Høyre må utvikle en energipolitikk som ikke baserer seg på subsidier

 For ordens skyld: skribenten er investor i Norsk Kjernekraft.

Subsidier av strømproduksjon gjør ikke strømregningene billigere totalt sett. Subsidier flytter bare penger fra en lomme og over til en annen. Det paradoksale er at det ofte er de med de minste lommene som må tømme sine til fordel for de som allerede har store lommer.

Politikere, næringslivsledere, media, organisasjonene og til og med gründere er nå mer opptatt av «risikoavlastning», statlige «pakker» og gode «rammebetingelser» enn de er av gode ideer. Det er sykelig. Man trenger ikke lenger ha et produkt som markedet vil ha, så lenge man har staten på lag. Baker man inn honnørordene «bærekraft» og «grønn omstilling» for ordens skyld, så er man nærmest «home free».

Debatten som for tiden pågår om energipolitikk, er preget av mye synsing om hvor dyre eller billige ulike energiformer er. Subsidier gjør situasjonen verre, siden mange tror at subsidier på en eller annen måte gjør energiproduksjon billigere, noe som de da tar til inntekt for den subsidierte energiproduksjonen. Denne synsingen er lite konstruktiv og helt unødvendig. Hvorfor ikke la alle som vil investere i fremtidig energiproduksjon gjøre dette uten subsidier? Hvis noe faktisk er billigere og bedre, ja, da vil det vinne frem til slutt. Investorer må leve med nedsiderisiko, ikke bare ta oppsiden. Bare da vil markedet sakte, men sikkert finne ut av det. Husk at kontinuerlig strøm er et ekstremt attraktivt produkt som alle trenger, og det er et nærmest umettelig behov for mer. Et slikt produkt har bare ikke behov for subsidier.

La meg eksemplifisere dette med å se på vindkraft og kjernekraft. Dette er to interessante energiformer som for tiden hyppig diskuteres. Begge er i stor grad utslippsfrie (CO2), slik at vi kan ignorere den delen av debatten og bare se på kostnadene og verdien av strømproduksjonen.

La meg anta at jeg har fått i oppdrag av Google å levere 4,8 TWh med strøm per år til et nytt datasenter. De vil at strømmen skal være fossilfri, at det skal kunne leveres strøm hvert sekund, døgnet rundt, og de ønsker selvsagt en avtale med så lav pris per KWh som mulig. Ikke urimelig. Som investor vet jeg da at jeg ikke kan sette opp fossile kraftverk, og jeg har heller ikke adgang til fossefall eller dammer, så jeg kan ikke levere strøm fra vannkraft. Med de solforholdene vi har i Norge trenger jeg ikke kaste bort tiden på solceller. Dermed så står det mellom vindkraft på land, havvind eller kjernekraft.

Vi vet at ingen investorer er interessert i å investere i havvind uten massive subsidier. Vi har sett det med Sørlige Nordsjø II, hvor staten har gitt utenlandske investorer minimum 23 milliarder kroner i gaver. Jeg har regnet litt på det selv, og jeg blir overrasket om totaloverskuddet over de neste 30 årene blir mer enn 23 milliarder kroner. Med andre ord, hvis de tjener penger, og det er et stort hvis, er mest trolig 100 prosent av overskuddet penger som er tatt ut av lommene til Ola og Kari Nordmann via skatteseddelen. Og før det hevdes at disse subsidiene bare er midlertidige, Storbritannia har subsidiert havvind i over 20 år med milliarder på milliarder av pund. Havvind er et tapssluk og subsidiene er i beste fall ikke noe annet enn kunstig åndedrett.

Så hva med vindkraft på land? Her hevdes det stadig at det ikke (lenger) subsidieres. Nå har det jo ikke vært bygget vindmøller på land på ganske lenge, men la oss anta at noen kommuner går med på det og investorer ønsker å hive seg på. Da synes jeg vi skal ta dem på ordet og la dem bygge helt uten subsidier. Da mener jeg uten direkte og indirekte subsidier. Dette er et veldig viktig punkt, som krever litt forklaring via et eksempel.

La meg anta at jeg nå går til Google og forteller dem at jeg har tenkt å bygge ut 160 5MW vindmøller oppe på vidda, og er klar for å signere en lang avtale om strømkjøp. Jeg trenger nå en strømprisavtale som betaler for utbyggingen, for kablene som skal bringe strømmen til Google, operative kostnader, fremtidig dekommisjonering, og jeg må selvsagt ha en avkastning på investeringen min. Desverre vil jeg oppdage ganske fort at Google har null betalingsvillighet for produktet mitt. De vet at jeg har nok vindmølller til å kunne levere de 4,8 TWh de ber om i løpet av året, men jeg kan ikke si når jeg skal levere strømmen og jeg kan ikke garantere strøm hele tiden. Vindkraft som selvstendig produkt er derfor nærmest verdiløst i denne sammenhengen. Google har ikke behov for sporadisk strøm. De har behov for kontinuerlig strøm, og vindmøller kan ikke levere dette produktet.

