Hva vi vet og ikke vet om energimiksen i 2040

Under «statsministerduellen» på NRK Debatten tidligere i vinter mellom Sylvi Listhaug og Jonas Gahr Støre – og før Ap gjorde sitt comeback – insisterte Ap-lederen på å la kunnskapsbasert, langsiktig tenking forme både energi-, klima- og industripolitikk, med havvind som det store lokomotivet for Norge frem mot 2040. Støre lot ikke sin langsiktighet fare, hverken i møte med elendige meningsmålinger eller Listhaugs blanding av jordnær populisme og unøyaktigheter. Det er en stamina vi trenger mer av i dagens klikk-agn medielandskap, og som plutselig betalte seg på meiningsmålingene. Ap fremsto plutselig som en trygg havn i et opprørt verdenshav.

Alt er likevel ikke like greit med Støres industri- og klimapolitiske visjon. Ap-lederen trakk frem batterigjenvinningen til Hydrovolt i Fredrikstad som et godt eksempel på statlig fødselshjelp til ny industri. Bedriften fikk 59 millioner i støtte fra ENOVA for å etablere en fabrikk som henter ut de ulike grunnstoffene i batteriene, slik at disse stoffene kan gjenbrukes. Fabrikken er nesten nødt til å lykkes, for nå er en bølge av slitne elbil-batterier nødt til å komme, og grunnstoffene som hentes ut er etterspurte.

Når det gjelder vindturbiner til havs er regnestykket et annet. Stortinget har subsidiert vindkraftfeltet Sørlige Nordsjø II med 35 milliarder kroner, altså 390 ganger støtten til Hydrovolt. Arbeiderpartiet har ambisjoner om nesten å fordoble norsk strømproduksjon ved hjelp av havvind. Sørlige Nordsjø II vil kunne levere fem prosent av den nye strømmen. Ap mener vindturbiner utenfor norskekysten vil bli kommersielt lønnsomt lenge før 2040, slik at subsidiene kan avvikles.

Usikkerhet og nye energiformer

Jeg er ikke den første som betviler at 35 milliarder til Sørlige Nordsjø II vil bli en god investering. Verden er et usikkert sted, og vi bør ikke bli overrasket av overraskende vendinger i et energimarked som både vil formes av geopolitisk usikkerhet og nye innovasjoner. Alle land vet at de trenger mye mer elektrisk kraft. Alle land – unntatt USA og Russland, men inklusive Kina – vet også at den strømmen bør være utslippsfri sånn omtrent innen 2060, helst før.

Mot en slik bakgrunn skjer det nå en omfattende forskning på nye energikilder i verden. Det dreier seg om å splitte eller smelte sammen atomer, og alle de nye teknologiene vil både redusere mengden atomavfall og øke effektiviteten, i forhold til dagens kjernekraft. Blant annet jobber nå 45 firmaer med et samlet budsjett på 900 millioner dollar og mer enn 4000 ansatte med å bygge mange ulike testreaktorer for fusjonkraft – sammensmelting av atomer, slik som i solen – og noen av dem har kommet langt.

Når det gjelder nye teknologier for å splitte atomer – altså «vanlig atomkraft» – er ofte saken den at firmaer og stater plukker opp teknologier som har en lang historie bak seg, men som enten har vært fryktet eller som har vært dyre. Jeg skal nøye meg med å fortelle om det mest radikale løsningen, som også er ganske nær realisering, og som kan slå inn i energimarkedet i god tid før 2040. To fysikkmiljøer, et i Kina og et i København, ligger i tet.

I 1969 hadde USA en testreaktor i drift som utnyttet 95 prosent av energien i uran, heller enn 5 prosent, som alle vanlige kjernekraftanlegg gjør. (Husk at det som er farlig med atomavfall er farlig fordi det er dårlig utnyttet energi.) Reaktoren som lå i Oak Ridge National Laboratory hadde 13000 timers feilfri drift bak seg, og viste at slik teknologi var mulig å bygge. Den var minst ti ganger så effektiv som vanlige kjernekraftanlegg og produserte mindre enn én tidel av avfallet. Det lille avfallet den produserte, ville bli ufarlig på 300 år, ikke om 100 000 år som dagens atomavfall.

Det var likevel stor usikkerhet knyttet til sikkerheten ved driften av denne testreaktoren. Den måtte videreutvikles. Samtidig var atomkraft som bare utnyttet fem prosent av energien i uran også effektiv, og ikke minst velprøvd. Den raske og profitable veien til mye energi ble valgt, og reaktoren i Oak Ridge ble lagt ned. Andre vanskelige og potensielt farlige, men ekstremt effektive reaktortyper ble testet i USA, Europa og Japan, men alle ble avviklet.

Russland sluttet aldri å utvikle ny kjernekraft, selv etter Tsjernobyl, og har i årevis bygget og kjørt kjernekraftverk som brenner opp mesteparten av avfallet. Rundt 2011 tar også India og Kina opp tråden, i 2015 blir all informasjon om Oak Ridge-reaktoren offentlig tilgjengelig, og kineserne begynner å bygge sin egen versjon av reaktoren, med håp om å starte den opp i 2024. Allerede i 2023 starter Shanghai Institute for Applied Physics opp sin lille testreaktor, og sommeren 2024 er resultatene gode nok til at de begynner å bygge en større versjon. Planen er at den skal kobles på strømnettet i 2029. En enda større versjon er planlagt til 2035.

