Mer kraft er bra for Norge

I Minerva 18. juli presenterer Ole Asbjørn Næss en karikatur og stråmann av Høyres energipolitikk. Man kan ikke jobbe med energipolitikk dersom man tar seg nær av å bli kalt «idiot.» Jeg tar det i stedet som et kompliment at Næss erkjenner at jeg er en «nyttig» idiot for de som ønsker mer fornybar kraft i Norge.

Kjernen i uenigheten mellom Næss og Høyre er hvorvidt vi overhodet skal omstille norsk industri og kutte utslipp og elektrifisere fremover, og om Europa og Norge skal ha industriambisjoner innen nye nullutslippsteknologier og grønne næringer. Skal vi det, trenger vi mer fornybar kraft til en konkurransedyktig pris. 

Det er mulig å gjøre som Næss. Det er mulig å si nei til ny kraftproduksjon, og dermed risikere at industri flagger ut og at industriprosjekter og klimaprosjekter blir utsatt eller skrinlagt på grunn av for høye kraftpriser. Det vil ha store konsekvenser for norske arbeidsplasser og norsk konkurransekraft.

Det er også mulig å føre en kraftpolitikk der Næss planøkonomisk håndplukker de vinnerne som skal få mer strøm. De næringene han ikke liker eller han personlig ikke har tro på, skal ikke få strøm. Men det er en risikabel strategi dersom man ønsker at Norge og Europa skal ha en markedsposisjon innen noen av de nye utslippsfrie teknologiene som er i kraftig vekst. Og selv med en politisk bestemt 5-årsplan hvor Næss har fått luke ut alle bedriftene han ikke liker, så gjenstår det fortsatt et stort økt strømbehov. 

Kraftbehovet øker

Høyres utgangspunkt er tydelig: Ren og rimelig kraft skal være et konkurransefortrinn for norsk næringsliv og et gode for norske husholdninger.

I 2023 hadde Norge en samlet kraftproduksjon på 153 TWh . Selv om Norge er i en unik posisjon med et 100 % fornybart kraftsystem, er halvparten av energibruken vår fortsatt fossil. Ulike aktører har ulike prognoser, men de neste årene er det estimert at etterspørselen etter kraft vil øke kraftig, et sted mellom 34 og 40 TWh. 

I motsetning til hva flere påstår, er den viktigste kilden til forbruksvekst den tradisjonelle industrien som trenger betydelige mengder kraft for å omstille seg fra fossile energikilder og kutte utslipp. 

Det er med andre ord ikke bare vidløftige planer om å bli en stormakt innen hydrogen og batterifabrikker, men tradisjonell industri som har behov for kraft til konkurransedyktige priser. I tillegg kommer behovet for elektrisk kraft til å elektrifisere resten av transportsektoren, de siste feltene på sokkelen, samt industrielle muligheter i ny grønn industri, for eksempel hydrogen og ammoniakk. 

Allerede i dag ser vi konsekvensene av mangel på kraft over det meste av landet. En lang rekke bedrifter i ulike bransjer må sette investeringer og nye arbeidsplasser på vent. Situasjonen er uholdbar og den svekker norsk velferd og verdiskaping. Etter hvert vil det også gi oss økte strømpriser dersom politikere forholder seg passivt. 

Det er det ikke bare Fornybar Norge og oss «nyttige idioter» som påstår. Både DNV, NHO, LO, Statnett har analyser som viser at kraftoverskuddet vil forsvinne om noen år. Statnetts analyse fra i fjor viser at økt vind- og solkraft vil dominere i Europa, mens det kommer lite ny kraftproduksjon i Norge og energibalansen vil reduseres kraftig. Det vil bli større grad av effektknapphet i kuldeperioder, både i Norge og i Norden. 

NVE i sin nyeste analyse mener vi med dagens virkemidler «bare» vil halvere kraftoverskuddet i 2028, fordi en rekke industri- og klimatiltak blir utsatt. NVE skriver at en konsekvens av svakere kraftbalanse er at Norge vil «oppleve perioder eller år med import av kraft» til en høyere pris for norske forbrukere.

I motsetning til Næss jubler jeg ikke over oppdaterte prognoser som viser at det forventede kraftunderskuddet blir utsatt noen år fordi mangel på kraft og nett gjør at vår industri ikke får omstilt seg og kraftkrevende virksomheter etableres andre steder. Jeg synes heller ikke det er en særlig interessant øvelse å argumentere for at Norge potensielt kan få store mengder kraftoverskudd så lenge industrien forsvinner og bedrifter legges ned. 

