«Dette bør Russland gjøre med Ukraina» – en guide til en gal ideologi

Sensuren tiltar i Russland: Ord forbys, kritikk straffes med fengsel, TV-kanaler, aviser og sosiale medier stenges. Når det i et slikt klima publiseres spinnville kronikker, er det desto større grunn til å anta at de gir uttrykk for tanker og verdensforståelser Putin-regimet ønsker at befolkningen skal lese.

Søndag kom en ny artikkel av denne typen, publisert hos det statlige nyhetsbyrået RIA Novosti. Forfatteren er Timofej Sergejtsev – en filmprodusent, politisk rådgiver og forfatter som er spaltist for RIA. Men det er ikke Sergejtsev som er den interessante her – snarere at artikkelen er publisert hos RIA nå.

Minerva har tidligere oversatt nasjonalistiske artikler som diskuterer hensikten med krigen i Ukraina fra dette nettstedet. Den artikkelen, publisert helt i begynnelsen av krigen, handlet om hvordan erobring kombinert med regimeskifte skulle gjenforene den russiske verdenen.

Siden da er det blitt klart at krigen ikke har gått som Putin hadde trodd og håpet: Den ukrainske motstanden har vært intens, og russiske styrker er flere steder blitt slått tilbake. Også russisk-språklige områder har gjennom sine handlinger gjort det klart hva de mener om okkupantene: Kharkiv har holdt ut beleiring og bombardement, mens innbyggerne i okkuperte Kherson har demonstrert med ukrainske flagg. I artikkelen publisert på søndag er temaet ikke gjenforening av brødrefolk, men hvordan «denazifiseringen» av Ukraina skal skje.

Og artikkelen er skremmende – av flere grunner.

Russere forberedes mentalt på krigsforbrytelser

Det aller viktigste er at den kan leses som at den forbereder russiske lesere mentalt på etnisk rensning eller folkemord – eller i det minste på den type scener hele verden de siste dagene har fått se fra Butsja, Hostomel og Irpin. Denne forbindelsen trekkes også i for eksempel Washington Post denne uken. Mens russisk retorikk tidligere har fokusert på å «befri» befolkningen fra det «nazistiske regimet», definerer artikkelen nå en stor andel av det ukrainske folket som aktive nazister. Og nazister skal drepes, straffes eller fordrives. De heldigere vil i stedet «omskoleres». Noen av setningene lyder:

«Nazister som har tatt våpen i hånd, bør i størst mulig utstrekning ødelegges på slagmarken. Det bør her ikke i vesentlig grad skilles mellom de ukrainske væpnede styrker og såkalte nazibataljoner, eller territorialforsvarsvdelinger tilknyttet disse to typene styrker. De er alle like delaktige i grenseoverskridende grusomhet (...) Krigsforbrytere og aktive nazister bør straffes – for å statuere eksempel og demonstrativt. Det bør gjennomføres en full renselse. Enhver organisasjon som har engasjert seg med nazismen, må oppløses og forbys. Ved siden av toppene er også en betydelig andel av folkemassen skyldig: De som har vært passive nasister, medløpere for nazismen. De har støttet de nazistiske myndighetene og gitt etter for den.»

Definisjonene av «aktive nazister» her vil kunne omfatte millioner; og «passive nazister» vil være det store flertallet av befolkningen. Når vi etter hvert vil se flere ofre for krigsforbrytelser, vil en artikkel som dette kunne skape en forståelsesramme i Russland der ubevæpnede sivile som ligger i gatene sees på enten som som aktive nazister som har fått som fortjent. Hadde de ikke kanskje et ukrainsk flagg i vinduet?