I Danmark har et firma som heter Copenhagen Atomics kommet langt med sin videreutvikling av Oak Ridge-reaktoren. De kaller den en waste burner, for den vil kunne bruke opp nesten all energien i det atomavfallet som svenskene nå vil grave langt ned i fjellet. Danskene mener de har løst Oak Ridge-reaktorens vanskeligste tekniske problem, og har ferdigutviklet deler av reaktoren så godt at de nå produserer disse delene for salg, til spesialiserte fysikklaboratorier.

Copenhagen Atomics begynner byggingen av sin testreaktor i år (i Sveits), og ligger bare et par år bak kineserne. De tror de kan ha en ferdigutviklet reaktor klar til salg rundt 2032.

Danskenes atomavfallbrenner bygges inn i en stålboks like stor som en vanlig 40-fots skipscontainer. Den vil produsere ca. 2,5 ganger mer energi i året enn hele det havvind-anlegget som Støre åpnet i 2023, Hywind Tampen, langt syd på den norske sektoren. Men reaktoren veier mindre enn 2 prosent av de til sammen 11 Hywind-vindturbinene på Tampen.

Atomavfallbrennerne skal bygges i en fabrikk, en hel reaktor får plass på en trailer, og Copenhagen Atomics mener de lett kan produsere en reaktor om dagen. Den norske debatten om hvor dyr eller billig strømmen fra havvind i Norskehavet kan bli, blir helt meningsløs hvis danskene lykkes.

Atomavfall, den store utfordringen

Reaktoren til Copenhagen Atomics kan ikke operere alene. De ulike versjonene av uran og plutonium i avfallet fra et kjernekraftverk må sorteres, eller «reprosesseres» som det heter. Det er det sorterte materialet som kan gjenbrukes. Sverige sorterer ikke noe av sitt atomavfall, og planlegger nå å grave ned avfall hvor bare fem prosent av energien er utnyttet. 95 prosent av energien skal deponeres dypt ned i granitten og gjøres utilgjengelig for evigheten. Frankrike sorterer og gjenbruker alt sitt uran og plutonium mange ganger, ved La Hague-anlegget, og bruker opp 96 prosent av det radioaktive materialet. Til slutt er det bare fire prosent igjen av det opprinnelige uranet, som må av langtidslagres.

De nye reaktortypene som nå er under utvikling, flytter store deler av den resirkuleringen som Frankrike har utviklet nasjonalt inn i én enkelt reaktor. Men ikke helt. Og siden vi nå lever i en verden med masse energirikt «atomavfall» tilgjengelig, er det noe vi både kan og bør utnytte konstruktivt.

Reaktoren til Copenhagen Atomics vil drives på en blanding av én del plutonium og ti deler thorium. Thorium er ikke noe problem. Det finnes store mengder av grunnstoffet i jordskorpen, og gruver som egentlig er etablert for å utvinne andre grunnstoffer har allerede gravd opp tonnevis med thorium.

Plutonium, derimot, er kjernekraftverkenes farligste avfall. Av plutonium lager man atombomber. Hvordan Copenhagen Atomics skal klare å håndtere plutonium trygt vil aldri bli det firmaets sak alene, og hvordan de skal gjøre det er fortsatt ganske uavklart. De har skrevet en intensjonsavtale med et firma som spesialiserer seg på trygg langtidslagring av atomavfall. De heter, talende nok, DeepGEO. Finland er et av de landene hvor DeepGEO håper å behandle og langtidslagre atomavfall. De utforsker altså muligheten for å koble en «atomavfallbrenner» inn i lagringssystemet, slik at de kan utnyttet mye mer av energien, og lagre tilsvarende mindre avfall.

Copenhagen Atomics mener de har utviklet et design som skal gjøre det helt umulig for noen, inklusive de som selv driver reaktoren, å hente ut det potensielle bombematerialet. Men her er ikke all usikkerhet avklart, og jeg tror håndteringen av frykten for dette materialet kan bli like viktig for firmaets framtid, som håndteringen av det farlige materialet.

Gammel og ny frykt

Den historiske koblingen mellom atombomber og atomkraftverk var sterk, og frykten som vokste frem med motkulturen og det nye miljøvernet, fra 1968 og utover, var forståelig. Det tok femti år før verden igjen våknet til en ny frykt; kombinasjon av geopolitisk ustabilitet og klimaendringer. Alle land vi vanligvis liker å sammenligne oss med, unntatt Tyskland, har nå igjen lagt kjernekraft i potten, sammen med sol og vind.

Så hva skal vi gjøre, Støre?

Jeg tror vi må fortsette å tenke langsiktig og strategisk, men spre risikoen. Å bare satse alt på vindkraft er risikofylt økonomisk og derfor også usikkert som klimatiltak.

Et første, helt elementært skritt for Norge er å begynne med å bygge ett kjernekraftverk. Med det kobler vi oss på den flyten av kompetanse, ressurser og uran som trengs for å videreutvikle næringen. Det er imidlertid for snevert bare å gi for eksempel Norsk Kjernekraft AS lisens til å bygge et lite kjernekraftverk i en av de mange kommunene som nå ønsker dem velkommen. Vi må utforme en slik satsing ved også å undersøke hvordan vi kan etablere en fremtidsrettet, sirkulær kjernekraftindustri i Norge.

Kanskje blir det ikke Copenhagen Atomics og DeepGEO som lykkes i å utvikle ny, sirkulær kjernekraft. Kan hende blir det for eksempel Bill Gates’ TerraPower. De utvikler også kjernekraft som brenner avfall, delvis basert på en teknologi som Russland har brukt i årevis. Hovedsaken er at hvis vi begynner å ta denne utviklingen alvorlig, kan vi bli en del av den omveltingen som kan komme til å danke ut norsk havvind, enten vi er med på den omveltingen eller ikke.