For Høyres del legger vi de markedsbaserte prognosene til grunn. Markedsforholdene endrer seg stadig og dermed også prognosene og næringslivets utbyggingsplaner. Det kan bli mer hydrogenproduksjon eller mindre. Mer ammunisjonsproduksjon eller mindre. Mer produksjon av aluminium eller mindre. Raskere elektrifisering av transport eller saktere. Til sist vil markedet avgjøre alt dette, men i dag er prognosene – som er analytikernes beste anslag og midtpunkt med usikkerhet i begge retninger – det vi har å forholde oss til.

Usann historiefortelling

Flere påstår at dersom Norge sier nei til elektrifisering av sokkelen og nei til batteri- og hydrogenproduksjon, så er kraftsituasjonen løst. Da er det tilstrekkelig med energieffektivisering og oppgradering av vannkraftverk. Det er ikke riktig, og vil ha store konsekvenser for norske arbeidsplasser, konkurransekraft og industri. 

1) For det første, energieffektivisering og oppgradering av eksisterende vannkraftanlegg er viktig, men det er ikke tilstrekkelig for å møte kraftbehovet i den energi- og klimaomstillingen vi skal gjennom i årene fremover.

I 2021 regnet NVE på at bygningsmassen har et samlet lønnsom potensial på energieffektivisering på 10-13 TWH til en kostnad på 1 kr/kWh eller lavere. Politisk er det vedtatt et mål om 10 TWh mindre strømforbruk i bygninger innen 2030, men det vil kreve mange nye regulatoriske og økonomiske tiltak.Også utvidelse og oppgradering av vannkraft kan gi et viktig tilskudd til kraftbalansen, og særlig sikre mer effekt i et kraftsystem som skal fase inn mer uregulerbar kraft, som vind og sol. Det er derfor Høyre i regjering innførte en kontantstrømskatt på nye og oppgraderte vannkraftverk for å stimulere til raskere utbygging. Ifølge NVE og Statkraft kan oppgradering og utvidelse av eksisterende vannkraft gi mellom 6-8 TWh mer kraft.

Det er nødvendig, men det er ikke nok. 

2) For det andre, ignorerer Næss hvilke konsekvenser det har for den tradisjonelle industrien at kvoteprisen for klimautslipp vil øke, og at markedet kommer til å stille høyere krav til klima og bærekraft fremover. 

Norsk industri er underlagt kvotesystemet i EU. Antall kvoter skal reduseres med 62 prosent i 2030 sammenlignet med 2005, og ned til null allerede i 2040. Det vil koste betydelig mer å forurense. Uten kraft til konkurransedyktig pris blir konsekvensen at de i stedet må flagge produksjonen ut av Europa. 

For å gi et eksempel. Yara annonserte nylig at de utsetter fullelektrifiseringen av ammoniakkfabrikken på Herøya, et av landets største CO2-utslippspunkter på 800 000 tonn CO₂. Hovedproblemet deres er mangel på kraft til rimelig nok pris. Det er selvsagt mulig å møte denne nyheten med jubel om at behovet for kraft går noe ned de neste årene, men i realiteten betyr det at Yara både må betale mer i kvotepris frem mot 2030, at incentivene til å flagge ut at Europa er større og at de kan falle etter i en omstilling som er nødvendig for deres konkurransekraft på sikt.

Næss bør lytte til leder i Herøya Arbeiderforening, Tor-Morten Thorsen, når han sier: «det brenner. Vi har bare tre-fire år på oss for å klare å skaffe nok kraft til Herøya. Hvis ikke er jeg redd for at det går den gærne veien for arbeidsplasser på sikt.»

3) For det tredje, en viktig grunn til at vi bør bygge mer kraft, er at det bidrar til å opprettholde kraftoverskuddet samtidig som forbruket øker. Dermed kan vi fortsatt holde prisene lave, til glede for både forbrukere og næringslivet. 

Ness sprer en populær myte om at vi må bygge ut «enorme mengder» ny kraft for å holde strømprisen lav. Det er feil. NVE har grundig dokumentert at enhver ny kraftproduksjon bidrar til å presse prisene ned. Også Strømprisutvalget slo fast at det aller viktigste for å sikre lave strømpriser er å sikre at Norge har overskudd på kraft. 

