Er kosmopolitt det mest provinsielle man kan være?

Du har helt sikkert sett en reklame for et internasjonalt flyselskap. Eller for et amerikansk teknologiselskap som driver med kommunikasjon. Da har du i så fall sett en av de stilfulle filmene med røde, buede tråder som seiler elegant over kloden og binder den sammen via knutepunkter som dukker opp på globusen som små, røde prikker. Hold det bildet i hodet mens jeg prøver ut følgende noe eksperimentelle tanke: kosmopolitisk er det mest provinsielle man kan være.

De små, røde prikkene er nemlig veldig lokale. De treffer visse bydeler. Visse firmaer. Visse tenketanker. Men som reklamefilmen viser, så er det så uendelig mye de ikke treffer. De er som veldig små provinser hvor kosmopolitter bor, ofte godt avgrenset fra sin omverden. Og som statsviteren Yascha Mounk har påpekt, så er det å være kosmopolitt (i en slik provins) en tilstand tilpasset et lite mindretall.    

Men er det ikke fint med de røde strekene da, spør du. Kapital kan flyttes bekymringsløst og effektivt. Varer likeså. Det samme kan mennesker på forretningsreiser og ferier. Og Nodee kom jo seilende inn på dem fra Tokyo og landet elegant i Barcode. Deres Crispy Duck er jo en åpenbaring i all sin enkelhet, der den serveres på minimal avstand fra alle konsulentene i DNB i et område så hipt og arkitektkaldt at det knapt er mulig å erfare en menneskelig følelse der ned. Strekene gir deg tilgang til verden, og verden får tilgang til deg. Joda, men de fleste restaurantene og det meste av kapitalen som kommer blir oftere og oftere værende innenfor den lille omkretsen til den røde prikken. I den lille, kosmopolitiske provinsen.