Mehl kan ikke få både i pose og sekk

Debatten om skolestruktur i Innlandet viser at politikk ikke fungerer. Folkestyre, forstått som lokaldemokrati med makt i kommune- og fylkesting, er i hardt vær. Det er forståelig at Emilie Enger Mehl, som er valgt inn fra Hedmark, engasjerer seg i saken. Men hun viser samtidig manglende aksept for lokalpolitiske prioriteringer. Det kan bidra til å svekke troen på lokaldemokrati og politisk styring. 

Å politisk avgjøre skolestruktur er planstyringskunst på høyt nivå, særlig i et stort fylke med spedd bosetting. Men Innlandet er ikke unikt. Offentlig styring av velferd og utdanning er krevende – både nasjonalt og lokalt. Arbeiderpartiet og Høyre i Innlandet prøver etter beste evne å ta hensyn til demografi, og hva som skal til for å opprettholde et godt skoletilbud på videregående nivå. 

Ordfører Kristian Frisvold (Bygdalista) i Lom er i Politisk Kvarter 22.oktober kritisk til at høringsinnspill angivelig ikke er lyttet til. Og han kan ha et poeng. Det er økonomi til å videreføre dagens skolestruktur, men som vi vil se mer og mer av fremover vil det være mangel på folk som er årsak til sentralisering – ikke mangel på penger. 

Joakim Ekseth fra Innlandet Høyre kan ha rett i at det ikke er så mye klokt man kan trekke ut av høringsinnspill som er preget av ulike bygdestemmer som sier at strukturen må endres, men bare ikke her hos oss. Ekseth har rett i at det ikke hjelper så mye for politikere i Innlandet, som må tenke «helhetlig». Lignende argumenter har kommet fra Fylkesordfører Thomas Breen (Arbedierpartiet). Han har sagt at små ostehøvelkutt ikke går i lengden. Det må tas mer strukturelle grep for å ivareta gode tilbud med nok elever og lærere. Men hva som er en helhetlig god struktur er samtidig ikke enkelt å svare på. 

Arbeiderpartiet og Høyre baserer seg på estimerte tall. De tar politiske valg og prioriteringer på grunn av befolkningsnedgang, som vi ikke vet de langsiktige virkningene av enda. Men hvis Arbeiderpartiet, MDG og Høyre på Innlandet bøyer av og inngår kompromisser med opposisjonen kan «helheten» i skolestrukturen tape enda mer. Innlandet kan få en skolestruktur der ingen vinner lokaliseringskampen om hvor skolene bør ligge. Istedenfor taper alle, og blir sittende igjen med hvert sitt lille og lite bærekraftige skoletilbud. 

Hvis skolestrukturen sentraliseres kan det oppstå helprivate alternativer, men det er ikke sikkert siden elevgrunnlaget er relativt lite på Innlandet. Alt bråket om den politiske styringen kan derimot kanskje vise frem andre måter å styre skolestrukturen i kommuner og fylker. I et alternativt offentlig, men mer «markedsrettet» system, kan vi la den offentlige finansiering følge elevene og la deres valg av videregående skole styre strukturen. 

I et slikt system slipper politikere å bestemme over folk, og vi lar snarere elever velge selv. Hvilke skoler som overlever i et slikt system, og hvilke som klarer å levere gode og populære tilbud, er vanskelig å vite. Sannsynligvis vil det over tid skje en sentralisering fordi unge selv ønsker gode skoler, men hvor det skjer, hvordan og i hvilken grad, undras i større grad politikernes bord. 

Det kan være i politikernes egeninteresse fordi makt rett og slett ikke er så interessant når man blir skjelt ut samme hva man prioriterer. Poenget mitt er ikke at valgfrihet er en perfekt styringsmekanisme, men hvis lokalpolitikere ikke klarer å styre og prioritere for å ivareta «helheten», er det ikke helt utenkelig at liberale og enda mer desentraliserte styringsmekanismer løftes frem. Friskoler som regjeringen har forsøkt å forhindre ved å gi kommunene vetomakt, kan få økt oppslutning.

Det vil i så fall være en annen og mindre politikerpreget form for folkestyre. Emilie Enger Mehl sier hun vil ha folkestyre – ikke administrasjonsstyre. Men når det politiske folkestyre, som hun ønsker, ikke får lov til å virke kan andre «markedsretta», og mindre politikerstyrte styringsmekanismer, presse seg frem. 

Det er heller ikke enkelt med slike markedsbaserte modeller. Skole er ikke butikk og marked vil mange si. Det stemmer på et vis, men marked trumfer lett politikk når politikken dras ned på et slikt nivå som justisministeren og ordføreren i Lom gjør.