Skyggen fra Enoch Powell

Da jeg i sommer ga meg i kast med det episke versediktet Aeneiden av Virgil, var det av flere grunner. Oslos tomme juligater og det blågrå aprilværet gjorde ukene kjedeligere enn de var ment å være, og det fantes verken opera, teater eller debatter man kunne underholde seg med. Feriefolket, som ikke jobbet, sendte bilder av åpne hav og brune legger. Mine var tiltagende hvite til sammenligning. Videre er musikkhistoriens første kjente opera, Purcells Dido og Aeneas, basert på Didos tragiske kjærlighet til den greske helten som forlater henne, noe som jo skaper en viss nysgjerrighet i et sommersinn.

Det var også fra Aeneiden at den britiske politikeren Enoch Powell hentet sitt dramatiske bilde i den famøse Rivers of blood-talen i 1968. I talen, som Powell selv kalte Birmingham-talen, kritiserte han den nye diskrimineringsloven, Race Relations Bill, som gjorde det ulovlig å diskriminere på bakgrunn av etnisitet. Selv om dette nå til dags høres ut som en selvsagt lov, var mange bekymret over at loven ville beskytte en gruppe énsidig, uten å samtidig ivareta rettighetene til andre grupper i samfunnet, eller ta hensyn til andre begrunnelser for å ansette en person fremfor en annen, hvis dette falt i minoritetens disfavør. Også andre politikere hadde åpent kritisert lovforslaget, deriblant flere Labour-politikere.

Forsvarte diskriminering

Powell, som på dette tidspunktet hadde en sentral rolle i de konservatives opposisjon under Ted Heath, hadde med Birmingham-talen brutt partiledelsens uskrevne regel – å snakke om integreringsutfordringer var noe man kunne gjøre internt, men aldri offentlig. At han forsvarte en eldre dame i valgkretsen hans som nektet å leie ut ledige rom til immigranter, syntes å illustrere behovet for loven mer enn å være et argument mot den. Men Powell mente at den enkeltes rett til å diskriminere blant leietakere var et av privatlivets anliggender og ikke noe som hørte inn under politikkens domene.  Videre argumenterte han for at etniske ulikheter i befolkningen ville føre til vold og elendighet. «Lik romerne synes jeg å se elven Tiber skumme av blod», messet Powell – og slik fikk talen tilnavnet «Rivers of blood».  

De maleriske frasene får talens budskap til å fremstå som skrevet i blokkbokstaver, på tross av de utallige latinderiverte langordene. Når jeg ser den fremført med Powells brennende øyne og tynne stemme er den ubehagelig, og jeg vrir meg ubekvemt foran skjermen. Jeg vrir meg også fordi den føles for aktuell – debatten er så å si uforandret nesten femti år senere. Innvandring som politisk tema er fortsatt betent.