Artikkelen ser for seg Russland sikrer direkte kontroll over store deler av Ukraina, men at det også vil eksistere et Ukraina som ikke er direkte styrt av Russland – et sted i vest. «Dit vil de som hater Russland, reise», skrives det. Her ser vi også konturene av mulige folkeforflytninger eller etnisk rensing. Det er verdt å huske at Sovjetunionen bedrev omfattende flytting av folkeslag – som den store forvisningen av tsjetsjenere og ingusjeter mellom 1944 og 1957. Etter hvert som Russland har forstått at befolkningen i de okkuperte områdene ikke godtar russisk styre, vil deportasjon være et mulig verktøy i den russiske verktøykassen. De fordrevne vil kunne kalles «nazister», en term som vil være bevist i og med deres motstand mot russisk styre.

Alle er nazister

Men vil russere virkelig betrakte noen som nazister bare fordi de motsetter seg russisk styre eller fordi de har et ukrainsk flagg i vinduet?

I denne artikkelen gjøres denne lenken ganske eksplisitt. «Nazifiseringen av Ukraina har vart (...) i hvert fall siden 1989, da ukrainsk nasjonalisme fikk legale og legitime former for politisk uttrykk og tok kontrollen over bevegelsen for ‘uavhengighet’, som higet mot nazismen», skrives det – og dermed er lenken mellom ukrainsk uavhengighet og nazisme allerede opprettet.

Og at ikke alle ser den utbredte nazismen, gjør den bare enda skumlere: «En særegenhet ved det nazifiserte Ukraina i dag er den formløshet og ambivalensen som gjør det mulig å skjule nazismen bak et ønske om en «uavhengig» eller «en europeisk» (vestlig, proamerikansk) «utvikling» (i realiteten: en degradering), og å hevde at ‘i Ukraina finnes det ingen nazisme, bare enkeltstående, private eksesser’. For det finnes jo ikke noe stort nazistisk parti, ingen fører, ingen fullverdige raselover (bare en avgrenset variant i form av undertrykkelse av russisk språk). Som en følge av dette finnes ingen opposisjon og ingen motstand mot regimet.»

Her kobles også ukrainsk språkpolitikk – som begrenser muligheten til å ha russisk som opplæringsspråk i offentlig skole – direkte til nazismen. Denne politikken har vært omstridt, og har vært noe Russland har motsatt seg sterkt. Men å koble den til nazismen er nytt også for russisk propaganda, og den blir nå en begrunnelse for total dehumanisering av og total krig mot ukrainere. Retorikken glir inn: I dag lyder en overskrift i en av Russlands største aviser, Argumenty i Fakty, slik: «Før Hitler, nå Zelenskyj: Tsjekkia gir igjen stridsvogner til nazistene.» Slik trekkes for øvrig også Vesten inn i begrepet, og den ukrainske nazismen sees på som styrt fra Vesten.

Denne direkte koblingen mellom den jødiske Zelenskyj og Hitler er også noe ganske nytt, og opprivende perverst. Men den henger sammen med at den russiske forståelsen av nazismen allerede lenge har adskilt seg sterkt fra vår. For oss er nazismen i første rekke en totalitær og antisemittisk ideologi. Men da Sovjetunionen kjempet mot Hitler, var landet selv ytterst totalitært. Og Stalin var i tillegg temmelig antisemittisk, hvilket bidro til det såkalte «legekomplottet», der en rekke jødiske leger ble grunnløst fengslet. At Ukraina ikke er totalitært og at Zelenskyj er jødisk, er dermed ikke avgjørende. I stedet er det helt sentrale aspektet ved nazismen fra et russisk perspektiv at Hitler angrep Russland. Mange russere er dermed klare for å høre at alt som kan oppfattes som antirussisk virksomhet, på noe vis kan være lenket til nazismen. Å koble Ukraina til nazismen har dessuten den store fordelen at det er mulig å trekke på de sterke følelsene andre verdenskrig (på russisk: «den store fedrelandskrigen») vekker hos mange russere. En nylig – og bisarr – offisiell reklamevideo for militæroperasjonen trekker tungt på nettopp denne sammenligningen, nok til at jeg tror absurditeten er tilstede også om man ikke forstår russisk.

Spiller det noen rolle hva som skrives?

