Vi må snakke om kjernekraft

Noen må ha baktalt norsk kjernekraft, for en morgen ble han arrestert uten at han hadde gjort noe galt.

Neida, Jonny Hesthammer i Norsk Kjernekraft AS er ikke blitt arrestert ennå. Men opplevelsen man kan få når man følger norsk kjernekraftdebatt, kan likevel gi assosiasjoner til Kafkas Prosessen: En opplevelse av at noe er galt, at noe ikke henger på greip, at uforståelige føringer i byråkratiet leder frem til en gitt konklusjon for Jonny H, som aldeles ikke har gjort noe galt.

Men la meg først si: Jeg er ikke noen kjernekraftfantast. Jeg er dessuten egentlig ganske positiv til vindkraft: Det føles av og til som jeg er den eneste nordmannen i 2023 som mener at Fosen-vindmøllene står bra der de står. Ikke fordi jeg ikke bryr meg om urørt eller reinbeitet natur – men fordi jeg i utgangspunktet er positiv til nesten all økonomisk forsvarlig kraftproduksjon. Og landbasert vindkraft er økonomisk forsvarlig. Ikke er jeg overbevist om at kjernekraft er løsningen på alle problemer heller: Vi vet ikke helt hvordan kostnaden for slike prosjekter vil se ut. Det vil trolig finnes billigere prosjekter både innen vindkraft og ytterligere vannkraft.