Viktor Orbán ute av det gode selskap

Fidesz ble som parti suspendert fra partifellesskapet EPP (European People’s Party) i mars 2019. Jeg representerte Høyre da EPP vedtok tiltak og den videre prosedyre overfor Fidesz. De nordiske medlemmene hadde eget delegasjonsmøte i forkant, og var innstilt på å konkludere med eksklusjon der og da. Dette møtte motstand fra andre, som la vekt på at det er lettere å påvirke et medlemsparti enn et parti man har kastet ut. De mente det var bedre å stille krav om synbare forbedringer innen avtalte frister. Det ble dermed et kompromiss som innebar en øyeblikkelig suspensjon av Fidesz fra EPP, men ikke europaparlamentsgruppen.

Mye har lenge pekt mot et endelig brudd. Viktor Orbáns prestisje tilsa at han selv ville forlate lokalet uten håndfast assistanse av personalet, selv om lysene hadde blinket lenge på overtid. Realitetene var at man var kommet til det punkt hvor man ikke lenger kunne se at det var gjort store nok retningsforandringer i Fidesz til at fortsatt medlemskap i EPP var mulig. En nasjonalist og talsmann for det «illiberale demokrati» passer enkelt ikke inn i en – riktignok løs – sammenslutning av ledende borgerlige, kristelige og konservative partier i Europa. Med «løs sammenslutning» menes at det vanligvis er problematisk å «oversette» et parti i ett land med et parti som ligner i et annet. Selv mellom verdens likeste land som de skandinaviske, er partisammenligning en øvelse med mange feilkilder. Og «løs» også i den forstand at man i slike internasjonale partifora ikke skal gjennomføre noe man ikke selv står inne for overfor egne velgere i hjemlandet, og følgelig ikke hefter for hverandres standpunkter.

Annerledes blir dette i Europaparlamentet. Der må politikerne både forholde seg til en hjemlig opinion, samtidig som det skal utformes felles politikk på et europeisk nivå.

Onsdag 3. mars om formiddagen vedtok Europaparlamentsgruppen av EPP-medlemmer en endring i vedtektene som åpnet for at enkeltmedlemmer, eller hele grupper av medlemmer, kunne utelukkes fra parlamentsgruppen med vanlig flertall. Den nye regelen var antatt å bli benyttet allerede påfølgende uke mot medlemmene fra Fidesz. Umiddelbart etter vedtaket, meddelte Viktor Orbán gruppeleder Manfred Weber at medlemmene fra Fidesz avsluttet sitt medlemskap i EPPs gruppe i Europaparlamentet.

Resultatet var klarere enn forventet, selv om ikke Fidesz stod formelt på dagsordenen, men var begrenset til vedtektsendringen som kunne føre til utkastelse. Det viste seg at Orbán hadde svak støtte, og at den han fikk utenom egne rekker kunne forklares med nasjonale bånd til Ungarn. Av 187 representanter stemte 180, og 148 av disse sikret vedtektsendringen. I tillegg til de tolv fra Fidesz, stemte ytterligere 16 mot. Av disse var seks fra Østerrike, to representanter fra det ungarske mindretall i Romania, og de resterende, spredte enkeltrepresentanter fra Bulgaria, Frankrike, Romania, Slovenia og Slovakia. De vest- og søreuropeiske medlemspartiene stod gledelig nok unisont bak avklaringen.

Avskjedsordene som Orbán valgte, var ikke vennlige. Endringen ble betegnet som en forhastet og uakseptabel manøver, som ble presset frem midt under en pandemi, og var både uverdig og udemokratisk, ble det hevdet.

Weber, derimot omtalte møtet som historisk. Selv om man kunne beklage splittelsen, sa han, var den en nødvendig konsekvens av uteblitte retningsendringer i Fidesz. Hvis det ikke hadde blitt denne avklaringen, ville liberalkonservative fra Norden og Benelux muligens forlatt gruppen, og med langt større svekkelse av gruppen enn tapet av tolv medlemmer. Jeg røper ingen hemmelighet ved å si at stemningen fra de nordiske medlemmer har vært entydig hele veien. Undertegnede deltok i EPPs behandling av suspensjonen i mars 2019, og alle de nordiske partiene var beredt til å stemme for utestengelsen allerede da. Samlet stemte vi, og jeg på vegne av Høyre for suspensjonen og at en rapport om utviklingen i Ungarn skulle utarbeides for senere oppfølging.

