Mathilde Tybring-Gjedde er ikke en nyttig idiot!

Etter fylte femti må man se seg selv i speilet av og til, og trekke en nådeløs, men ærlig konklusjon. Dagens ubehagelige selverkjennelse er at jeg ikke er så flink til å skrive som jeg har trodd. For Mathilde Tybring-Gjedde, Høyres energipolitiske talsperson, tror jeg er tilhenger av planøkonomi, og hevder at jeg har konstruert en stråmann av Høyres energipolitikk.

Ingen av delene er riktige.

Mitt anliggende var å etterlyse mer konkurranse og marked, og mindre planøkonomi i norsk energipolitikk. Det er dessverre ikke nødvendig å lage en stråmann av Høyres politikk for å slå fast at planelementet der er ganske betydelig. 

Men siden jeg mislyktes så katastrofalt i å kommunisere hva som er galt ved Høyres energipolitikk, gjør jeg likevel et nytt forsøk.

Kraftunderskuddet ingen har sett

I sitt svar fortsetter Tybring-Gjedde å male fanden på veggen i form av den enorme trusselen det kommende «kraftunderskuddet» angivelig utgjør. Mathilde Tybring-Gjeddes kraftunderskudd minner dog litt om Jesus Kristus: Alle snakker om ham, ingen har sett ham.

Han skulle ha kommet i fjor, var lovet i år, og vil ikke vise seg til neste år heller. 

Jeg skal gi Tybring-Gjedde rett i én ting: Det vil komme et kraftunderskudd på lang sikt, etter hvert som fossil energibruk skal erstattes. Men spørsmålet er hvor rask og hvor kraftig økningen i kraftforbruket blir. Det er et politisk spørsmål. Og det eneste som kan skape et kraftunderskudd på mellomlang sikt, er hvis Høyre og Arbeiderpartiet lykkes i å gjennomføre sin energi- og klimapolitikk. Det vil si hvis det dyttes enormt med offentlige penger inn i batterifabrikker og hydrogenproduksjon, og olje- og gassproduksjonen elektrifiseres. 

Det burde egentlig være helt utenkelig, gitt de enorme summene som da vil måtte benyttes. I stedet brukes de postulerte konsekvensene av en slik hinsides pengebruk som argument for at vi må bruke enda mer penger på å skaffe energi til den første pengebruken.Tybring-Gjedde glatter over hvor mye av den postulerte økningen som avhenger av politiske beslutninger hun kunne ha makt til å påvirke.

Ja til ny kraftproduksjon!

Hun skriver i stedet: «Det er mulig å gjøre som Næss. Det er mulig å si nei til ny kraftproduksjon, og dermed risikere at industri flagger ut og at industriprosjekter og klimaprosjekter blir utsatt eller skrinlagt på grunn av for høye kraftpriser. Det vil ha store konsekvenser for norske arbeidsplasser og norsk konkurransekraft.»

Her ble det mange feil inn i et kort avsnitt.

Jeg sier nemlig hverken ja eller nei til ny kraftproduksjon. Mitt anliggende er å skape et marked hvor kraftprodusenter gjerne må forsøke seg, og hvis en lokalbefolkning ønsker det velkommen, og det ikke må subsidieres, så heier jeg på det. Det er Tybring-Gjedde som tror det er markedsøkonomi å si at flytende havvind og hydrogenfabrikker er fremtiden, og som vil bruke offentlige penger på det. Jeg mener det er planøkonomi, av det dummere slaget. 

Tybring-Gjeddes bekymring for høye strømpriser kan dessuten umulig være veldig stor. Elektrifisering av olje- og gassproduksjon bruker i dag 9 TWh (over 6 prosent av norsk vannkraftproduksjon), uten å kutte globale klimautslipp noe særlig. Trolig det motsatte, for dette handler for oljeselskapenes del også om å forlenge oljealderen i Norge. Hvis Tybring-Gjedde virkelig var bekymret for høye kraftpriser, er det underlig at hun og Høyre så ukritisk ønsker å videreutvikle den politikken.

