Rekordhøye kraftpriser kan gi rekordlave kraftutbytter

Høsten 2021, i det de norske strømprisene begynte å stige, skrev jeg her i Minerva om at kostnadene og gevinstene av økte kraftpriser er svært skjeve. Mens staten, kraftselskapene og andre offentlig krafteiere tjener på den rekordhøye kraftprisen, har husholdninger og næringslivet store økte strømkostnader.

Selv etter at strømstøtten (som burde bli kalt strømrefusjon) er medregnet, kan statens netto økte kraftinntekter fra privat sektor i 2022 utgjøre like mye som partiet Rødt gikk til valg på å gjennomføre i økte skatteinntekter i løpet av inneværende stortingsperiode.

Hvem hadde trodd at Rødt skulle få fullt gjennomslag i sin skatteøkningspolitikk etter at partiet nådde sperregrensen ved forrige stortingsvalg?

De økte kraftprisene gir uansett en av de største finansielle maktforskyvningene fra privat til offentlig sektor som har skjedd i Norge på mange tiår.

Da er det ikke så rart at strømdebatten om utenlandskabler, markedssystemet og om makspris raser.

Et av argumentene som ofte blir brukt i debatten om de høye kraftprisene, er at det kommer oss alle til gode. Kraftselskaper er stort sett offentlig eid og betaler en høy grunnrenteskatt.

Dette premisset kan være riktig, dersom man isolerer gevinsten av økte inntekter fra direkte krafteksport og norske eksportbedrifter, særlig kraftkrevende industri, har mulighet til å skyve de økte kostnadene for kraft og energi over til tilsvarende høyere eksportpriser. Da oppnår man en samfunnsøkonomisk nettogevinst for landet.

Men et annet viktig premiss for en slik gevinst, er at de økte overskuddene ikke blir sløst bort på veien.

I et Civita-notat fra 2015 og gjennom artikler har jeg påpekt at det er en risiko for at noe av verdien av vannkraftressursene kan forsvinne på veien via kraftselskaper og krafteiere til samfunnet og innbyggerne for øvrig.

Min bekymring for dette har stort sett handlet om feilinvesteringer og prinsipal-agent-problemer, som for eksempel «imperiebygging» og kryss-subsidiering.

Men nå har en annen årsak dukket opp: Trading og finansiell risiko.

Minervas nyhetsredaktør, Aksel Fridstrøm, har gjennom flere artikler skrevet om hvordan de offentlig eide kraftselskapene taper gevinsten fra høyere strømpris gjennom finansiell inntektssikring.

Flere av de offentlig eide kraftselskapene har blant annet forhåndsolgt deler av kraftproduksjonen for 2022 og årene fremover, på lavere forwardpriskontrakter i 2021 og tidligere.

Finansekspert og tidligere hedgefondforvalter, Peter Warren, mener blant at Statkraft driver det som antakelig er det som er Norges største hedgefond, der befolkningen blir ufrivillige investorer.

Trading- og pris-hedgingsvirksomheten er visstnok noe kraftselskapene har gjort for å sikre en stabil inntjening og utbytte til sine offentlige eiere, dersom kraftprisene blir for lave.

Problemet som har oppstått i etterkant at kraftprisen begynte å stige på sensommeren og høsten 2021 og har vært høye i hele 2022, er at disse priskontraktene får en mye lavere verdi, noe som medfører at kraftselskapene må bokføre realiserte og urealiserte tap løpende i sine regnskaper.

Men det er grunnrenteskatten som virkelig setter kniven i kraftselskapenes regnskaper hittil i 2022. Ettersom grunnrenteskatten beregnes etter kraftproduksjonens faktiske markedsverdi, og ikke til den lavere priskontraktsverdien som kraftselskapene har forhåndsolgt kraften til, får selskapene en stor skattekostnad som ikke har sammenheng med de faktisk kraftinntektene.

I Fridstrøms artikkel kommer det blant annet frem at Hafslund hadde en effektiv skattesats på 77 prosent per 1. halvår i 2022, mens Statkraft får en effektiv skattesats på 145 prosent for 2. kvartal 2022.

Også Glitre Energi – som har tapt to av tre strømkroner hittil i 2022 – har en effektiv skattesats på omtrent 110 prosent i 2. kvartal 2022.

I et Civita-notat som ble publisert i vår, undersøkte jeg utbyttepolitikken til fjorten ulike kraftselskaper fra 2010 og frem til og med 2021. Notatet forsøkte å finne ut om det er riktig at økte overskudd i kraftselskapene gir økte utbytter.

Gjennomgangen av kraftselskapene viste at det store forskjeller mellom de ulike kraftselskapenes utbyttepolitikk. Noen selskaper har en spesifikk utbyttepolitikk hvor målet er at en viss andel av årsresultatet skal bli utbetalt som utbytte, mens andre selskaper ikke har en slik definert utbyttepolitikk.

Samlet sett var utbytteandelen på de undersøkte selskapene på noe over 50 prosent, men ettersom mange selskaper også har en svært lav utbytteandel (under 50 prosent), er det en viss risiko for feil- og overinvesteringer, sløsing og prinsipal-agent-problemer.

Notatet konkluderte med at det ikke nødvendigvis er slik at rekordhøye kraftinntekter gir rekordhøye kraftutbytter fra de offentlig eide kraftselskapene, som igjen vil komme oss alle til gode.

Aksels Fridstrøms mange artikler om milliardtap på finansiell inntektssikring viser at konklusjonen fra notatet trolig var forsiktig.

Rekordhøye kraftinntekter kan ikke bare gi rekordlave kraftutbytter. Det er også er viss sannsynlighet for at motpartsrisiko (kraft-trader, Einar Aas, som måtte inngå avtale med kreditorene i 2018 er et eksempel) og realisering av priskontraker for resten av året, kan føre til at de offentlige eierne må inn med ekstra penger til kraftselskapene for å håndtere milliardtapene.

Hvem hadde trodd det med en kraftpris på 8 kr per kWh?

Korreksjon 15.09.22, kl. 11:50: En tidligere versjon av denne kronikken hevdet at Einar Aas gikk personlig konkurs i 2018. Han inngikk avtale med kreditorene.