4) For det fjerde, så gir elektrifisering av sokkelen mindre utslipp av klimagasser og er en forutsetning for å utvikle norsk sokkel i årene fremover.

Norsk olje- og gassproduksjon er en del av kvotesystemet i EU, og som nevnt skal antall kvoter betydelig ned i årene fremover og mot null i 2040. 

Dersom Norge har ambisjoner om å videreutvikle aktiviteten på norsk sokkel utover 2040, er vi derfor nødt til å produsere med så lave utslipp som mulig. Det er svært kortsiktig å legge opp til at næringen skal betale økt kvotepris og CO2-avgift for å produsere norsk olje og gass på sokkelen med urensede gasskraftverk med virkningsgrad ned mot 30 prosent - i stedet for at gassen selges for merverdi, brennes mer effektivt på kontinentet og utkonkurrer import av forurensende og dyr LNG til Europa.

Sannheten er at elektrifisering med kraft fra land er lønnsomt for de aller fleste felt med dagens kvotepris og CO2-avgift. Med normale gasspriser koster kraft produsert med offshore gassturbiner rundt to kroner per kilowattime (kWh). Ikke spesielt billig, og antagelig langt dyrere enn prisen for eksempel for flytende havvind i en langsiktig kraftkjøpsavtale.

I tillegg har Norge og petroleumsnæringen en betydelig kommersiell egeninteresse i å kutte utslippene fra egen olje- og gassproduksjon fremover.

På kort og mellomlang sikt har EU behov for all den naturgassen Norge kan produsere. Over tid vil det bli et behov for å konvertere mer av denne gassen til utslippsfritt blått hydrogen. Blått hydrogen koster i dag omtrent halvparten av grønt hydrogen.

For et land som Tyskland, som nå skal bygge ut 10.000 km med hydrogenrør for å betjene behovene i tysk industri, vil blått hydrogen være en langt rimeligere måte å skalere hydrogenøkonomien enn å basere seg på dyrere, grønt hydrogen.

EU har imidlertid satt en utslippsgrense for blått hydrogen for at den skal regnes som lavutslipp. Dersom gassen vi skal konvertere til blått hydrogen produseres med høye utslipp, kommer vi over denne grensen.

I motsetning til hva Næss påstår, er det aller meste av elektrifiseringen av sokkelen allerede vedtatt og gjennomført. For å kutte utslippene på sokkelen med 50 % innen 2030 gjenstår det nå beslutning om elektrifisering av felt med kraft fra land på omtrent 5 TWh. 

Høyre har vært tydelig på elektrifisering av de siste feltene på sokkelen skal vurderes felt for felt, og være betinget av rikelig tilgang på kraft på land. Siden regjeringen ikke klarer å levere nok kraft og Norge styres mot et kraftunderskudd, foreslo Høyre før sommeren å innføre et krav om at petroleumsnæringen må utvikle ny, egenprodusert kraft tilsvarende det behovet de har for nye elektrifiseringsprosjekter. Det kan for eksempel være havvind eller gasskraftverk med karbonfangst. 

Det gir næringen et incentiv til å bidra til å styrke kraftbalansen til Norge samtidig som de kutter utslipp.

5) For det femte, uten mer fornybar kraft vil Norge ikke klare å kutte våre utslipp og bli et nullutslippssamfunn. 

Miljødirektoratet har tidligere anslått at det krever 34 TWh å kutte utslippene med 55% for hele økonomien innen 2030. I sin nyeste analyse anslår de et kraftbehov på 42 TWh innen 2035. Analysen inkluderer ikke mulige grønne næringer som batterifabrikker eller hydrogeneksport.

Jeg er ikke så naiv at jeg skal forsøke å appellere til klimaengasjementet til Næss. Dersom man ikke tror på menneskeskapte klimaendringer, ikke er så bekymret for konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer eller mener Norge hovedsakelig bør betale for utslippskutt i andre land uten å omstille egen økonomi, så er det selvsagt et akseptabelt utfall. 

Det er imidlertid verdt å nevne at bare kostnadene etter ekstremværet «Hans» i Norge nærmer seg 2 milliarder kr. Menneskeskapte klimaendringer hvis de får fortsette ukontrollert, vil medføre redusert matproduksjon, mer ekstermvær, skade på bygg og infrastruktur, havnivåstigning, utrydning av et stort antall dyre- og plantearter og økt innvandring i nordlige land. 

Grønn stormaktsrivalisering 

Dette er fem argumenter som stikker hull i påstanden som at det ikke trengs mer kraft. 

