Evner Europa fortsatt å agere strategisk?

Denne uken skrev Aftenposten om økende frykt i Europa for at Russland skal stenge igjen gasskranene hvis konflikten rundt Ukraina øker ytterligere. Selv om også russisk økonomi er sårbar for bortfall av eksportinntekter, er denne frykten reell: Russland har investert strategisk for å redusere den økonomiske avhengigheten av det europeiske kraftmarkedet, blant annet gjennom rørledninger for gasseksport til det kinesiske markedet. I 2019 åpnet Sila Sibiri som frakter gass fra Sibir til Kina. Planleggingen av en ny rørledning fra Jamalhalvøya – Sila Sibiri 2 – er nylig gjenopptatt. Den vil i så fall konkurrere mer direkte med eksport til Europa.

Generelt har det lenge som et minimum siden den russisk-ukrainske gasskonflikten i 2009 vært klart at Russland både kan og er villig til å bruke gass som en sikkerhetspolitisk strategisk ressurs i konflikter med naboland og med Europa. Like lenge har det vært klart at det europeiske kraftsystemet har mange sårbarheter, og utallige rapporter er levert om temaet de siste 15 årene.

Europeisk energisårbarhet og russisk kraftdiplomati må sees mot en situasjon der russisk utenrikspolitikk er blitt vesentlig mer aggressiv. Spesielt tydelig ble dette ved den russiske okkupasjonen og deretter anneksjonen av Krim i 2014, og den påfølgende russisk-støttede krigen i Donbass. Men aktivitetene berører også vestlige land og institusjoner mer direkte, for eksempel i form av cyberkrigføring og innblanding i vestlige valg – mest prominent det amerikanske presidentvalget i 2016.