

Flertallet i Vest-Europa ønsker trolig at den islam som får utvikle seg i Vest-Europa, er enten moderat, liberal eller i hvert fall upolitisk. Hvordan det kan fremelskes – uten at man går på akkord med trosfriheten – bør være et vesentlig spørsmål, som bl.a. Sylo Taraku tar grundig opp. Dette tvinger seg frem som en del av integreringsdebatten i vesteuropeiske land, selv om den partipolitiske offentlighet kanskje ikke er noe glad i dette uvanlige tema. Besynderlig er det hvordan Trædal i boken sin ikke gir en legitim åpning for at ikke-eksperter til høyre for sentrum skal få snakke om dette. Islam er neppe noe marginalt fenomen i dagens norske storbyer.

Nettsteder som Document, Resett og rights.no burde bli mer kritisert for hyppig å tolke moderate, norske politikere i verste mening, og for lefling med de halvautoritære regjeringene i Ungarn og Polen.

I den grad ytre høyre vinner debatter, er det når de inviterer til offentlig samtale om slike tema som andre politiske partier og de mest anerkjente mediene nøler med å omtale, men som likevel opptar mange mennesker.