Et av de viktigste argumentene er likevel dette: De globale energisystemene er på vei mot å bli utslippsfritt på sikt, selv om det er viss usikkerhet knyttet til tempo. Vi står i startgropen til en stor energitransformasjon, og det er sikkerhetspolitisk og økonomisk nødvendig at Norge og Europa holder tritt. 

Grønn teknologi driver nå økonomisk vekst i mange land. I Kina utgjorde grønn teknologi det meste av investeringsveksten og en tredel av BNP-veksten. Solindustrien i Kina vokste med 63 % i 2023, og produksjonen av elektriske biler med 36 %. Kina bygde ut vindkraftkapasiteten med 37 GW i 2022, inkludert en solid økning i antall havvindparker. 

Det er dette som er bakgrunnen for at USA har kastet seg inn det grønne kappløpet mot Kina med sin gigantiske subsidiepakke til grønne industrier, Inflation Reduction Act (IRA). Minst 391 milliarder dollar gis i støtte til alt fra batteriproduksjon, hydrogen, karbonfangst- og lagring til fornybar energi.

Når subsidiene hagler over grønn teknologi i USA og Kina har blitt en dominerende leverandør av solceller, vindturbiner, varmepumper, elbiler og andre grønne teknologier på det europeiske markedet, så risikerer vi at kapital og kompetanse flyttes vekk fra Europa og Norge – i hvert fall hvis det ikke bygges ut mer fornybar kraft. 

Handelsunderskuddet mellom EU og Kina har allerede tidoblet seg til 400 milliarder euro på 20 år. Samtidig har krigen i Ukraina gitt oss en kostbar påminnelse om at nærings- og energipolitikk også er sikkerhetspolitikk. EU er derfor nødt til å slå tilbake i subsidiekrigen, og beholde og bygge opp strategiske viktige verdikjeder på europeisk jord. 

Net Zero Industry Act, Repower EU, karbongrensejusteringsmekanismen CBAM, den nye tollen på kinesiske elbiler er alle forsøk fra EU på å møte denne utfordringen. Mer fornybar kraft og nett er uansett et av de viktigste tiltakene for å bevare europeisk konkurransekraft og redusere avhengighet til import av dyr LNG. 

Heldigvis kan EU landene notere seg noen viktige fremskritt innen mer fornybar kraft første halvår 2024. 

I følge Ember, genererte sol og vind for første gang mer elektrisitet enn fossile kilder, og klimagassutslippene fra elektrisitetsproduksjon var 31 % lavere enn første halvår 2022. 

Til sammenlikning er det knapt bygget eller gitt konsesjon til noe mer kraftproduksjon i Norge, kun 0,3 TWh de siste tre årene. Og samfunnsdebatten i Norge preges av stemmer som Næss som forsøker å så tvil om behovet for mer fornybar kraft, og nærmest forhåndskonkluderer at Europa og Norge uansett ikke evner å konkurrere i det globale markedet.

Dersom det ikke bygges mer kraft, er det i hvert fall en selvoppfyllende profeti. 

De som er bekymret for at politikere skal velge ut vinnere i markedet og ty til for mye subsidier, bør være den første som tar til orde for at politikerne sikrer nok fornybar kraft til industrien på konkurransemessige vilkår. 

En stor global energiomstilling

Klima- og energiomstillingen vi bare har begynt å se konturene av er selvsagt ikke et svart/hvitt bilde. Den vil gå i rykk og napp, og det vil være krevende. Verden er stor og mangfoldig. Det er flere åpenbare hindre på veien, særlig behovet for langtidslagring av den variable kraften fra fornybare energkilder. Igjen er Norge et annerledesland, våre vannkraftmagasiner kan langt på vei dekke dette behovet for vår del.

De aller fleste energianalytikere er tydelig på at markedet går i retning av mer lokalt drevne energisystemer og med mer lokal prisdannelse med sol, vind og fleksible lagringsløsninger for å jevne ut og utnytte fornybarproduksjonen, for eksempel batterier, hydrogen og en rekke andre nye teknologier som er på vei ut i markedet.

Grønt hydrogen er i dag vesentlig dyrere enn grått hydrogen, men er samtidig en av energibærerne som spås å være en viktig komplementær løsning i fremtidens energisystem, særlig på lokalisasjoner der man har overskudd av sol- og vindkraft og begrensede eksportmuligheter («innelåst kraft»). 

