Norsk sokkel (og forsvar) etter den russiske invasjonen av Ukraina

Den russiske invasjonen av Ukraina har skapt et sikkerhetspolitisk jordskjelv i Europa. Tyskland skal for første gang siden andre verdenskrig ruste opp og benytte seg av hard makt. Samtidig skal man gjøre seg uavhengig av russisk energi.

Effektene av den tyske strategiske endringen vil ikke bare påvirke EUs energipolitikk, men også norsk energipolitikk.

Da tenker jeg ikke først og fremst på kraftpolitikken. Høyere strømpriser, som vi har opplevd siden sensommeren i fjor, kommer til å bli det nye normale. Det tåler et land som i disse tidene har tilnærmet krigsprofitt på salg av våre energiressurser.

Les også:

Pluss

Et tidsskille for tysk forsvarspolitikk

I en tale til den tyske Forbundsdagen har kansler Olaf Scholz brutt med flere av de viktigste bærebjelkene i tysk forsvars- og utenrikspolitikk de siste 30 årene. Dette forsvarsbudsjett blir større enn Russlands, sier Kate Hansen Bundt i Atlanterhavskomiteen om den varslede opprustningen.

Det jeg tenker mest på, er vår petroleumspolitikk.

Siden 1990-tallet har Europa og Norge ikke behøvd å tenke så mye på verken energisikkerhet eller nasjonal sikkerhet. Vi har konsumert nær sagt gratis sikkerhet under amerikanernes atomvåpenparaply og rolle som verdenspoliti. Derfor har vi europeere kunnet greie oss med lave investeringer i forsvar, med en stadig utvidelse av våre markeder for eksport og billig import, inkludert energi.

«Død over 90-tallet», skrev leder av Unge Høyre, Ola Svenneby, i Trønderdebatt for noen dager siden. I debattinnlegget kritiserte Svenneby «nittitallspolitikerne» for å skusle bort tidenes utgangspunkt i etterkant av Sovjetunionens oppløsning.

Svennebys kritikk er delvis treffende. Det er ingen tvil om at dagens situasjon viser at mange har vært naive og kanskje overoptimistiske i troen på at handel og dialog skaper fred og sprer vestlige verdier nærmest av seg selv.

Men samtidig unngår Svenneby å nevne at 90-tallspolitikerne i stor grad fortjener æren for at polakker, baltere, rumenere osv. i dag er beskyttet av NATOs kollektive forsvar, slik vi vesteuropeere har vært siden 1949. Nittitallsgenerasjonens politikeres store prosjekt var å akseptere og integrere de tidligere østblokk-landene som ville bli medlemmer av EU og NATO. Dette brakte frihet, demokrati og rettsstat til over 100 millioner europeere – selv om man i enkelte nye EU-land også ser betydelige tilbakeskritt i nyere tid.

Likevel er det heller ingen tvil om at mange har vært naive. Det som vi tidligere anså som markante og store politikere, har nå fått store riper i lakken.

Den tidligere tyske forbundskansleren Angela Merkel, som har blitt hyllet fra både venstre- og høyresiden for stødig ledelse av både Tyskland og EU i nærmest to tiår, er en av disse.

I etterkant av den russiske annekteringen av Krim i 2014 skulle Merkel gjøre Tyskland og EU mindre avhengige av russisk gass og energi. Det skjedde ikke. EU har blitt mer avhengig av russisk energiimport. Og det til og med før Nord Stream 2 var satt i produksjon.

Den fatale avgjørelsen om å stenge de tyske atomkraftverkene bør også nevnes.

Den tidligere amerikanske president Obamas ramsalte kritikk av den republikanske presidentkandidaten Mitt Romneys bekymring for Russland og Putin under presidentdebatten i 2012, har også havnet i et noe dårlig lys.

Obamas første presidentperiode var også preget av den såkalte «Russian reset», som hadde som formål å gjenopprette og forbedre de diplomatiske relasjonene mellom USA og Russland i etterkant av Russlands krig med Georgia i 2008.

Her hjemme bør vi nevne de utallige gangene Høyres ledelse har slått ned på voksende grasrotopprør blant medlemmene om å bevilge mer penger til forsvar, på så å si hvert eneste landsmøte da Høyre satt i regjeringskontorene.

Etterpåklokskap er som kjent den beste formen for vitenskap vi har. Men det er i dag ingen tvil om at politiske spørsmål og problemstillinger nå har fått nye dimensjoner etter de siste dagers hendelser, noe som også innebærer en endring av de politiske debattene og problemstillinger som man diskuterte før den russiske invasjonen av Ukraina.

I skrivende stund er det selvfølgelig vanskelig å vite hvordan krigen i Ukraina kommer til å utvikle seg, noe som også påvirker hvilke effekter hendelsen vil ha på norsk politikk på lenger sikt. Både russisk seier, diplomatiske løsninger og palasskupp i Kreml kan endre deler av analysen. Men likevel er det noe som er relativt sikkert.

For det første har forsikringspremien for norske innbyggeres sikkerhet økt betydelig. Det norske forsvaret bør derfor rustes kraftig opp.

Ikke for å kunne forsvare Norge fra en fremmed makt alene. Det er urealistisk. Norge vil alltid forbli en liten forsvarsmakt. Vi må ruste opp som en del av et felles prosjekt blant europeiske Nato-medlemmer. Dermed kan vi også bidra til å avlaste amerikanerne, som forhåpentligvis vil gjenoppta mer av sin «verdenspoliti-rolle» og fortsatt gi garantier for den liberale verdensordenen på den globale skala.