Det er mye annet problematisk i artikkelen, som jeg har oversatt under, og som med fordel kan leses i sin helhet. Men er det noe å bry seg om? Sergejtsev representerer ikke regimet, og har ingen makt. Og gærninger finnes da overalt?

Det er vanskelig å fastslå at tenkningen her reflekterer tenkningen i Kreml. Selv om artikkelen nok slipper til fordi den trolig er ønsket, finnes mange andre grunner fra regimets side til å ønske seg en slik artikkel enn at man er enig i alt som står der. For eksempel kan det være nyttig at noen fremstår som mer ekstreme enn myndighetene, som dermed – både overfor utlandet, men ikke minst overfor egne innbyggere – kan fremstille seg som mer rimelige. Det har vi for eksempel sett når kommentatorer på TV truer med både global atomkrig og angrep mot Polen. Dernest kan det være grunner til å gi befolkningen en radikal forståelsesramme for eksempel for krigsforbrytelser og andre av krigens redsler – selv om den egentlig årsaken til krigsforbrytelsene kan være noe helt annet. I tillegg ønsker regimet å være sikker på at man holder på den entusiastiske støtten fra rabiate russiske nasjonalister.

Jeg tror likevel det dessverre er grunn til stor bekymring over det som fremkommer i artikkelen. Språket og forståelsesrammene i diskursen passer godt inn med et bilde som i stadig sterkere grad begynner å avtegne seg som regimets offisielle retorikk og begrunnelser – som en måte å fylle putinismen med innhold på. Det er en sjåvinistisk revansjisme, et geopolitisk opprør, en vilje til vold og brutalitet som er gjennomgående. Jeg tviler på at Putin rent faktisk mener alt som står i denne artikkelen – som for eksempel avsluttes med en temmelig bisarr gjennomgang av Russlands forhold til Vesten gjennom 1900-tallet. Men det er plausibelt at han ser denne forståelsen som nyttig, og når en retorikk som har vært nyttig opprettholdes lenge nok i krigstilstand, vil den lett fikseres som sannhet for mange. Og om en større andel av befolkningen nå preges mer og mer av en slik diskurs, vil det også gjøre det enda vanskeligere for regimet å avslutte krigen uten en klar seier.

Hvordan skal Vesten svare på denne fremvoksende varianten av putinismen? Det spørsmålet blir avgjørende fremover, og er også enda større enn bare Ukraina. Men det er i Ukraina kampene nå går, og det blir viktigere og viktigere for Vesten at Russland ikke kan få noen seier i denne krigen.

Nedenfor følger den oversatte teksten:

***

Artikkel hos RIA Novosti 3. april 2022:

Det Russland bør gjøre med Ukraina

Allerede i april i fjor skrev vi om nødvendigheten av å denazifisere Ukraina. Vi trenger ikke dette nazistiske Bandera-Ukraina, Russlands fiende og Vestens instrument for å ødelegge Russland. Nå må spørsmålet om denazifisering omsettes i praksis.

Denazifisering er nødvendig når en betydelig andel av befolkningen – antagelig et flertall – har latt seg forme og blitt trukket inn av det nazistiske regimet i denne politikken. Det vil si: når hypotesen om at «folket er bra, det er makten som er dårlig», ikke fungerer. Å erkjenne at det er slik må ligge i bunn for denazifiseringspolitikken og alle dens virkemidler, og selve dette faktumet er også denazifiseringens emne.

Ukraina befinner seg nettopp i en slik situasjon. Det at ukrainske velgere stemte for «Porosjenkos fred» og «Zelenskyjs fred», bør ikke villede oss: Det passet ukrainerne helt fint å ta den korteste veien til fred gjennom blitzkrig. De to siste ukrainske presidentene hentydet begge temmelig åpent til nettopp det i sine valgkamper. Og nettopp en slik metode for å «pasifisere» de innenlandske antifascistene – gjennom altomfattende terror – ble brukt i Odessa, Kharkiv, Dnipro, Mariupol og andre russiske byer. Og det passet den jevne innbygger i Ukraina helt fint. Denazifisering må innebære et sett med tiltak overfor den nazifiserte befolkningsmassen, som teknisk sett ikke direkte kan straffes som krigsforbrytere.