Det er to måter å løse dette problemet på. Den ene er batterier. Vi er ikke i nærheten av – hverken fra et teknologi- eller kostnadsperspektiv – å kunne møte dette problemet med batterier, men la oss uansett anta at vi er det. Da kan jeg altså kjøpe batterier som backup, men jeg som eier av vindturbinene må selvsagt plukke opp batteriregningen. Google ønsker strøm hele tiden, og hvis jeg skal levere strøm hele tiden, må jeg altså kjøpe batterier. Det blir dyrt for meg, og jeg må hente dette inn via høye strømpriser. Den andre måten å løse problemet på er å kjøpe seg adgang til strømnettet. Jeg bruker bevisst ordet «kjøpe» her, for det som til nå har vært en underliggende forutsetning er at eiere av vindmøller skal få selge sin væravhengige, sporadiske strøm inn til nettet for så å selge den som kontinuerlig strøm videre til Google. Denne verdiskapningen er det ikke jeg som har stått for, og er ikke priset inn i regnestykket. Hvis jeg som eier av vindmøllene ikke betaler for dette, så er det en indirekte subsidie til meg, og den er stor. I tillegg vet vi at væravhengig strøm skaper ubalanse i nettet og at det kreves store kostnader for å legge til rette for væravhengig strøm på nettet. Hvis jeg som eier av vindmøller heller ikke betaler disse kostnadene, er det også en indirekte subsidie til meg. Dette er ikke trivielt. Disse indirekte subsidiene må faktisk betales av det norske folk via skatteseddelen og via strømregningen (nettleie og avgifter).

Poenget mitt er ikke at man ikke skal kunne bygge vindmøller, men at jeg som utbygger må stå for de system- og balansekostnadene som er nødvendige for å gjøre produktet mitt salgbart. For å dekke inn disse kostnadene trenger jeg høye stømpriser. Hvis kommunene vil ha vindmøller, og investorene er villig til å leve uten direkte eller indirekte subsidier, så kjør på. Jeg kan nærmest garantere at null vindmøller vil bli satt opp under disse forutsetningene, men jeg skal være den første til å spise hatten min hvis jeg tar feil.

Så over til kjernekraft. Kjernekraft bør heller ikke subsidieres. Ingen energiproduksjon burde subsidieres. Norsk Kjernekraft (hvor jeg er en av investorene) har sagt at de ikke ønsker subsidier. Jeg støtter det fullt ut. Hva er poenget med å sette igang et prosjekt som ikke er lønnsomt? Det finnes ikke et sterkere signal om at noe er ulønnsomt enn behovet for subsidier. Hvis min investering i Norsk Kjernekraft går dårlig, noe som er fullt mulig, vil jeg synes det er synd, men når man investerer må man tåle å tape penger. Hvis det skulle gå dårlig tør jeg si ganske skråsikkert at det ikke er fordi produktet ikke er godt nok, men fordi politikere og byråkrater trenerer og vanskeligjør situasjon og/eller fortsetter å subsidiere alternativene.

Kjernekraft har en helt overlegen energitetthet, noe som i seg selv må gi den et stort fortrinn. Den har et veldig lite fotavtrykk i naturen, noe som må gi den et fortrinn. Den kan produsere i 60-100 år, noe som må gi den et fortrinn. Den er ikke avhengig av været, noe som må gi den et fortrinn. Den har en kapasitetsutnyttelse på over 90 prosent, noe som må gi den et fortrinn. Og den er fossilfri, noe som bør gi den et fortrinn. Dette er bare noen av de tingene som gjør at investorer vil se potensialet. Kjernekraft er dyrt å bygge, men er billig i drift, varer lenge og produserer et produkt som alle trenger. Med andre ord, det er garantert betalingsvillighet for dette produktet, og med et nærmest umettelig behov for billig strøm kan investorer derfor regne dette hjem dersom politikere ikke står i veien.

Folk har fått det for seg at verden skal fase ut fossile brennstoffer. Jeg tror ikke det skjer i min eller mine barns levetid, men dersom man faktisk vil fase ut fossile brensstoffer, må de faktisk konkurreres ut, ikke tvinges bort via subsidiering av alternativene. Da blir bare alle fattigere, og det kommer ikke folk til å akseptere.

Den eneste måten å gjøre det på er å produsere energi som er billig for brukere og gir avkastning til investorer uten subsidier. Da er min tro at det ikke finnes noen vei utenom kjernekraft, men mine meninger er ikke bedre enn andres. Slipp markedskreftene til, så vil de beste løsningene tvinge seg frem. Jeg observerer at ledelsen i Høyre liker å si «vi er ikke mot kjernekraft». Det er rett og slett for tafatt. Politikere skal ikke velge teknologi, men de må faktisk legge til rette for at ulike alterntiver har muligheten til å konkurrere. Veien til en fornuftig energipolitikk må starte med å ta avstand fra subsidier. Subsidier er en hindring, ikke en bidragsyter på energifronten.