Det er også en risiko for at amerikanerne ikke lenger vil ta en slik rolle, eller at de selv bidrar til destabilisering. Da må Norge, som en del av Europa, arbeide for mer europeisk geopolitisk selvstendighet, slik Frankrike alltid har villet og som Tyskland nå sier seg enig i. Dette innebærer oppbygging av hard makt og, ikke minst, vilje til å bruke den.

Men der Norge er liten forsvarsmakt, er vi en stormakt innen energi.

Den norske debatten om energipolitikk har i stor rad hatt to dimisjoner: Klimahensyn og økonomi/arbeidsplasser. Men nå har vi fått en ny dimensjon, nemlig geopolitisk sikkerhet.

Dette betyr ikke at de to andre dimensjonene ikke lenger er viktige eller relevante. Men de kommer til å bli vektlagt noe ulikt.

På lang sikt går for eksempel veien til europeisk energisikkerhet gjennom utbygging av mer fornybare energiressurser, inkludert atomkraft. Her sammenfaller klima- og energisikkerhetshensyn. Men den økonomiske dimensjonen er trolig varig svekket her.

Kostnaden for europeisk energiomlegging har nå gått kraftig opp. Men denne kostnaden er vi likevel nødt til å bære av hensyn til geopolitisk sikkerhet og energiuavhengighet.

På dette området kan Norge spille en nøkkelrolle.

Allerede går norsk olje- og gassproduksjon til Europa på maksimal kapasitet. Det er lite Norge kan gjøre på kort sikt. Men på mellomlang og noe lenger sikt, kan Norge gjøre mer.

Norsk olje- og gassproduksjon er, ifølge Oljedirektoratet, forventet å øke frem mot 2025, før den synker igjen mot 2030. Årsaken til økningen er et rush av nye utbygginger i forbindelse med skattelettelser som olje- og gassindustrien fikk fra Stortinget i 2020.

I fjor sommer la Solberg-regjeringen frem forslag til nye endringer i oljeskatteregimet. Forslagene var en innstramming fra skatteregimet som eksisterte, men tanken var forutsigbarhet for næringen etter økende debatt og uenighet om skatteregimet etter oljepakken i 2020. Forslaget fikk bred politisk støtte.

Men sikkerhetsdimensjonen var ikke en del av debatten på denne tiden. Spørsmålet nå blir om vi må åpne for en ny debatt om oljeskatteregimet?

Oljedirektoratets estimater per 31.12.2021 for totale påviste og ikke påviste petroleumsressurser på norsk kontinentalsokkel er på 15,9 milliarder Sm3 oljeekvivalenter.

1 Sm3 tilsvarer omtrent 6,3 fat. Altså har vi omtrent 100 milliarder fat oljeekvivalenter igjen på norsk sokkel. Halvparten av de forventede ressursene på sokkelen er produsert, og 24 prosent av de totale ressursene er ennå ikke påvist. Altså vil sistnevnte kun være aktuelle på lengre sikt.

Men det er særlig de allerede oppdagede ressursene i felt og funn som er aktuelle på kortere og mellomlang sikt. Særlig gjelder dette gassressurser.

Spørsmålet er om vi på nytt må diskutere endringer i oljeskatteregimet for å skape incentiver til å øke antallet produksjonsbrønner i eksisterende felt, hurtigere utbygging av funn og utbygging av mer gassinfrastruktur til Europa – av hensyn til Europas energisikkerhet.

Elektrifisering av norsk sokkel har også fått en tilleggsdimensjon. Selve tiltaket i seg selv kan kritiseres fra både et økonomisk perspektiv og et klimaperspektiv. Men samtidig frigjør elektrifisering av sokkelen gassressurser som kan sendes til Europa. Hvorvidt dette er et tilstrekkelig argument for elektrifisering er usikkert. Men debatten har fått en ny dimensjon.

Endring av norsk olje- og gasspolitikk vil på langt nær være tilstrekkelig for å gjøre Europa energiuavhengig av Russland alene, men de er heller ikke betydningsløse. Norsk olje- og gasspolitikk vil bli diskutert på nytt.

Dette vil nok opprøre mange som er opptatt av å redusere norske klimagassutslipp. Endringer som øker produksjonen på norsk sokkel på kort sikt, innebærer at norske klimamål, på kort og mellomlang sikt, ikke kan nås.

Men: I hvert fall når det gjelder kortsiktige klimamål i 2030, så er allerede disse beskrevet som urealistiske å nå for Norge. Land i EU og ellers i verden vil nok tilgi oss for å ikke nå dem, dersom årsaken er økt olje- og gassproduksjon for å bidra til å gjøre Europa mindre avhengig av russisk energi. Hvis noen kritiserer oss, kan vi alltids inkludere tilveksten i norske skoger i vårt klimaregnskap.

Som Garry Kasparov skrev på Twitter i etterkant av den russiske invasjonen:

«-Replace Russian oil & gas. Pressure OPEC, increase production, reopen Keystone. You can't save the planet if you don't save the people on it. -Acknowledge there will be costs, sacrifices. We waited too long, the price is high, but it will only get higher. It's time to fight.»

Dette er temaer som er svært kontroversielle. Men med en despot i Moskva og krig i hjertet av Europa, kan vi kanskje ikke tillate oss å sky slike debatter?