Nazister som har tatt våpen i hånd, bør i størst mulig utstrekning ødelegges på slagmarken. Det bør her ikke i vesentlig grad skilles mellom de ukrainske væpnede styrker og såkalte nazibataljoner, eller territorialforsvarsvdelinger tilknyttet disse to typene styrker. De er alle like delaktige i grenseoverskridende grusomhet mot sivilbefolkningen, de er like skyldige i folkemord mot det russiske folk, de følger ikke de lover og sedvaner som gjelder i krig. Krigsforbrytere og aktive nazister bør straffes – for å statuere eksempel og demonstrativt. Det bør gjennomføres en full renselse. Enhver organisasjon som har engasjert seg med nazismen, må oppløses og forbys. Ved siden av toppene er også en betydelig andel av folkemassen skyldig: De som har vært passive nasister, medløpere for nazismen. De har støttet de nazistiske myndighetene og gitt etter for den.

En rettferdig straff for denne delen av befolkningen er mulig bare gjennom at de bærer de uunngåelige byrdene ved en rettferdig krig mot det nazistiske systemet – en krig som føres så skånsomt og hensynsfullt overfor sivilbefolkningen som mulig. Den videre denazifiseringen ava denne befolkningsmassen vil bestå i omskolering, som kan oppnås gjennom ideologisk undertrykkelse og nøytralisering av den nazistiske orienteringen og gjennom streng sensur – ikke bare i politikken, men nødvendigvis også i kultur og utdanning. Nettopp gjennom kultur og utdanning skjedde også den dype masse-nazifiseringen av befolkningen – ytterligere styrket av et løfte om å få utbytte etter det nazistiske regimets seier over Russland, av nazistisk propaganda, av vold og terror mot egen befolkning, og også av den åtte år lange krigen mot folket i Donbass, som stod opp mot den ukrainske nazismen.

Denazifisering kan bare gjennomføres bare av en seierherre. Det forutsetter nemlig for det første full kontroll over denazifiseringsprosessen og for det andre makt til å sikre slik kontroll. I denne sammenhengen kan altså ikke landet som skal denazifiseres, ha suverenitet. Og landet som denazifisererer – altså Russland – kan ikke bruke en liberal tilnærming til denazifisering. Denazifikatorens ideologi må ikke kunne bestrides av den skyldige siden, som skal underkastes denazifisering. Å anerkjenne nødvendigheten av å denazifisere Ukraina innebærer også å anerkjenne at det ikke er mulig med en Krimhalvøya-løsning for Ukraina som helhet. En slik løsning var for øvrig heller ikke mulig i Donbas i 2014. Der er det bare åtte års motstand mot den nazistiske volden og terroren som har ført til en indre samling og en bevisst, entydig masseavvisning av å beholde noen som helst enhet eller bånd med et Ukraina som definerer seg som et nazistisk samfunn.

Varigheten av denazifiseringen kan ikke være mindre enn en generasjon – som må fødes, vokse opp og nå moden alder under denazifiserte betingelser. Nazifiseringen av Ukraina har vart mer enn 30 år – i hvert fall siden 1989, da ukrainsk nasjonalisme fikk legale og legitime former for politisk uttrykk og tok kontrollen over bevegelsen for «uavhengighet», som higet mot nazismen.

En særegenhet ved det nazifiserte Ukraina i dag er den formløshet og ambivalensen som gjør det mulig å skjule nazismen bak et ønske om en «uavhengig» eller «en europeisk» (vestlig, proamerikansk) «utvikling» (i realiteten: en degradering), og å hevde at «i Ukraina finnes det ingen nazisme, bare enkeltstående, private eksesser». For det finnes jo ikke noe stort nazistisk parti, ingen fører, ingen fullverdige raselover (bare en avgrenset variant i form av undertrykkelse av russisk språk). Som en følge av dette finnes ingen opposisjon og ingen motstand mot regimet.

