Statkraft er rigget for vannkraftoppgraderinger og omfattende fornybarsatsing

Mats Kirkebirkeland stiller i et debattinnlegg i Minerva spørsmål knyttet til økningen i antall årsverk i Statkraft-konsernet. Det er helt riktig at antallet årsverk i Statkraft har økt kraftig, fra 1965 i 2005 til 4386 i 2021. Det har en naturlig forklaring. Selskapet har nemlig vokst betydelig i denne perioden, skapt verdier for eier og skapt flere arbeidsplasser. Når Kirkebirkeland sammenligner dette tallet med økningen i produksjonskapasitet og produksjon, blir det imidlertid feil.

En betydelig andel av Statkrafts vannkraftverk har i løpet av denne perioden nådd en alder der det er behov for å gjøre omfattende revisjoner og oppgraderinger. I tillegg kommer utbygginger for å oppfylle strengere krav til damsikkerhet. Statkrafts investeringsnivå i norsk vannkraft er derfor betydelig større nå enn i 2005. Dette skyldes ikke redusert effektivitet. Tvert imot. Men virksomheten krever en annen organisasjon i dag enn i 2005.

Markedsutviklingen gjør at det nå er mer attraktivt å øke produksjonen og kapasiteten i norske vannkraftverk. Statkraft søkte derfor i juni om konsesjon for omfattende effektoppgraderinger knyttet til Folgefonn-reguleringen, det største prosjektet innen norsk vannkraft på 40 år. Og vi vurderer flere slike prosjekter. Det er en del av Statkrafts samfunnsoppdrag å søke etter slike muligheter, men det krever at man har en organisasjon som har kapasitet til å vurdere, forberede og gjennomføre slike store prosjekter.

Som det påpekes i innlegget, har Statkraft gått gjennom en omfattende vekst de siste årene, og selskapet har nå en betydelig aktivitet også innen vind- og solenergi. Her er det en del av selskapets strategi å redusere eierandelen eller selge seg helt ut av anlegg om dette gir bedre lønnsomhet enn langsiktig eierskap. Ofte vil Statkraft likevel ha ansvar for drift og salg av kraften, i langsiktige avtaler med de nye eierne. Statkrafts markedsvirksomhet har dessuten vokst betydelig siden 2005 og omfatter nå også betydelig aktivitet knyttet til kraftverk som er eid av andre. Derfor er det meningsløst å bruke forholdet mellom antallet ansatte og selskapets egen produksjonskapasitet som mål for selskapets effektivitet.

Norge og resten av verden gjennomgår nå en omfattende omlegging av energisystemene, der fossil energi erstattes av fornybar energi i et økende tempo. Statkraft er Europas største produsent av fornybar energi, og er godt posisjonert for å delta i denne prosessen, også fordi det er betydelige synergieffekter mellom vannkraft og andre former for fornybar kraftproduksjon. Statkraft tok i 2021 investeringsbeslutning for 1100 MW sol- og vindkraft, og målet er å øke til 4000 MW årlig i 2030. Dette sikrer Statkraft som en fortsatt ledende aktør i Europa. Suksess på dette området forutsetter kostnadseffektivitet fordi sektoren preges av lave marginer og sterk konkurranse.

Kirkebirkeland hevder Enova-støtte og andre virkemidler gjør at det er unødvendig at Statkraft investerer i ny virksomhet i Norge. Det stemmer ikke. Disse virkemidlene forutsetter tvert imot at det finnes selskaper som ønsker å investere, helst i konkurranse for å sikre lavest mulig kostnader. På sentrale områder har Statkraft kompetanse som gjør selskapet konkurransedyktig.

Mats Kirkebirkeland er bekymret for at avkastning fra norsk vannkraftproduksjon blir investert i fornybar energi i andre land fremfor å tilfalle det norske fellesskapet gjennom utbytte. Statkrafts utbyttemodell er laget for å unngå nettopp dette. 85 prosent av resultatet fra den norske vannkraftvirksomheten skal betales i utbytte. For resten av virksomheten skal 25 prosent gå til staten som utbytte. Det betyr i praksis at Statkraft har rom til å satse på fornybar vekst, samtidig som all verdiskaping fra norsk vannkraft går som utbytte til staten, unntatt det som er nødvendig for oppgraderinger og reinvesteringer. Dette er bra for både Statkraft og for Norge.

Les også:

Hvor mange ansatte trenger Statkraft?

Mats Kirkebirkeland