Kabelforviklinger

Dessuten er det underlig at Tybring-Gjedde nå gir inntrykk av å være så opptatt av særskilt lave norske strømpriser. Høyres energipolitikk har resultert i en overføringskapasitet på 80 TWh til utlandet. Dette er en så betydelig overføringskapasitet at norske strømpriser ligger nær og samvarierer med prisene på kontinentet og Storbritannia i mye større grad enn hva som var tilfellet den gang Norge utviklet en kraftkrevende industri. Tidligere kunne vi kun eksportere vannkraft i form av aluminium, kunstgjødsel og silisium, med Høyres utenlandskabler behøver vi ikke denne nå snart ulønnsomme omveien. Det konkurransefortrinnet denne industrien hadde, har et nesten enstemmig Storting fjernet.

Det er greit nok, men det er merkelig først å gjennomføre en slik politikk, og så å bruke titalls milliarder kroner for å motvirke konsekvensene av den. Det finnes noen Høyre-politikere som i stedet jubler over disse konsekvensene av Høyres politikk – høyere priser mer i samsvar med europeiske. Tidligere statsråd, professor Victor Norman, er en av dem. Tybring-Gjedde og dagens Høyre synes å være mer i fornektelsesmodus. Deres løsning er derfor å bygge mye mer kraftproduksjon, men Høyre har også gitt kommunene lokalt selvstyre, og når man ser hva vindturbiner gjør med naturen, og eiendomsprisene for vindturbinenes naboer, sier kommuner gjerne nei. Men Høyre liker ikke kommunalt selvstyre i praksis, kommunenes nei til vindkraft er en uting som Tybring-Gjedde formulerte det til E24.

Betyr dette at Tybring-Gjedde og Høyre ønsker å overkjøre kommunene? Eller vil EUs nye fornybardirektiv snevre inn det lokale selvstyret tilstrekkelig for Høyre, slik at det holder å få innført dette hurtigst mulig? Vil Høyre kutte kommunenes mulighet til å si nei til vindkraft? Det ville vært ryddig hvis Tybring-Gjedde klargjorde dette.

En av løsningene Høyre har skissert, er å gi olje- og gassbransjen ansvar for å skaffe seg strømmen selv. Det betyr at istedenfor at subsidiene til flytende havvind vil komme over statsbudsjettet, så vil de komme i form av lavere skatteinntekter og utbytte fra oljeselskapene. Den ekstra usikkerheten dette skaper for olje- og gasselskapene, vil fort føre til at dette blir en mye dyrere løsning for skattebetalerne enn selv de elleville subsidiene som det nå er lagt opp til.

Politisk vedtatt lønnsomhet

Tybring-Gjedde hevder også at elektrifisering av olje- og gassproduksjon er lønnsomt. I så fall forstår hun ikke forskjellen på samfunnsøkonomisk lønnsomhet og bedriftsøkonomisk lønnsomhet. Det vil si: Hun presiserer at det er lønnsomt gitt kvotepris og CO2-avgift. Men hun reflekterer ikke så mye mer over det. Et eksempel kan lære henne forskjellen: Hvis vi krever at Equinor må betale 100 000 kroner i avgift for hver mutter de må bruke på oljeplattformene, vil det være bedriftsøkonomisk lønnsomt for Equinor å lage mutterfabrikker offshore. Hvis Tybring-Gjedde nå tror at mutterfabrikker på sokkelen er samfunnsøkonomisk lønnsomme, så tar hun altså feil. Selv ikke å elektrifisere disse mutterfabrikkene med flytende havvind vil forandre på den konklusjonen.