Imidlertid er det ikke slik t de ovennevnte gjør den ukrainske nazismen til en slags «light-versjon» av den tyske nazismen fra første halvdel av 1900-tallet. Tvert i mot: Fordi den ukrainske nazismen har frigjort seg fra visse «genremessige» rammer og begrensninger (som handler mer om politisk teknologi), uttrykker den seg fritt som det fundamentale grunnlaget for all naazisme – både europeisk, og, i en mer utviklet form, amerikansk rasisme. Derfor kan man heller ikke kompromisse på denazifiseringen – av typen: «NATO – nei, men EU – ja». Det kollektive Vesten opptrer selv som bestiller av, kilde til og sponsor for den ukrainske nazismen – og de vest-ukrainske Bandera-kadrene og deres «historiske minne» er bare et av instrumentene for å nazifisere Ukraina. Ukra-nazismen bærer i seg ikke en mindre, men en større trussel mot freden i Russland enn den tyske nazismen av hitlersk opphav.

Begrepet «Ukraina» kan åpenbart ikke bevares som navn på en fullt denazifisert statsdannelse på et territorium befridd fra et nazistisk regime. Nydannede republikker på området befridd fra nazismen bør og vil vokse frem med praksis fra selvstyre og sosial beskyttelse, og med gjenopprettelse og modernisering av systemer for å sikre levekårene til befolkningen.

Deres politiske tilhørighet kan i realiteten ikke være nøytral. Å kjøpe seg fri fra skylden overfor Russland for å ha forholdt seg til oss som fiende kan skje bare gjennom å lene seg på Russland i i prosessene som fører frem mot gjenopprettelse, gjenfødelse og utvikling. Noen «Marshall-plan» for disse territoriene kan ikke tillates. Ingen «nøytralitet» i ideologisk og praktisk forstand kan være mulig samtidig som samfunnet skal denazifiseres. Personell og organisasjoner som er instrumenter for denazifisering i de nye republikkene, kan ikke unngå å lene seg på direkte militær og organisatorisk støtte fra Russland.

Denazifisering vil uunngåelig også innebære de-ukrainifisering – at man avviser den storstilte, kunstige oppblåsingen av den etniske komponenten i selvidentifiseringen hos befolkningen på territoriet til det historiske Malorossija og Novorossija [«Lille Russland» og «Ny-Russland», journ. anm.], som ble påbegynt allerede i sovjettiden. Etter å ha vært et instrument for den kommunistiske supermakten forble denne kunstige etnosentrismen etter kommunismens fall ikke eierløs: Den gikk over i tjeneste til en annen supermakt (en makt som står over staten), nemlig supermakten Vesten. Det er nødvendig å snu nasjonalismen tilbake til sine naturlige grenser og frarøve den politisk funksjon.

Til forskjell fra for eksempel Georgia eller de baltiske landene er Ukraina, som historien har vist, umulig som nasjonalstat, og forsøk på å bygge en slik stat leder lovmessig til nazisme. Ukrainisme er en kunstig, antirussisk konstruksjon, som ikke har noe eget sivilisasjonsinnhold, og som alltid er et underordnet element i en annen og fremmed sivilisasjon. De-banderifiseringen er i seg selv utilstrekkelig for denazifisering – for Bandera-elementet har bare rollen som utfører som skjuler det europeiske prosjektet for et nazistisk Ukraina. Derfor innebærer denazifiseringen av Ukraina nødvendigvis også de-europeifisering.

