I hodet til Macron

Donald Trump vet det godt. En politisk feil blir ikke reell før den innrømmes. Det er nettopp det Emmanuel Macron nekter å gjøre. Han har ennå ikke vedkjent nederlaget, og enda mindre bedt venstresidens folkefront foreslå en ny statsminister. I mellomtiden lar han sine egne folk sondere terrenget for en sentrum/høyre-løsning, som om den fantes. Dette til tross for at hans parti gikk fra 172 til 99 medlemmer og han selv mistet ansikt, ikke minst internasjonalt.

«Han er enormt svekket,» sier den nederlandske konservative EU-parlamentarikeren Dirk Gotink. «Her vet alle at den franske presidenten ikke lenger har flertall. Han har tapt tre valg på rad, og i Europa er den politiske familien hans i krise.» Det er kanskje litt overdrevet. Macron blir – normalt – sittende i tre år til, og i tilfelle en ny internasjonal krise er det fortsatt han de andre statslederne vil ringe til. Men Frankrike vil ikke lenger ha noen hovedrolle i EU.

På hjemmebane er det enda verre. Macron ønsket seg en «klargjøring» med nyvalget, men har i stedet skapt et politisk kaos. Bortsett fra at Marine Le Pens parti Nasjonal Samling (RN) ikke fikk flertall, og det er selvsagt helt vesentlig. Men ingen av de tre blokkene (venstre, sentrum og ytre høyre) har rent flertall, og ingen har en klar statsministerkandidat. Inntil videre blir regjeringen til unge Gabriel Attal sittende, og slik kan det lett bli i flere uker til, trolig til OL er over.

Men igjen, hva tenker Macron? «Presidenten er i sin egen verden, og den verdenen ligner ikke lenger Frankrike. Han snakker alene med historien. «Mot er å være redd og gå videre likevel». På D-dag-strendene 6. juni sto han ansikt til ansikt med historien. Han snakker om gårsdagens helter, kanskje også om seg selv. Eller enda verre, han snakker med seg selv, skriver magasinet L’Express. Tre dager senere tapte han europavalget og oppløste umiddelbart nasjonalforsamlingen, uten at noen fikk vite det på forhånd. Det er som om han er en liten gutt når en av lekene går i stykker. Problemet er bare at leken i dette tilfellet er Frankrike.

Da han erklærte at han stilte til presidentvalget i 2017, etter at president Hollande trakk seg, var han ikke særlig kjent. Jo, han hadde vært visegeneralsekretær i presidentpalasset og finansminister. Men president? Han hadde ikke engang et parti i ryggen. Men det stablet han på beina på kort tid. Så lurte spindoktorene på hvordan de skulle selge dette nye produktet til velgerne. En fikk en lys idé, bestående av ett enkelt ord. «Et» på fransk, «og» på norsk. Eller «både».

Dermed ble han kandidaten som sto både til høyre og til venstre. Liberal og sosial. Og så videre. En genistrek. Med det vant han valget, og sprengte samtidig de to tradisjonelle politiske blokkene til høyre og venstre i lufta. Dette fungerte i fem år. I det neste presidentvalget i 2022 fulgte han for så vidt samme oppskrift, men fikk da mange stemmer av velgere som ikke ville ha Marine Le Pen.

Feilen hans var å tro at de hadde stemt på han. Han trodde han ikke engang behøvde å delta i den følgende valgkampen på nasjonalforsamlingen. Resultatet ble et ytterst magert flertall, som har gjort det vanskelig å få gjennom reformer.

Hvis Frankrike hadde vært et annet land, som Norge, hadde de politiske partiene kunnet samarbeide over partigrensene, dannet koalisjoner og eventuelt latt en mindretallsregjering styre landet. Men det kan ikke franskmennene. Endelig, skriver for eksempel avisen Libération. Frankrike er på avrusning. «Det politiske livet må kvitte seg med stereotype vaner og atferdsmønstre som har blitt innpodet gjennom et halvt århundres praksis, formet av presidentens absolutte overlegenhet og de rutiner for underdanighet og konformisme som er forbundet med dette.» Du verden. Kanskje de kan/vil lære?

Det står ikke bedre til på venstresiden. De vant valget, men klarer ikke å bli enige om veien videre. Det er et trist skue. I mellomtiden verserer det mange rykter om en mulig koalisjon mellom macronister, moderate høyre og sosialister. Da vil presidenten bli fornøyd og mene at han hadde rett likevel. Men det blir vanskelig å finne et rent flertall.

Det gjenstår én mulighet, men den er det få som tror på: Macron kan gå av. Teoretisk kan han det, men det er lite sannsynlig. Frankrike lider nok som det er, ikke minst økonomisk. Statsgjelden er ute av kontroll, og perspektivene har ikke blitt bedre med den usikre politiske situasjonen.

Magasinet Politico tegnet et nådeløst portrett av ham nylig. «Han fremstår både som en statsmann med store visjoner og som en valp som hungrer etter kjærlighet.» «Han er en mann med et interstellart ego, dypt sammensatt, som ikke klarer å få kontakt med eller identifisere seg med den franske offentligheten», skriver Jamil Anderlini.

En tåkefyrste? Den har vi hørt før.