Sagt på en litt annen måte: Norge har innført en særnorsk CO2-avgift. Den gjør en rekke tiltak «lønnsomme» – men utslippsreduksjonene den avstedkommer er globalt sett ikke bare ubetydelig, men også unikt dyre. Men disse delene av norsk energi- og klimapolitikk betrakter nå et flertall av våre politikere som hugget i stein – også om konsekvensen av forutsetningene blir noe helt annet enn man kanskje hadde tenkt:

For Tybring-Gjeddes svar er først og fremst et bevis på hvor surrete denne energi- og klimapolitikk er blitt. Oppsummert går denne politikken ut på å skape europeiske strømpriser gjennom utenlandskabler, for så å ville ha enormt med ny fornybar produksjon for å tvinge prisene ned igjen, men man må også subsidiere enormt med «grønn» industri for å tvinge forbruket opp enda mer, og først i køen for å kjøpe norsk vannkraft skal olje- og gassproduksjon stå, men de skal nå bygge den kraften ingen andre har råd til å bygge, nemlig flytende havvind, og den skal betales slik at færrest mulig aner hva kostnaden egentlig blir, og ikke minst må de ha enda flere kabler til utlandet … For å sikre lave priser? Eller var det høye?

Hvis Tybring-Gjedde tror at dette har noe som helst med frie markeder, fravær av subsidier og markedsøkonomi å gjøre, så tar hun altså feil. Hvis hun tror at en så kostbar og forvirret energi- og klimapolitikk vil bidra til å redusere global oppvarming, tar hun dobbeltfeil.

Hvis jeg skulle vært planøkonom…

Hvis jeg som Tybring-Gjedde var planøkonom og trodde jeg var vis nok til å velge fremtidens optimale energimiks, ville jeg i det minste tatt følgende forhold med i betraktning: Det er utslippsfri energi – ikke nødvendigvis «fornybar energi», som oftest betyr ustabil vind- og solkraft – vi trolig vil behøve en gang på 2030-tall. Vindkraft på land har dramatisk negative konsekvenser i form av nedbygging av natur og lavere boligpriser. Den folkelige motstanden er nå så stor at det er tvilsomt om denne typen energi vil gi stort mer enn det som er bygd med mindre lokaldemokratiet blir overkjørt. Havvind, spesielt flytende havvind, ser ut til å bli et permanent subsidiesluk. Store aktører distanserer seg.

Skulle jeg vært planøkonom, ville jeg i hvert fall sett med noe mer positive øyne på alternativene. Moderne kjernekraft har dramatisk lavere «fotavtrykk» i form av ressurs- og arealforbruk enn vind og solkraft, og moderne kjernekraft vil kunne etableres på 10 år hvis Tybring-Gjedde fikk hodet vekk fra talepunktene til Fornybar Norge. Med fornuftig politikk ellers kan det komme raskt nok til å unngå kraftunderskudd.

Men jeg er ikke planøkonom. Tybring-Gjedde tror at hun er klok nok til å velge fremtidens vinnere. Jeg er for dum til slikt. Sett for Guds skyld ikke meg til å velge fremtidens energimiks. Jeg kan nesten like lite om det som Fornybar Norge og NHO. Jeg vil ha et marked som gjør at den beste vinner. Et energipolitisk dansegulv hvor den energiformen som danser best, vinner. Planøkonomiens kollaps ble tydelig for alle i 1989, trodde jeg. Får vi det dansegulvet, vil man fort se hvem som danser best, og kundene og industrien blir vinnerne.

Alle gjør feil.

Selv har jeg tatt feil i å tro at frie markeder, markedsøkonomi og fravær av subsidier var noe Høyre var opptatt av. Jeg ber også om unnskyldning for å ha stemplet Høyre som en «nyttig idiot» for fornybarbransjen. Ordet «nyttig» indikerer at man evner å gi en tiltalende og tilsynelatende overbevisende fremstilling av argumentene som kunne tjene Fornybar Norge. Etter å ha lest Tybring-Gjeddes svar forstår jeg at «unyttig» trolig ville vært et like treffende ord.