Grenser for politikk

Filosof Marcus Holst-Pedersen har svart på min kritikk av ideen om en fellesskapsminister. Jeg mener et slikt forslag, til tross for gode intensjoner, kan frata enkeltindivider en nødvendig ansvarsfølelse over eget liv, og svekke vår forpliktelse til å gjøre noe godt for andre enn oss selv.

I svarinnlegget til Holst-Pedersen argumenterer han for at å bygge fellesskap er en felles oppgave, og at politikken tross skal sikre gode liv.

Det er lett å si seg enig i dette. Å si at noe er en felles oppgave, impliserer imidlertid ikke at det er et statlig ansvar. Det handler om troen på at mennesker ikke alltid vender seg til myndighetene for å løse problemene i deres daglige liv, men at de føler seg frie til å ta et ansvar for sitt eget liv, og samfunnet rundt dem.

Eller som den tidligere britiske statsministeren David Cameron sa: «We do believe that there is a society, it’s just not the same as the state.»

Holst-Pedersen fremhever videre at en fellesskapsminister kan være med å sette ensomhet og felleskap på dagsorden, og at et økt fokus kan gi flere positive konsekvenser.

Jeg er imidlertid redd for at en statsråd som konstant snakker om ensomhet tvert imot kan forverre problemet. Det kan bli en form for alarmisme, hvor et overdrevent fokus om utbredt ensomhet kan øke sannsynligheten for at du oppfatter deg selv som det. Dessuten må vi skille mellom ensomhet, og det å være alene. Vi skal være varsomme med å sykeliggjøre mennesker som kun trives i sitt eget selskap.

Jeg er også bekymret for at vi skaper et urealistisk og skadelig bilde av ensomhet. I NRK-kronikken som startet debatten om en «fellesskapsminister», skriver kronikkforfatterne at «det er lett å avfeie ensomhet og utenforskap som en naturlig del av menneskets lodd, slik det kanskje alltid har vært for mange. Men faktum er at det i 2024 ikke behøver å være slik».

Her er vi ved en grunnleggende uenighet. Jeg mener ensomhet er en naturlig del av livet. Også i 2024. De aller fleste mennesker kommer til å føle seg ensomme i løpet av livet. Derfor må vi lære oss å takle ensomheten, fremfor å skape en illusjon om det perfekte liv uten motgang, ensomhet og lidelse. Det er ikke bare et urimelig krav, men også en forventning som gjør oss selvopptatte. Det forhindrer oss i å ta ansvar – både for oss selv, og for de rundt oss.

Ensomhet er dessuten en krevende oppgave å løse for staten. Det er lite evidens som tyder på at programmer som har hatt til hensikt å redusere ensomhet, har hatt noen vesentlig effekt. Det er fordi det naturlig nok er vanskelig for en offentlig handlingsplan å tilfredsstille en subjektiv følelse som ensomhet.

Det betyr ikke at staten skal være fraværende, eller at vi bør avvikle velferdsstaten. Politikk skal tross alt sette grenser. Men vi må også huske på at det er grenser for politikk. Det er ikke slik at hvert eneste problem nødvendigvis har, eller bør ha, et politisk svar.

Dessuten er det verdt å spørre seg hvor langt statens ansvar skal strekke seg. Vi kan ikke bare utnevne nye ministre for å løfte problemstillinger folk synes er viktige. Mangel på kjærlighet er tross alt også et samfunnsproblem. Visse ungdomspolitikere har problematisert dagens sexkultur. De færreste vil likevel mene at politikerne skal blande seg inn og løse disse utfordringene.

Holst-Pedersen har selvfølgelig rett når han poengterer at politikk er nødvendig, og faktisk har en effekt. Ellers hadde jo de færreste, inkludert meg selv, engasjert seg i politikken.

Poenget er at vi må erkjenne politikkens begrensninger. Utallige tiltak, forbud, reguleringer og bevilgninger har ingen effekt så lenge individer ikke også tar et personlig ansvar.

Myndiggjøringen av det enkelte mennesket er tross alt en sentral del av det liberale demokratiet. Det forutsetter at vi kan ta frie og selvstendige valg. Til syvende og sist har vi et avgjørende ansvar for vårt eget liv.