På tide med statlig garantert eldrereform

Det er mangel på sykehjemsplasser i Norge. Svært mange får avslag på søknad om plass. Ifølge en framskrivning fra Statistisk sentralbyrå vil det i 2025 etterspørres 34 prosent flere heldøgns omsorgsplasser enn i 2017. Til tross for dette har det vært bygd få plasser de siste årene.

Mye av grunnen er trolig at dette er dyrt. Men også mangelen på sykehjemsplasser koster mye. I de senere årene har vi sett hvordan det hoper seg opp med pasienter på sykehus rundt om i landet. Flere kommuner klarer ikke å ta imot nok utskrivningsklare pasienter, fordi de har nedskalert for mye i eldreomsorgen. Dette er negativt for pasientene og koster kommunene dyrt. Det gir videre lengre ventetid og kan gi dårligere beredskap ved sykehusene.

Økte utgifter til eldreomsorg

De to største kostnadsområdene til norske kommuner er oppvekstsektoren og helse- og omsorgsektoren. Disse to områdene står for store deler av kommunenes totale utgifter. I årene fremover vil vi få en betydelig økning i behovet for tjenester innenfor helse- og omsorgsektoren – blant annet som følge av en aldrende befolkning. Behovet for tjenester innenfor oppvekstsektoren vil, som følge av mindre barnekull, være tilnærmet lik.

Det er altså grunn til å vente at kommunens fordeling av kostnader vil endres i tiden fremover. Kommunene må bruke en større andel av sine inntekter på helse- og omsorgssektoren – mer må brukes på de eldre. Dette går på bekostning av andre sektorer.

Derfor må staten mer på banen.

Eldrereform basert på barnehagereformen

Den kanskje aller viktigste reformen i norsk barne- og familiepolitikk de siste tiårene er den såkalte barnehagereformen. Den innebar blant annet at staten garanterte for kostnadene, og at offentlige og private aktører skulle likebehandles.

Slik kan vi også gjøre det i eldreomsorgen.

Ved å likebehandle private og offentlige tilbydere, ble barnehagekøene så godt som fjernet på få år. Ti år etter forliket gikk 82 000 flere barn i barnehage. 51 300 av disse barna gikk i en privat barnehage. Mellom 2003 og 2017 økte antallet kommunale barnehageplasser fra 114 000 til 141 000, en økning på 24 prosent, mens antallet private barnehageplasser økte fra 87 000 til 139 000, en økning på 62 prosent. Nettopp fordi også private aktører så verdien av å investere i barnehageplasser, kunne vi utvide tilbudet på en slik måte.

I dag er det tilnærmet full barnehagedekning på grunn av private aktører.

Fordel å involvere private aktører

Flere private leverandører innenfor eldreomsorgen vil i seg selv være positivt. Dynamikken som oppstår med flere aktører, gir trolig bedre kvalitet for innbyggerne. Gjennom dynamikken som oppstår ved en viss konkurranse, får flere aktører mer motivasjon til å gjøre ting litt annerledes, litt bedre og litt mer effektivt. Ulike aktører blir inspirert av og sammenligner seg med hverandre.

Det finnes dessuten analyser som viser at ansatte hos private helse- og omsorgsbedrifter leverer flere arbeidstimer enn ansatte i offentlige helse- og omsorgsbedrifter. Hvis offentlig ansatte matchet de privatansatte i antall arbeidstimer, ville det frigjort ressurser tilsvarende nesten 30 000 årsverk, viser for eksempel en analyse fra Dansk Industri. Dette er selvfølgelig en analyse fra et annet land, men Danmark er et sammenlignbart land med Norge når det kommer til sammensetningen i arbeidslivet, arbeidslivsbestemmelser og kompetanse, og analysen viser derfor hvilket potensial som ligger i det private.

Potensialet i det private blir ekstra stort når vi tar i betraktning at de aller fleste som jobber innen større helse- og velferdsområder, er ansatt i offentlig sektor.

Videre viser en ny undersøkelse utført på vegne av NHO at 84 prosent av sykepleiere svarer at det er viktig for dem at yrket har ulike valgmuligheter for arbeidsgiver og arbeidstid. Undersøkelser viser dessuten at befolkningen er positiv til private drivere av sykehjem. Offentlig finansierte, privat drevne sykehjem vil derfor øke valgfriheten for både helsepersonell og pasienter.

Utgangspunktet for en eldrereform kan være at kommunene raskt kartlegger behovene, at staten finansierer både drift og utbygging av sykehjemsplasser, samt at det åpnes for likebehandling av offentlige og private leverandører.

Denne teksten er basert på en nylig utgitt Civita-notat.