Elefanten i rommet: 2030-målene ødelegger for de gode løsningene

«Kjernekraft kan ikke levere før om 10-15 år», ropes det fra LO, NHO, Fornybar Norge, Arbeiderpartiet, Høyre og mange andre. Det er i utgangspunktet ikke noe feil eller oppsiktsvekkende med den uttalelsen i seg selv. Men, det er og blir en klassisk stråmann som brukes for å legitimere at kjernekraft er en «avsporing» av debatten. Seriøse aktører vet at kjernekraft ikke kan komme tidligere enn det, og norske kommuner sier ikke nei til vindturbiner fordi de tror de bare raskt kan sette opp noen kjernekraftverk istedenfor. Alle vet at det kommer til å ta tid å bygge kjernekraft.

Grunnen til at flere og flere her i Norge er positive til kjernekraft er fordi kjernekraft har helt unike egenskaper som på lang sikt vil sørge for lavere priser, solid forsyningssikkerhet, minimale naturinngrep og nullutslipp. Ingen andre energiformer har tilsvarende egenskaper, men det vil ta litt tid å bygge. Dette «problemet» melkes for alt det er verd – til stor skade for samfunnet.

Kortsiktige mål står i veien

Hvorfor har vi egentlig så dårlig tid? Er det virkelig slik at ustabil og sporadisk energiproduksjon om 5 år (landvind) og 8-10 år (havvind) er perfekt, mens stabil kraft om 10-15 år (kjernekraft) kommer for sent? Denne kortsiktigheten gir ingen mening. For å forstå hvordan vi havnet her må jeg adressere elefanten i rommet som egentlig ikke skal snakkes om, nemlig at de kortsiktige 2030-målene faktisk står i veien for de beste løsningene, både når det gjelder økonomi og når det gjelder miljøet.

Det er disse 2030-målene som gir tyngde til ideen om at det nå haster og at vi ikke har noen tid å miste. Dermed tar vi kortsiktige og dårlige beslutninger, og vi utsetter gode og langsikige beslutninger. I tillegg har 2030-målene ledet oss inn i en sirkulær resonnering rundt dette med kraftunderskudd. Det hevdes at vi må sette igang «grønne» kraftkrevende tiltak nå, fordi vi går mot kraftunderskudd, men dette kraftunderskuddet blir i seg selv skapt av å iverksette nettopp disse tiltakene.

Falskt dilemma

Jeg kom til å tenke på dette da jeg så en uttalelse fra LO om at vi nå må velge mellom industridød eller hurtig utbygging av vindkraft. Dette er et falskt dilemma. Vi har kraft nok i Norge nå. Vi må ikke elektrifisere Melkøya nå. Vi må ikke elektrifisere sokkelen nå. Vi må ikke bygge batterifabrikker og hydrogenfabrikker nå. Dette er politiske beslutninger som i seg selv vil lede til kraftmangel og mulig industridød, så vi kan faktisk velge å utsette tiltakene for å unngå kraftmangel. Det er så åpenbart at alle kan se det, men ingen sier det fordi vi forutsetter at 2030-målene trumfer alt. Jeg skjønner ikke hvordan LO (eller NHO for den saks skyld) har klart å havne der. Det falske dilemmaet oppstår kun fordi 2030-målene er satt i sten. Hadde vi ikke styrt etter kortsiktige klimamål, hadde vi heller aldri lagt ned gasskraftverket på Mongstad før vi hadde på plass ny kraftproduksjon. Det riktige må jo være forsyningssikkerhet og rimelig kraft først, og så gå løs på utslippsproblematikken etterpå. I Norge gjør vi det i omvendt rekkefølge fordi «nå haster det, dere!».

