Hvilket kraftmarked?

«Slik går det når markedet får råde», sier venstresiden når dagens ulykksalige situasjon skal beskrives. På motsatt side hevdes det at det frie markedet for omsetning av strøm er bra og at situasjonen ville vært verre uten. «Systemet har tjent oss godt» sier Støre og Solberg med henvisning til utenlandsforbindelsene for elektrisitet.

Problemet er at situasjonen med utveksling av elektrisitet og fastsettingen av pris mangler alle de vanlige kjennetegnene på et marked og i særdeleshet på et «fritt marked». Det kan virke som at markedsbetegnelsen aktivt brukes av begge sider som skalkeskjul for det som egentlig er problemet.

På 1800-tallet ble det bygget ut infrastruktur for gass i de store byene i Norge. Siden har vi kvittet oss med denne alternative energikilden, fordi det viste seg at Norge hadde gode forutsetninger for å bygge et godt samfunn på bare én energikilde, vannkraftsprodusert elektrisk strøm. Dette var høyst sannsynlig svært fornuftig. Den politiske preferansen for strøm har fortsatt og er i dag mer aktuell enn noen gang. De siste tilskuddene på elektrifiseringen er innskrenking av mulighetene for å fyre med ved, fyringsolje og parafin samt sterke insentiver for å velge bort bensin og diesel som energikilde i privatbilene. Resultatet er at vi ikke har et marked for energi, det er strøm som er primær- og sekundærkilde. Det går an å kjøpe en bensinbil noen få år til, og med riktig ovn kan vi fortsatt varme oss med ved, men uten strøm i rikt monn stopper Norge. Strøm er så dominerende som energikilde, at det ikke er reell konkurranse fra andre kilder. Ergo eksisterer ikke noe marked der strømprodusentene må selge billig strøm til husstandene for å sikre at vi ikke velger gassfyrte varmtvannstanker.

Jeg har valgt Norgesenergi som strømleverandør, de er en aktør i et marked som produserer faktura for og oversikt over den strømmen jeg har brukt. Norgesenergi har imidlertid ingen egen innsikt i hva jeg bruker og når, all informasjon kommer fra netteier, i mitt tilfelle BKK. Vi har faktisk et marked for akkurat denne biten, konstruert ved politiske vedtak for noen år siden, men det er helt uten betydning for hva jeg skal betale for strømmen. Hele opplegget er i dag uten verdi, og kunne vært avskaffet til fordel for å gå tilbake til ordningen der vi betalte én regning til ett selskap.

Et fungerende marked kjennetegnes ved at kjøpere og selger møtes og der prisen blir en konsekvens av tilbud og etterspørsel. En forutsetning for at dette skal fungere er at ingen av spillerne er så store at de kan diktere prisen. I vårt tilfelle har produsentene organisert seg og rigget et system der de alle sammen får samme pris for å levere i et gitt geografisk område. Jeg, som forbruker, har ingen muligheter til å kjøpe strøm uten å måtte akseptere den prisen den dominerende, for ikke si enerådende, mekanismen bestemmer. Jeg opplever ikke at BKK forsøker å underby Lyse for å selge strøm til meg og naboene. Hvis jeg vil ha en flaske akevitt til jul kan jeg kjøpe den på Vinmonopolet, eller jeg kan kjøpe den avgiftsfritt når jeg er på jobbreise eller jeg kan rett og slett dra på handletur til Sverige og kjøpe den der. Til tross for et erklært monopol på salg av alkohol er det alternativer. Til tross for at noen hevder det er marked for kjøp av strøm finnes det ikke alternativer.

De siste månedene har produsentene av strøm kunne selge varen de produserer til en pris som er 50 ganger så høy som produksjonskostnaden. En avanse som er helt utenkelig i et fungerende marked. Hvis en sofa som koster 5000 kr hos en møbelhandler i Åsane og 4900 i Førde, vil ikke bergenserne kjøre til Sogn for å handle møbler. Hvis Skeidar i Førde plutselig begynner å selge den samme sofaen som Skeidar i Åsane til 100 kr, ville det antagelig bli tungt å selge møbler sør for Sognefjorden. Slike absurde situasjoner ser vi dog svært sjelden og når de inntreffer er det bare for en dag eller to før markedet medvirker til at forskjellene jevnes ut. Slik er det ikke for strøm, forbrukerne er låst til et system som setter prisen uten konkurranse fra alternative leverandører.

Den samlede produksjonskapasiteten for strøm i NO2, det dyreste området i Norge, er langt større enn den samlede kapasiteten på kablene som går til utlandet fra det samme området. Likevel får kraftprisen i den norske enden av kabelen avgjørende betydning for alle forbrukerne i NO2. Vi kan tenke oss et torg der bøndene kommer for å selge potetene sine og hvor det plutselig dukker opp en kjøper som er villig til å betale mye mer enn de lokale kjøperne vanligvis gjør, fordi hun setter ekstra stor pris på potetene fra akkurat dette markedet, men at hun bare skal ha 10 av de 100 sekkene som er kjørt til torgs. Da ville det naturlige vært at den heldigste, dyktigste eller frekkeste bonden fikk solgt til denne rike kjøperen og de øvrige ville måtte selge til en pris de forhandlet seg fram til med de tradisjonelle kjøperne. Markedet fungerer og neste gang den rike kjøperen dukket opp hadde kanskje en annen bonde tenkt ut en lur strategi for å kapre den rikes interesse. Alternativt kunne alle bøndene organisert seg i et kartell og bestemt at det mest rettferdige, for dem(!), ville være at alle tok samme pris for alle potetene, både til den rike innkjøperen og til de tradisjonelle. Potetbøndene ville da tjent godt en torgdag eller to, men de ville ikke blitt rike. De lokale potetkjøperne ville nemlig funnet seg noen alternativer, og selv om det ble litt ekstra frakt, ville de fått potetene til en fornuftig pris. Det ligger langt utenfor det som forstås med et fritt marked at én kjøper, som ligger langt unna å ha kapasitet til å kjøpe alt som tilbys, men er villig til å betale en høy pris, likevel skal bestemme prisen på alt som produseres. Slikt er bare mulig under spilleregler som bryter med prinsippene for et fritt marked.

Så blir spørsmålet hva vi skal gjøre med dette? Kanskje er det mulig å lage et fungerende marked for strøm, men det er vanskelig å se hvordan det skal gjøres. Å lage et fungerende marked for energi er enda vanskeligere og sannsynligvis ikke noen farbar vei. Det nærliggende synes å være å akseptere at dagens ordning, med noe som var tenkt å være et fritt marked, ikke fungerer og så innføre reguleringer for å ta kontroll over strømprisen og forvalte den norske vannkraften etter loven. Vi må da se på elektrisitetsforsyningen som en del av infrastrukturen, på linje med veinettet, fyrene langs kysten og kaiene i byene. De politikerne som hevder å ha et grunnsyn som ikke ønsker reguleringer, særlig i mitt eget parti Høyre, bør tenke seg noen måneder tilbake da iveren til å gripe inn i dagligvaremarkedet, mellom to private aktører, var det eneste riktige. Det går nemlig ikke an å ville regulere matvaresalget, i et forsøk på å forbedre utvalget av ost, og samtidig være prinsipielt imot regulering av kraftprisene for å unngå at de passerer 10 kroner per kilowattime.