Som Statnett skriver i sin langsiktige markedsanalyse 2022-2050 vil prisutviklingen innen sol- og vindkraft føre til at det etter 2030 blir «lønnsomt, teknologisk mulig og nødvendig» å utvikle fleksibilitet i ulike format. Både fleksibel elektrolyse og batterier vil kunne fange opp overproduksjon av sol- og vind, og på sikt vil det kunne gi «billigere hydrogen til industri og transport enn om man har jevn produksjon, og samtidig fleksibilitet for kraftsystemet.»

Når produksjon av elektroner lønner seg framfor molekyler, så vil det også bli mer lønnsomt å elektrifisere sluttbrukerleddene med fornybar kraft, for eksempel folks hjem eller bil. Overgangen fra molekyler til elektroner gjør at man får mindre tap av energi.

I følge Bloomberg vil USA med dagens tempo ha flere ladestasjoner enn bensinstasjoner om åtte år. Velger man en elbil i Kina, får man nå utbetalt en støtte på nesten 30 000 kr. I USA og Kina økte registrering av nye elektriske biler med henholdsvis 40 prosent og 35 prosent i 2023 sammenliknet med 2022. I 2035 spår IEA at 50 prosent av alle biler solgt globalt vil være elektriske. 

Det var ikke mangel på politisk vilje som gjorde at Donald Trump ikke klarte å gjøre «coal great again». Til hans forsvar, så gjorde han det han kunne. Problemet til Trump var at strøm generert fra landvind og sol utkonkurrerer kull, og utgjorde i 2023 i snitt rundt 1/3 av prisen av elektrisitet produsert ved kull i USA. Bare i 2023 falt kostnaden for solcellepanel med 50 prosent, og det er forventet at kostnadsreduksjonen kommer til å fortsette ytterligere. 

Den historiske erfaringen er at omstillingen går saktere enn man tror i starten, før tempoet øker kraftig.

Subsidiekappløp?

Næss har i sin kronikk en gjennomgående tirade av bruk av statlige støtte til nye grønne næringer.

La meg avslutningsvis slå fast: Høyre mener at den viktigste klima- og energipolitikken vi har er å føre en næringsvennlig politikk. Det hjelper for eksempel lite at Støre-regjeringen fordeler statlig støtte med den ene hånden dersom de ønsker skattene for næringslivet med over 40 milliarder kr med den andre hånden. Økning av CO2-avgifter og kvotepris bør kompenseres ved å redusere andre skatter og avgifter for næringslivet og industrien. 

Samtidig er det viktig å ha et virkemiddelapparat, for eksempel gjennom Enova, som bidrar med risikoavlastning og støtte til teknologiutvikling slik at energi- og klimaomstillingen kan skje fortere. Det er viktig for norsk leverandørindustri og for norske arbeidsplasser i hele landet. 

Høyre er innforstått med at flytende havvind vil kreve subsidier i en periode. Vi er ikke spesielt glade i subsidier, men er heller ikke allergisk mot å bruke dem der hvor det kan ha en positiv langsiktig effekt. Både solceller og vind på land ble subsidiert i starten. Nå er disse teknologiene lønnsomme uten subsidier mange steder. Kostnadene for vind til havs følger nå den samme utviklingen. Flere europeiske land tildelte i sommer byggetillatelser for havvind uten subsidier. Forventningen i markedet er at de vil være mulig på stadig flere og områder og til slutt vil også havvindnæringen klare seg uten subsidier.

Det interessante er at mye tyder på at en raskere energiomstilling gir lavere energiregninger enn å fortsette som i dag. Utfordringen er at utslippsfri energi krever mer investeringer i forkant, mens gevinsten kommer senere. 

Dersom Næss er bekymret for at det brukes subsidier på ny kraftproduksjon, er det verdt å nevne til slutt at vind på land vil kunne dekke våre strømbehov mye raskere og trenger samtidig null subsidier. I sin siste utredning skriver Miljødirektoratet at «Miljødirektoratet mener det kan bygges mer vindkraft på land i Norge med akseptable konsekvenser for naturmangfold og karbonrike arealer. Vindressursene i Norge er blant de beste i Europa, og vindkraft på land kan produseres til konkurransedyktige priser.» 

Høyre vil ha mer kraft fordi det innebærer lavere utslipp av klimagasser, økt verdiskaping, tryggere arbeidsplasser og lavere strømpriser. Det er rett og slett bra for Norge.