Bandera-toppfolkene må likvideres, de kan ikke omskoleres. Den sosiale «hengemyren», som aktivt og passivt støtter dem gjennom både handling og fravær av handling, må leve gjennom krigens prøvelser, og må bruke erfaringen som en historisk lekse i å kjøpe seg fri fra sin skyld. De som ikke har støttet det nazistiske regimet, og som har lidd under det og under regimets krig i Donbas, bør konsolideres og organiseres som fundamentet for den nye makten, vertikalt og horisontalt. Historisk erfaring viser at krigens tragedier og drama likevel blir til nytte for folkeslag som har latt seg forføre til å innta rollen som Russlands fiender.

Denazifisering som mål for den militære spesialoperasjonen må innenfor rammene av denne operasjonen forstås som en militær seier over Kyiv-regimet, frigjøring av territoriene fra væpnede tilhengere av nazifiseringen, likvidering av uforbederlige nazister, tilfangetagelse av krigsforbrytere og også opprettelsen av de systemiske forutsetningene for påfølgende denazifisering i fredstid.

Og denne fredelige denazifiseringen bør i sin tur begynne med at man organiserer lokale organer for selvstyre, politi og forsvar, rensket for nazistiske elementer. På denne basen kan man starte prosessen med å legge grunnlaget for nye republikker, nye statsdannelser, å integrere denne statsdannelsen i et tett samvirke med russiske etater for denazifiserng av Ukraina (nydannede eller overført for eksempel fra Det føderale byrået for Samveldet av uavhengige stater). Da må man også sette det normative grunnlaget for republikkene knyttet til denazifisering (lovgivning) under russisk kontroll, og tilsvarende med fastsettelse av grenser og rammer for direkte bruk av russisk lovgivning og russisk jurisdiksjon innenfor denazifiseringsfeltet på det befridde området, samt opprettelse av tribunaler for forbrytelser mot menneskeheten det tidligere Ukraina. I så henseende må Russland opptre som ivaretager av en Nürnberg-prosess.

Alt det ovenstående betyr at for å nå målene med denazifisering er det nødvendig med støtte fra befolkningen, og det er nødvendig at den går over på Russlands side etter frigjøringen fra terror, vold og ideologisk press fra Kiev-regimet, og etter å ha kommet ut av informasjonsillusjonene. Det vil selvsagt gå noe tid før folk kommer seg etter sjokket fra krigshandlingene og overbevises om Russlands langsiktige hensikter – og om at Russland «ikke forlater dem» [tatt fra et mye brukt slagord i Russland i denne krigen: «vi forlater ikke våre»]. Det er umulig å forutse på forhånd, akkurat hvilke territorier der en slk type befolkning vil ha det kritisk nødvendige flertall. «Den katolske provinsen» (Vest-Ukraina med sine fem fylker) vil neppe inngå de prorussiske territoriene. Delelinjen vil imidlertid finnes gjennom erfaring. På andre siden vil det fortsatt være et Ukraina som er fiendtlig mot Russland, men som må tvinges til nøytralitet og som må demilitariseres, og med et formelt forbud mot nazisme. Dit vil de som hater Russland, reise. Garantien for at dette rest-Ukraina holdes nøytralt må være trussel om umiddelbar fortsettelse av militæropersjonen ved brudd på et sett med krav. Kanskje må det for dette formålet også være en permanent russisk militær tilstedeværelse der. Fraa delelinien til den russiske grensen vil det ligge territorier som potensielt kan integreres med den russiske sivilisasjonen, antifascistiske av indre natur.

Operasjonen for å denazifisere Ukraina, som har begynt med en militær fase, vil i fredstid følge den samme logikken med etapper som den militære. På hver av dem må man oppnå visse irreversible endringer, som må være resultatet av den tilsvarende etappen. Herunder vil de nødvendige innledende skrittene av denazifisering kunne defineres som følger:

• likvidasjon av væpnede nazistiske grupper (herunder regnes enhver væpnet ukrainsk gruppe, inkludert Ukrainas væpnede styrker ), og også av militær, informasjonsmessig og utdanningsmessig infrastruktur som støttere opp om disse gruppenes aktiviteter;