Man trenger ikke se lenger enn til Tyskland for å skjønne at strategien de valgte har vært en katastrofe. La oss lære av de feilene som ble gjort der. Det paradoksale med situasjonen i Tyskland er at de ikke engang er et lavutslippssamfunn og at de heller ikke har lave strømpriser. Snarere tvert imot. Energiewende skal ha kostet i overkant av 500 milliarder euro så langt, men resulatene er skuffende både med tanke på miljø, økonomi og industri. En voldsom utbygging av vindkraft har økt kapasiteten i det tyske strømnettet med 80 prosent, men produksjonen har kun økt med 5 prosent. Det sier alt.

Jeg har ikke problemer med at det legges langsiktige planer om å redusere avhengigheten av fossile brennstoffer. Det kan sikkert være lurt med tanke på at CO₂ er en drivhusgass. Men en utfasing av fossile brennstoffer kan ikke vedtas politisk. Den eneste måten dette kan skje på er om fossile brennstoffer blir utkonkurrert av bedre alternativer. Folk må få ha sine oppfatninger om hva som skal til. Svaret er antagelig en kombinasjon av ulike former for energiproduksjon tilpasset regionale forutsetninger. Men jeg tror det blir umulig å erstatte fossile brennstoffer uten en stor grad av kjernekraft i miksen. Væravhengig energiproduksjon mangler de nødvendige egenskapene til å ta over jobben som fossile brennstoffer gjør nå. Kjernekraft, derimot, er i praksis en slags «kosmisk strømbank» som har ladet seg opp gjennom milliarder av år, og gir oss en energitetthet og pålitelighet som står i en klasse for seg blant utslippsfrie energikilder. I Norge har vi mye thorium. Ja, det ligger litt i fremtiden, men her bør det være muligheter, ikke minst fordi det kan gjøre Norge selvforsynt med brensel på sikt. Vi må slutte å subsidiere ulønnsomme tiltak og rette blikket mot ting som kan bli lønnsome.

Verden satser på kjernekraft

Resten av verden har nå igjen begynt å satse på kjernekraft, inklusive Microsoft, Google og Amazon. USA, Kina og andre økonomiske stormakter er tydelige på at de har null interesse for 2030-målene. De vet at disse målene er irrelevante for å vinne i det lange løpet. De vet at det handler om økonomisk vekst, forsyningssikkerhet, verdiskaping og lave energipriser. Og, ja, det handler også om utslippsfri energi, men det er ikke så farlig om vi kommer dit om 10 år, 15 år eller 20 år. Uten økonomisk bærekraft blir det nemlig heller ingen grønn bærekraft.

I Kina bygges det nå kullkraftverk og kjernekraftverk som aldri før. Mens de venter på at kjernekraften skal ta over, bruker Kina i mellomtiden kullkraft i stor skala for å produsere solpaneler, vindturbiner, batterier og elektriske biler, som de selger til oss. Ingen fokus på 2030 der. I 2040 derimot, kan Kina (hvis de vil) stenge ned kullkraftverkene, skru på kjernekraftanleggene og vipps så har de den reneste og billigste strømmen i verden. Ingen kommer da til å gi oss medalje for at vi satset på 2030-målene mens vi ignorerte de beste løsningene fordi vi hadde så dårlig tid.

Høyres mulighet

Høyre har nå en helt unik mulighet til å ta avstand fra Arbeiderpartiets kortsiktige og upopulære energipolitikk. Jeg mener det også er deres plikt som opposisjonsparti! Selv om Høyre til nå har forfektet mer eller mindre den samme politikken, er det ingen skam å snu. Det er noen forsiktige formuleringer i Høyres nye partiprogram om kjernekraft som kan tyde på at de er i ferd med å bli mer positive, men de er ikke tydelige nok. Høyre-folk har allerede begynt å strømme over til Frp. Det er nok flere årsaker til det, men energipolitikken er unektelig en av de viktigste grunnene til dette. Denne trenden vil bare fortsette hvis ikke Høyre snart våkner opp og tar et tydelig positivt standpunkt for kjernekraft og samtidig gjør det klart at forsyningssikkerhet og lave energipriser må være de to viktigste målene for energipolitikken.