Sanner, fake orgasmer og kulturkrig

Ferietid og JJ kan endelig nyte avisene:

Mann 32 tror at han har liten penis, og at hun faker orgasme, skriver Nettavisen. Slim i halsen kan indikere sykdom, forteller Dagbladet. Tidligere finansminister Jan Tore Sanner holdt tilbake offentlige dokumenter av hensyn til Høyres valgkamp, ifølge VG.

Hvis Vedum hadde blitt avslørt med buksene like langt nede, ville det utløst et ramaskrik selv midt i fellesferien.

Med Sanner blir det meste et gjesp.

Det er ikke det at han ikke har gjort noe galt, eller at det ikke er alvorlig å bryte forvaltningsprosedyrene. Det er bare det at det er så vanskelig å engasjere seg når det er Sanner som er synderen. Hvis Sanner stod frem i Dagbladet og fortalte at han hadde mikropenis, og at kona alltid faket orgasme, ville det blitt en notis på side 26.

I høst vil kontroll- og konstitusjonskomiteen gjøre Sanners liv til et helvete, men inntil da kan Sanner nyte sommeren på hytta på Tjøme som var ny ifjor. Der … gjesp … koser … gjesp … han zzzeg.

Lørdag brakte avisene endelig en sak det kunne være mer spenning i: Journalist Hugo Lauritz Jenssen, i Dagens Næringsliv, publiserte sitt portrettintervju med Hilde Tonne, sjefen for Statnett.

Midt under en europeisk energikrise, med historisk høye strøm-, og gasspriser, og et Tyskland som gjenåpner kullkraftverk, og hvor olje- og energiministeren spår at strømprisene kan gå bananas, har avisen med Norges smarteste og best betalte økonomijournalister fått sjefen for det hele i tale.

Hva får vi servert? Jo, vi får journalist Jenssen som leker poet: «Svabergene reiser seg som mektige, grå og tause kjemper», skriver han, og man tar seg ufrivillig å lure på hvor mange avmektige kjemper har han sett? Journalist Jenssen leker også sportsjournalist: «Jeg koser meg når jeg løfter 95 kilo markløft.»

Det vi ikke får, er kritiske spørsmål om norsk energipolitikk. I Tonnes verden var det «ingen i Norge som så» dagens strømkrise, og «ingen i Norden eller i Europa, heller.. Ingen? 750 millioner mennesker, men ingen så noen ting?

Det er sommer, og DN må jo konkurrere med oppslag om mikropenis og orgasmer, så det er kanskje ikke rom for krevende oppfølgingsspørsmål. Hadde det vært høst, ville DN helt sikkert spurt om Statnett er uvitende om den heftige debatten som lenge har rast om utenlandskablene. Journalist Jenssen ville utfordret Tonne om hvordan hun ser på Vaclac Smils, Bill Gates’ yndlingsenergieksperts, tanker om energitransformasjonen. Eller for den del: Om hva hun i ettertid tenker om Øystein Stray Spetalens eller Kjell Erik Eilertsens spådommer om hva utenlandskablene ville føre til?

Etter noen dramatiske nyhetsuker har norske aviser altså gått i agurkmodus, og JJ har sett seg nødt til å lese internasjonale medier denne uken. I Financial Times utbasunerer man at folk er lei «kulturkrigen». Storbritannia blir ikke som USA. Brexit og innvandring er ikke lenger høyt på den politiske agendaen. Og hverken klima, transpersoner eller abort er kilde til særlig uenighet mellom partiene, postulerer avisen – som ser for seg full seier for de liberale i alle spørsmål som kulturkrigens sluttpunkt.

Det finnes rett nok en annen måte å se spørsmålet på: Et betydelig mindretall er svært kritisk til rådende politikk på alle disse feltene – i alle partier. Derfor skjer krigen ikke mellom partiene, men i mediene. I partipolitikken, derimot, har de liberale vunnet frem. Derfor får hverken Storbritannia eller Norge noen politisk krise av den typen vi har sett med Trump i USA.

Det er bra. JJ ser i det hele tatt bare ett problem med full seier for liberale, grønne, woke politikere – og det er at de fører en politikk som undergraver Europas og Norges økonomiske fremtid.

At Europa vil få verdens dyreste energi, vil ikke gi kontinentet konkurransefortrinn. Det vil gi masse konkurser.

Å late som om Norge vil få massevis av batteri-, hydrogen- og ammoniakkfabrikker med europeiske energipriser, fungerer omtrent like godt som å fake orgasme: Man slipper et ubehagelig øyeblikk der og da, men på sikt fører det til skilsmisse og økonomisk ruin.

Kulturkrigens seierherrer skal være glad de har et oljefond. Selv bompenger vil monne lite når ingen har råd til å kjøre bil, og pengene skal rekke ikke bare til ammoniakkfabrikker, men også til integreringstiltak for stadig flere innvandrere og nye kurs for mangfoldskompetanse og rosa kompetanse i skolen.

En slik seier til, og de er fortapt, som den greske hæreføreren Pyrrhos oppdaget. Hans problem var at han ikke hadde flere soldater igjen da slaget var vunnet. De liberale, grønne og woke risikerer å oppdage at alle de hvite mennene som pusher femti, som pleide å jobbe overtid i olje og finans og betale godt med skatt, plutselig jobber med mangfoldskompetanse og integreringstiltak, om de da ikke for lengst er blitt «hen», eller rett og slett har mistet jobben fordi de har sagt noe politisk ukorrekt.

JJ er definitivt i faresonen.

Men inntil da er det fortsatt ferie, og fremtidens økonomiske problemer kan ikke måle seg med Sanner, mikropeniser og fake orgasmer.

God sommer!