Erasmus Montanus og anglifiseringen av norsk forskning

Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har vært og er en profesjonsutdanningsinstitusjon som utdanner lærere, helsefagsarbeidere og folk som jobber i offentlig administrasjon. Altså svært samfunnsnyttige ting. Men det har sikkert vært nedverdigende for noen av de ansatte å måtte fortelle andre at de «bare» arbeider på en «høgskole».

Så i likhet med en rekke andre høgskoler har skolen satt seg som mål å skifte navn til universitet. De fleste av disse høgskolene har lyktes i dette ved å skrape sammen mer eller mindre merkelige doktorgradsutdanninger, og prosentvis nok vitenskapelig ansatte til å oppfylle NOKUTs krav for å bli et universitet. Riktignok har vokseambisjonene i noen tilfeller blitt selvødeleggende: Nord Universitet, for det meste i Nordland, har inkorporert en lærer(høg)skole i Nord-Trøndelag, og er på den måten falt under den prosentvise andel vitenskapelig ansatte som kreves for å fortsette å være universitet.

Men selvfølgelig er dette irreversible prosesser, ikke minst garantert av lobbyvirksomheten til stortingsrepresentanter fra de aktuelle fylkene. Disse fylkeslobbyene, særlig med Senterpartiet i en eventuelt ny regjering etter valget, vil dessuten etterhvert medføre økte bevillinger, slik at de vitenskapelig ansatte får avsatt like mye tid til forskning som sine kolleger ved de gamle og, vil noen si, de virkelige universitetene. En slik regjering vil nok reversere den nåværende regjerings nei til å lage flere universiteter. Ja, kanskje også omgjøre alle (distrikts)landbruksskolene til universiteter?