• dannelse av organer for folkelig selvstyre og militser (forsvar og ordensmakt) for de befridde territoriene, som kan forsvare befolkningen mot terror fra nazistiske undergrunnsgrupper;

• installasjon av et russisk informasjonsområde;

• fjerning av undervisningsmateriale og forbud mot utdanningsprogrammer på alle nivåer som inneholder nazistiske ideologiske elementer;

• masseetterforskning for å avdekke personlig ansvar for krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og for spredning av nazistisk ideologi og støtte til det nazistiske regimet;

• full utrenskning og offentliggjøring av navn på medløpere til det nazistiske regimet, som bør settes til tvangsarbeid for å reparere ødelagt infrastruktur som straff for nazistisk aktivitet (de som ikke idømmes dødsstraff eller fengsel)

• vedtak på lokalt nivå gjennom russisk tilrettelegging av de grunnleggende bestemmelsene for denazifisering nedenfra, og forbud mot alle former for gjenfødelse av nazistisk ideologi.

• opprettelse av minnesteder, minneplaketter og minnesmerker for ofrene for den ukrainske nazismen, for å forevige minne om heltene i kampen med nazismen;

• innlemmelse av et sett med antifascistiske og denazifiserende normer i grunnlovene til de nye folkerepublikkene;

• dannelse av permanent fungerende organer for denazifisering for en periode på 25 år.

Allierte i kampen for denazifisering av Ukraina vil Russland ikke få. Fordi dette er en rent russisk sak. Og også fordi det ikke bare er Bandera-versjonen av det nazistiske Ukraina som må utryddes, men også og fremfor alt den vestlige totalitarismen, de påtvungne programmene for sivilisatorisk degradering og oppløsning, og mekanismene for underordning under supermakten Vesten og USA.

For å sette planen om denazifisering av Ukraina ut i livet må Russland ta et endelig farvel med proeuropeiske og provestlige illusjoner – og erkjenne at Russland er siste mulighet for å forsvare og bevare verdiene fra det historiske Europa (Den gamle verden. Det er verdier som fortjener å forsvares, men som Vesten nå endelig har avvist, etter å ha lidd nederlag i kampen om seg selv. Denne kampen varte hele 1900-tallet, og kom til uttrykk i verdenskrig og i den russiske revolusjonen, tett forbundet med hverandre.

Russland gjorde alt som var mulig for å redde Vesten gjennom 1900-tallet. Landet virkeliggjorde et vestlig hovedprosjekt gjennom å skape et alternativ til en kapitalisme som hadde beseiret nasjonastatene – et sosialistisk, rødt prosjekt. Russland beseiret den tyske nazismen, det monstrøse avkommet av krisen i den vestlige sivilisasjonen. Siste akt i den russiske altruismen kom da Russland strakk ut en vennskapshånd – og i retur fikk vi det grusomme slaget fra 1990-tallet.

Alt Russland gjorde for Vesten, gjorde landet for egen regning, og gjennom å bære de aller største offer. Vesten avviste i siste instans alle disse ofrene, betraktet det russiske bidraget til å løse Vestens krise som intet, og bestemte seg for å hevne seg på Russland for den hjelpen landet uegennyttig hadde gitt. Videre må Russland gå sin egen vei, uten å bry seg om Vestens skjebne, og i stedet lene seg på en annen del av sin arv: lederskapet i den globale prosessen med avkolonialisering.

Innenfor rammene av denne prosessen har Russland et stort potensial for gode partnerskap og allianser med land som Vesten undertrykket i århundrer og som ikke igjen vil under det vestlige åket. Uten russiske offer og den russiske kampen ville disse landene ikke blitt frigjort. Denazifiseringen av Ukraina er også på samme tid dekolonialisering. Det er noe også befolkningen i Ukraina vil måtte forstå etter hvert som landet frigjør seg fra det rusmiddelet, den fristelsen og den avhengigheten som ligger i det såkalt europeiske valget.

Oversatt av Nils August Andresen.