Norske partier må våkne opp og forstå at kjernekraft er en del av løsningen i klima- og strømkrisen

Med Europa i energikrise og stadig økende global oppvarming, er behovet for mer og renere energi opplagt. Mens sol- og vindkraft (både på land og til havs) har dominert satsingen de siste ti årene, har Europas energikrise gjort at stadig flere nå tar til orde for kjernekraft som en del av løsningen.

De fleste norske partier står derimot med hodet godt plantet i sanden.

Mens tilhengere sier at kjernekraft er trygt, ikke har utslipp av klimagasser, krever lite areal, har forutsigbar produksjon og dermed også pris, mener motstandere at kjernekraft tar lang tid å bygge, er for dyrt, at vi mangler kompetanse, at det er farlig og at avfallet er vanskelig å håndtere. Noen trekker også en linje til atomvåpen, dog med lite rot i virkeligheten.

I EU finner man stadig flere på tilhenger-siden. I juli bestemte EU at kjernekraft er bærekraftig, som åpner for mer finansiering av nye prosjekter. Det er i dag fem reaktorer under bygging i Europa, og 38 flere under planlegging/utredning. I Russland er det 48 reaktorer under planlegging / utredning. Og i 2022 alene har Kina annonsert bygging av 10 nye reaktorer.

Partiprogrammer og uttalelser fra norske partier om kjernekraft, er dessverre trist lesning: Rødt og SV er kategorisk mot, Arbeiderpartiet tør ikke ta stilling, mens Senterpartiet, Venstre og Frp vil ha mer forskning, men tar ikke stilling til utredning av bygging for produksjon. På Høyres landsmøte ble sentralstyret motvillig tvunget til å anbefale forskning på kjernekraft, takket være fornuftige lokallag fra Innlandet, Troms og Finnmark. Men Erna Solberg slo ned alle forslag om utredning av bygging. MDG stilte seg på landsmøtet positiv til at Norge bidrar til kjernekraft internasjonalt, men gikk imot ungdomspartiet, som også vil utrede bygging.

I realiteten står vi ovenfor et valg: Skal vi tilnærme oss klima- og energikrisen med en gjennomførbar løsning basert på fakta, eller skal vi basere oss på ideologi, politisk ønsketenkning og ubegrunnet frykt?

Dagens energisituasjon er ikke holdbar av tre grunner: (1) Vi må slutte å fylle atmosfæren med CO₂, altså gå bort fra fossile brennstoffer, (2) vi trenger en forutsigbar lastbærende primærkilde i strømnettet, som ikke avhenger av om det blåser, regner eller er overskyet og (3) vi ønsker ikke å være økonomisk avhengige av import av råvarer fra udemokratiske land.

Kjernekraft er det eneste alternativet som løser disse tre problemene.

Den første grunnen trenger ikke forklares i særlig stor grad. I 2021 var verdens gjennomsnittstemperatur 1,11 grader varmere enn før-industrielle mål, og det er ingen tegn til at trenden bremser. Antall ekstremværhendelser har økt over 500 prosent de siste 50 årene. Dette fører til lidelse og tap av menneskeliv, flyktningestrømmer og store økonomiske og økologiske ødeleggelser. Dette er de fleste enige i, og er grunnen til at vi må bort fra fossilt brennstoff.

Den andre grunnen er at vi trenger stabil energiproduksjon – vi kan ikke bestemme når vinden skal blåse eller sola skinne. I tredje kvartal i 2021 utnyttet Europas tre største vindkraft-produsenter, Storbritannia, Tyskland og Danmark, 14 prosent av sin installerte kapasitet for vindkraft. I det beste kvartalet siden 2016 ble ca. 40 prosent av kapasiteten utnyttet, med et snitt på 20-26 prosent.

Vil man se på netto reduksjon av klimautslipp ved bruk av vind, kan vi se på Irland. I 2019 stod vindkraft til tider for så mye som 65 prosent av strømproduksjonen, men i snitt over hele året utgjorde vind kun 34 prosent. Siden fossile brennstoff er nødvendig for å kompensere for uforutsigbar vind, ble den reelle reduksjonen i utslipp kun 10-20 prosent.

22,1 prosent av Europas energi kom i 2020 fra fornybare kilder, med et mål om 30 prosent innen 2030. Allerede med 22 prosent, møter vi problemer med uforutsigbar produksjon, som vi ser av hvordan svak vind i 2021 påvirket strømprisene.

Vi står igjen med kjernekraft eller fossile brennstoffer som lastbærende strømkilde.

Den tredje grunnen, som ble gjort mer aktuell etter invasjonen av Ukraina, er at vi ikke skal bli avhengige av råvarer fra udemokratiske land. Russland har brukt Europas gassavhengighet som et pressmiddel, og det gjenstår å se hvor lenge Europa holder ut høye priser og inflasjon, eller gir etter og kutter støtten til Ukraina.

Dessverre finner vi liknende utfordringer i vindkraft.

Magnetene som brukes i vindturbiner trenger over et tonn sjeldne jordarter, der 60 prosent kommer fra Kina. Kjernekraft bruker imidlertid uran, der Australia og Canada har verdens henholdsvis største, og tredje største reserver. Med dagens pris på uran, kan disse reservene forsyne verden med uran i 45-50 år. Men dette inkluderer ikke uran fra havet, der det finnes over 500 ganger så mye uran som på land. Siden uran i havet fornyer seg, gjør nye metoder for å hente det ut at kjernekraft vil bli en fornybar energikilde.

Til tross for at Norge kan mette store deler av behovet ved fornybar vannkraft, estimerer Statnett at kraftforbruket vil stige med 32 prosent fram til 2040-50.

Med vår allerede høye andel uforutsigbar, fornybar energi, er det naivt at norske partier fortsatt nekter å i det hele tatt utrede om kjernekraft er en del av løsningen.

Alternativet blir å importere stabil, ren kjernekraft fra europeiske anlegg som allerede nå er under planlegging.

Vi kan i samme slengen gi fra oss fakkelen som energinasjon.