Elektrifiseringsrapporten er svak

12. januar offentliggjorde Offshore Norge rapporten «Elektrifisering av olje- og gassektoren – har det global klimaeffekt?» hvor svaret på det stilte spørsmålet var et klart og tydelig ja. Rapporten er utarbeidet av THEMA Consulting group i Oslo og gikk rett inn på «Ti i skuddet» på klimafeltet.

Dessverre er ikke rapporten særlig god, og svarene den gir er dermed heller ikke så verdifulle. Rapporten er problematisk både fordi den utelater viktige temaer og fordi den gjør noen helt sentrale forutsetninger som er slik presentert at en travel leser ikke legger merke til dem. Dermed utlegges konklusjonene som tyngre og mer allmenngyldige enn de faktisk er.

Rapporten burde startet med det grunnleggende for problemstillingen, nemlig at naturgass hentes opp fra grunnen under Nordsjøen, blir bearbeidet og før eller siden forbrent, hvorpå det dannes vann (H2O) og karbondioksid (CO2). Prosessen er eksoterm og den frigjorte energien, både vannet og karbondioksiden er varmere enn det naturgassen og oksygenet var før forbrenningen, er det vi er interesserte i. Vi kan bruke denne energien til oppvarming eller vi kan utnytte den til å drive kraftverk for å produsere elektrisitet. Naturgass er en blanding av mange gasser, men metan er den viktigste og den kjemiske prosessen for forbrenning av metan er slik:

Det sentrale her er at uansett hvor forbrenningen av metanen foregår, frigis det ett molekyl karbondioksid for hvert metanmolekyl. For hvert tonn naturgass som utvinnes, frigjøres det en konstant mengde klimagass, enten all gassen forbrennes i Tyskland eller noe forbrennes på en plattform og resten i Tyskland. Det eneste som kan endre dette bildet er hvis frigjort CO₂ tas vare på og ikke slippes ut i atmosfæren.

Rent kjemisk forhindrer elektrifiseringen altså ingen utslipp.

Rapporten peker på to fysiske forhold som er avgjørende for at det tross den kjemiske prosessens lovmessighet kan være fornuftig å transportere all gassen til land, bruke den i et kraftverk der for å produsere strøm og så sende strømmen ut igjen til plattformen. Dette har med systemenes virkningsgrad, energieffektivitet, å gjøre. På en plattform kreves det mye strøm, men ganske lite varme. Det gjør at når gassen forbrennes der for å lage elektrisitet, slippes den varme eksosen ut i atmosfæren, men hvis den forbrennes et sted der energi i varm eksos kan nyttiggjøres, blir den totale virkningsgraden langt bedre. Rapporten sier at effektiviteten i ren kraftproduksjon med turbiner er 0,35 mens den er omtrent det dobbelte der varmen kan utnyttes. Dette forholdet peker på at elektrifisering er fornuftig. Til fradrag fra denne gevinsten kommer det andre og siste fysiske forholdet som omhandles i rapporten; tap i det elektriske ledningsnettet som skal bringe strøm fra kraftverket på land ut til plattformene. Rapporten slår fast at det er rimelig å anta at virkningsgraden på det elektriske anlegget fra fastlands-Norge og ut til installasjonene kan settes til 0,9 (s. 24).

Her er vi ved rapportens første alvorlige mangel. Elektrifisering av sokkelen medfører økt forbruk i Norge, og gitt forutsetningen om at utenlandskablene er nødvendige for å holde det norske systemet i balanse, vil elektrifiseringen bety at det må gå mer strøm i disse forbindelsene. Det tilkommer altså svinn ikke bare i Norge, men også i kablene og fra kabelpunktet i f.eks. Tyskland til kraftverket der. Hvor mye dette utgjør sier ikke rapporten noe om, men det er ikke urimelig å anta samme tap som fra kraftverket i Norge og ut på plattformene. Virkningsgraden for levering av kraft fra land blir da 0,75 * 0,9 * 0,9 = 0,61. Fortsatt er det fysisk fornuftig å forbrenne gassen på land og sende strømmen ut, virkningsgrad 0,61 sammenlignet med direkte bruk 0,35. Det som imidlertid også mangler i rapporten, er energiforbruket for å pumpe mer gass gjennom rørene enn om noe blir brent direkte på plattformene. Dette er ikke kvantifisert. Energiregnestykket i rapporten er altså mangelfullt, og effektiviteten er opplagt dårligere enn det som presenteres. Især faller rapporten fra hverandre for anlegg som Melkøya og Kaarstø, hvor varmebehovet er stort og hvor vi derfor kan ha gasskraftverk av den effektive typen med virkningsgrad tilnærmet lik det som kan oppnås i Tyskland. For disse anleggene vil elektrifisering svekke energiregnskapet.

