Høyre må vise at de mener alvor med kjernekraft

Høyre sender gode signaler – men er de forpliktende?

Høyre fortjener honnør for deres forslag til nytt partiprogram hvor partiet «er positive til de fremtidige mulighetene som kan ligge i kjernekraft og SMR-teknologi» og hvor de er «velvillig innstilt overfor private selskaper som kan bygge, drifte og dekommisjonere prøveanlegg uten subsidier». Høyre vil også «følge opp utredningen» om kjernekraft i Norge. Dette er svært gode signaler fra Høyre. Samtidig er formuleringene nokså uforpliktende. For å vise at Høyre mener alvor, bør derfor ord følges opp med handling.

KrFs forslag

Det får de mulighet til allerede 25. mars. Da behandles et representantforslag fra KrF om å be verdens fremste fageksperter om å gjøre en uavhengig gjennomgang av Norges forutsetninger for kjernekraft, en såkalt Integrated Nuclear Infrastructure Review (INIR). Gjennomgangen er en tjeneste som tilbys til kostpris av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) der Norge er medlem.

Aasland sier nei

Energiminister Terje Aasland (Ap) har allerede vendt tommelen ned. I et brev til Energi- og miljøkomiteen anbefaler han Stortinget å si nei til forslaget. Begrunnelsen er at det ikke er «hensiktsmessig bruk av ressurser» fordi det «antageligvis vil medføre en dobbeltbehandling» med Kjernekraftutvalgets arbeid, og fordi han mener «erfaringer tilsier» at en rapport «ikke vil kunne foreligge i tide til at Kjernekraftutvalget kan nyttiggjøre seg gjennomgangen».

For å unngå nettopp den type spekulasjoner Aaslands brev inneholder, anbefalte Norsk Kjernekraft i sitt høringsinnspill spesifikt at «regjeringen bør forespørre DSA og IAEA om hvor raskt Norges selvevaluering og INIR realistisk sett kan gjennomføres, forutsatt at dette arbeidet gis høy prioritet fra norsk side». Dessverre ignorerte energiministeren høringsinnspillet og tok sin beslutning på egne antakelser uten å kontakte IAEA. Det var en alvorlig feilvurdering.

Da Norsk Kjernekraft kontaktet IAEA i etterkant, kunne de nemlig raskt avkrefte Aaslands antakelser. De svarte at hele prosessen med en INIR fase 1 (som er det som er aktuelt for Norge) kan gjennomføres på 6 – 7 måneder, inklusive en pålagt selvevaluering som trengs for arbeidet. De påpekte at det ville være i god tid før Kjernekraftutvalget skal komme med sine anbefalinger. IAEA svarte også at en INIR-gjennomgang ikke vil innebære dobbeltbehandling med kjernekraftutvalgets arbeid, men tvert imot bidra med verdifulle innspill. Tilsvarende konklusjon kom også LOs Are Tomasgard til, som tilføyde at «Kjernekraftutvalget trenger det beste tilgjengelige kunnskapsgrunnlaget som kan oppdrives før de legger frem sine konklusjoner.».

At Energidepartementet ikke engang har kontaktet IAEA, er oppsiktsvekkende. Vi får håpe det skyldes slett arbeid – og at Ap snur nå som fakta er på bordet. Hvis ikke, ser det ut til at regjeringen bevisst forsøker å trenere kunnskap om kjernekraft i Norge.

Argumentene for kjernekraft er solide

Saklig sett skulle det bare mangle at Høyre er positive til kjernekraft. Det er nå grundig dokumentert at moderne kjernekraft er den tryggeste energikilden av alle, at avfallet kan håndteres trygt, og at kjernekraft er minst like bærekraftig som fornybart. I tillegg leverer kjernekraft store mengder stabil og væruavhengig kraft som Norge vil trenge stadig mer av i årene som kommer for å ivareta forsyningssikkerheten i en verden preget av økende geopolitisk usikkerhet.

En fersk rapport fra IEA viser at en global kjernekraftrenessanse er i full gang. Over førti land vurderer, planlegger, bygger eller restarter kjernekraft. Fjorten av verdens største banker og finansinstitusjoner støtter nå kjernekraft, samtidig som verdens ledende teknologiselskaper (Google, Amazon, Meta og Microsoft) satser på både store og små kjernekraftverk for å kunne dekke det nesten ubegrensede fremtidige behovet for stabil og utslippsfri energi.

Noen er bekymret for tid og kostnad, men vestlige SMR kjernekraftverk er nå kommersielt tilgjengelig, og byggetiden anslås til 3 – 4 år. Og med privat utbygging uten subsidier så er det jo de private investorene det eventuelt er dyrt for, ikke staten eller innbyggerne. Ifølge IAEA tar det erfaringsmessig 10 – 15 år å etablere kjernekraft i et land uten erfaring. Det som eventuelt kan gjøre at kjernekraft ikke er aktuelt i Norge innen den tid er mangel på politisk vilje.

Vi håper Høyre sier ja

I Norge har vi allerede et lovverk for kjernekraft som er nesten identisk med lovverket i Storbritannia som jo har kjernekraft. Og selv om kjernekraft i Norge vil kreve en videreutvikling av regelverket og mer kunnskap, kompetanse, og ressurser til forvaltningen, så har Norsk Kjernekraft AS allerede startet prosessene i tett samarbeid med mange norske kommuner og sørkoreansk ekspertise. Vi har så langt sendt inn tre meldinger om kjernekraftverk som ligger til behandling hos myndighetene, og mange flere er på vei.

Men det samme lovverket sier at til syvende og sist, før endelig konsesjon for bygging kan gis, så må regjeringen si ja og Stortinget bør samtykke. Det er heller ikke realistisk å hente inn de mange milliardene som etter hvert trengs for selve byggingen av kjernekraftverkene, uten en langsiktig politisk oppslutning for kjernekraft i Norge. Norsk Kjernekraft jobber derfor for at flest mulig partier på Stortinget skal være positive til kjernekraft.

Og mens Frp, KrF, Venstre og Rødt er svært tydelige på at de vil styrke forvaltningen og raskt øke kunnskapen om kjernekraft som del av Norges fremtidige energimiks, så gjenstår det fortsatt en usikkerhet om hva Høyre egentlig mener.

Vi både håper og forventer at Høyre omsetter de positive formuleringene i sitt nye partiprogram til konkret handling. For å demonstrere at handling følger ord, oppfordrer vi Høyre til å se bort fra Aaslands brev, som beviselig bygger på feilaktige antakelser, og i stedet forholde seg til IAEAs tydelige uttalelser. Derfor bør Høyre støtte KrFs forslag om en uavhengig internasjonal ekspertvurdering av Norges forutsetninger for kjernekraft.