Stormaktsspillet splitter EU

Den viktigste årsaken til at EU ikke regnes som en global stormakt eller supermakt, er ganske enkelt at det ikke er et land. Om man ser bort fra denne lille detaljen, er det likevel liten tvil om at Europa forsvarer sin posisjon som et av verdens desidert viktigste politiske fellesskap, med betydelig styrke til å påvirke andre lands oppførsel, strategiske disposisjoner og økonomi.

I EUs konkurranse, samarbeid eller konflikt med de andre stormaktene – særlig USA og Kina, men også Storbritannia, Russland og India – er det likevel svært relevant at EU består av 27 nasjonalstater med hver sine ambisjoner, økonomier og ikke minst utenriks- og sikkerhetspolitiske prioriteringer. For selv om EU har selvbilde som en stormakt i sin egen rett, kompliseres unionens opptreden på den internasjonale scenen av at dens to største medlemmer, Tyskland og Frankrike, ofte fremstår med et vel så stort strategisk handlingsrom – og en dertilhørende vilje til å bruke det.

Så lenge Frankrike og Tyskland er sånn noenlunde enige, er det ikke noe stort problem for EU at Emmanuel Macron eller Olaf Scholz reiser rundt i verden og hevder sitt syn overfor andre lands ledere. I slike tilfeller snakker de nemlig i praksis, om ikke rent formelt, like mye på EUs vegne som på vegne av landet de styrer. Denne høsten har imidlertid Scholz og Macron stått mot hverandre i noen av de spørsmålene som vil ha størst betydning for Europas posisjon i verden de neste årene og tiårene: energipolitikken, sikkerhetspolitikken og Europas forhold til Kina.