Den viktigste forutsetningen i rapporten finner vi på side 12, der det legges til grunn at det økte behovet for elektrisk kraft som elektrifiseringen medfører «… vil være basert på en blanding av gasskraft og fornybar kapasitet, med en stadig høyere fornybarandel fremover i tid…» og i fotnote 6 samme side: «Vi antar at det ikke vil være tillatt eller lønnsomt å investere i ny kullkraftproduksjon i Europa og at investeringer i ny kjernekraft i større grad er politisk bestemt». Erfaringene det seneste året støtter ikke denne forutsetningen, energiknapphet har i stor grad ført til akkurat det motsatte, nemlig renessanse for kullkraften. Hvorfor vi skal godta rapportens antagelse om at all økning i kraftbehovet må komme fra fornybar (i rapporten vann-, sol- og vindkraft) er det knapt argumentert for. Hva forfatterne videre mener å formidle med at «kjernekraft i større grad er politisk bestemt» blir hengende helt i løse luften. Større grad enn hva? er helt åpent. Særlig blir dette en merkelig forutsetning når all argumentasjon i det etterfølgende forutsetter konsistent og kontinuerlig politisk vilje til både å oppretthold et kvote- og avgiftssystem og til å bære de økonomiske konsekvensene dette vil trekke med seg. Svakheten med forutsetningen forsterkes ved at praksis viser at elektrifisering har pågått i flere år, men uten at det er tegn til at økt kraftbehov dekkes av en økende grad av fornybare kilder.

På side 16, i avsnittet om utslippseffekter av økt gassforbruk i Europa som følge av at norske installasjoner ikke bruker gass direkte til kraftproduksjon, skriver rapporten: «Alternativet til direkte bruk av gass vil ofte være elektrifisering. Hvis økt gasstilførsel fører til økt direkte bruk av gass, kan det gi en liten reduksjon i kraftetterspørselen, men utslippseffektene blir små jfr. avsnittet om effekter i kraftmarkedet.» Her er det altså slik at direkte bruk av gass på norske plattformer bør forsakes til fordel for elektrifisering, rapportens hovedkonklusjon, mens det er en fordel å bruke gassen direkte når den kommer til Tyskland, endog med en liten utslippsgevinst. Dette burde vært forklart bedre.

Rapporten har to store prinsipielle mangler. For det første sier den ikke noe om kostnadene ved de ulke tiltakene, hvor store de er, hvem som skal dekke dem og hvordan denne kostnaden vil påvirke gjennomføringsevnen av de ulike tiltakene. Riktignok beskrives fenomenet «karbonlekkasje», der europeisk industri kan prise seg ut av markedet på grunn av høye kostnader for å slippe ut karbon sammenlignet med andre deler av verden, men sannsynligheten for dette og virkningen av det er ikke hensyntatt i simuleringsmodellen. Når rapporten sier at elektrifisering er lønnsomt, er det ikke fordi det koster mindre å elektrifisere enn å fortsette som før, det er fordi administrative ordninger og politisk styring straffer og premierer aktivt. Da dampmaskinen overtok for seil var det fordi det i seg selv, og uten politisk styring, var billigere og bedre med mekanisk framdrift. Når vi går fra maskiner til vindmøller er det motsatt, det er ikke bedre i seg selv, men det ligger stor politisk vilje, inkludert betalingsvilje, til å nå mål om utslippskutt. Rapporten sier ikke noe om hvilke størrelser det er på disse kostnadene eller om sannsynligheten for at planene vil forbli bærekraftige i de kommende 25 årene.

For det andre sier ikke rapporten noe om alternativ bruk av de midlene som den forslår å bruke på elektrifisering. Hvis det koster 50 milliarder kroner å elektrifisere sokkelen, med nyttetid fram til 2050, burde det eksempelvis vært diskutert å investere et tilsvarende beløp i et annet land for å høste lavthengende frukter der eller å bygge et kjernekraftverk i Norge som koster det dobbelte, men også har dobbelt så lang nyttetid som elektrifiseringen.

Problemstillingen som adresseres i rapporten dreier seg i stort om tre faktorer: penger, energi og utslipp. Rapporten befatter seg i det alt vesentlige om utslipp. Energisituasjonen berøres ganske overfladisk og tilgjengelig økonomi tas for gitt. I sum gjør dette rapporten svak. Særlig er det problematisk at energisituasjonen gis så liten plass, et område vi vet at står samfunnet mye nærmere enn konsekvensene av klimaendringene. Den manglende kontinuiteten i kraftproduksjon fra fornybare kilder, med påfølgende periodevis mangel på tilgjengelig effekt, er et problem. Før dette er løst er ikke rapportens hovedforutsetning gyldig og dermed er konklusjonen av begrenset verdi.