Hvordan får de til kjernekraft i Sør-Korea?

Hvis du har overhørt en diskusjon om kjernekraft nylig, har du trolig notert deg at kostnadene heller enn sikkerhetsrisikoen betegnes som akilleshælen. En referanse som gjerne dukker opp i slike sammenhenger, er boka How Big Things Get Done, der danske Bent Flyvbjerg skriver at kjernekraftprosjekter ikke bare er dyre, men også ofte budsjettoverskridende.

Det skorter ikke på eksempler som støtter Flyvbjergs påstand. USAs to ferskeste reaktorer på Vogtle-anlegget i delstaten Georgia kostet nesten det dobbelte av hva som var budsjettert. Det finske kjernekraftverket Olkiluoto røk også på en betydelig kostnadssmell.

Men hvorfor er kjernekraft så dyrt? Og hvorfor blir det stadig dyrere? Christian Berggren og Solmaz Filiz Karabag ved Linköpings universitet trekker frem på den synkende produksjonstakten som hovedforklaring. Stordriftsfordelene uteblir når man bygger sjeldent, anfører de med henblikk på Sverige og Finland. Dette rimer nokså godt med OECDs rapport fra 2020, som slår fast at den europeiske prisveksten for kjernekraft skyldes indirekte årsaker, altså ting som angår design, planlegging og gjennomføring.