For CSU-mannen Weber var beslutningen i mars i år også sannhetens øyeblikk. Han som for over to år siden hadde snekret et kompromiss i form av en suspensjon fra EPP (men ikke parlamentsgruppen, som den gang ikke hadde et slikt verktøy) kombinert med en igangsettelse av en landrapport fra Ungarn, som skulle danne grunnlaget for å ta endelig stilling til om suspensjonen skulle gå over i en varig utestengelse. EPP er langt mer enn gruppen i Europaparlamentet, og består av medlemmer fra konservative, liberalkonservative og kristelige partier, i og utenfor EU. Fra Norge deltar Kristelig Folkeparti og Høyre.

Torsdag den 18. mars kom så en formell underretning om at Fidesz også har forlatt partisamarbeidet EPP.

Tidligere president for Det europeiske råd, Herman Van Rumpoy ble i 2019 utpekt til å levere en sluttrapport etter en definert observasjonstid. Et viktig delhensyn var nok også å skaffe mest mulig ro under valget til nytt europarlament. Manfred Weber var selv blitt nominert som EPP-gruppens førstekandidat til stillingen som kommisjonspresident etter Juncker. President Macrons motstand mot at kandidater skulle stilles opp fra gruppene i Europaparlamentet og ikke fra regjeringene, endte som kjent med at en annen tysk konservativ måtte lanseres av Merkel, og til slutt valget av Ursula von der Leyen.

Nå har Manfred Weber måttet oppsummere det hele med at «Fidesz har forlatt verdigrunnlaget til Schuman, de Gasperi, Adenauer og Kohl». Nestlederen Esteban Gonzá­lez Pons slo fast at man entydig hadde valgt moderasjon, enhet, kompromiss som arbeidsmetode og at radikalisme, konfrontasjon og intoleranse ikke har noen plass i vår politiske familie.

For arbeidet i Europaparlamentet har Fidesz’ utmeldelse av gruppen mindre betydning.

EPP-fraksjonen vil fortsatt være den største. EPP kan også oppvise den største gruppen av stats- og regjeringssjefer i Europa. Den er lite avhengig de 12 stemmene de teoretisk mister, da de fleste store saker avgjøres i et vekslende samarbeid med Sosialdemokratene, De liberale eller De grønne. Vel så viktig er at Fidesz mister innflytelse i en sentral gruppe, og fremover vil være mer henvist til seg selv eller det fellesskap partiet kan søke med andre ytterpartier.

Man kan i ettertid spørre hvorfor tålmodigheten med Fidesz varte så lenge som den faktisk gjorde. For det første har integrasjonen av nye land i EU vært et fremskritt. EU ble ikke den eksklusive, vestlige rikmannsklubben rettet mot de nye selvstendige nasjoner i øst, som partileder Theo Koritzinsky begrunnet sitt og SVs negative syn på EU-medlemskap ved folkeavstemningen i 1994. Historien om hvordan EU lyktes å integrere nye land på kort tid og velstanden vokste i tidligere planøkonomier, var resultater som skapte en villighet til å akseptere ganske store forskjeller i politisk kultur hos de nye medlemslandene. Og alternativene til integrasjon var ikke bedre: mer nasjonalisme, flere populistiske eventyrere hvis man ikke fikk økonomien på fote.

En vellykket europeisk integrasjon, samarbeid og positiv påvirkning fra modne demokratier overfor nykommerne kan ikke skje uten respekt og forståelse for landenes forskjellige erfaringer og politiske kultur. Demokratiets forutsetninger – ytringsfrihet og fair konkurranse om makten – kom i de nye medlemsland i bakgrunnen, fordi de det meste av det 20. århundre hadde vært underlagt et pådyttet diktatur og økonomisk stagnasjon fra Sovjetunionen. For den generasjonen som kom til makten etter murens fall var deres oppfatning av demokratiet like mye en mulighet til å sette folk som hadde støttet, eller akseptert den gamle orden, ut av spill og ta igjen for flere tiårs undertrykkelse av nasjonal identitet. Velgerne i disse landene var også lite innstilt på å åpne opp for en globalisering, eksempelvis innvandring, som ble oppfattet å true det de akkurat hadde gjenvunnet av nasjonal selvråderett. Med store valgseire kunne også grunnlovsbestemmelser som sikret politisk pluralisme og mindretallsbeskyttelse, gradvis endres. I stedet innførte de det som kan kalles autokratisk legalisme, når et tilstrekkelig grunnlovsflertall på 2/3 ikke nøyer seg med den makt det gir å vedta de lover det ønsker, men misbruker flertallet til å angripe rettsstatens struktur.

Det er sikkert mye man kan irritere seg over i EU. Men alleuropeisk rettsharmonisering, felles grunnleggende spilleregler og mindretallsbeskyttelse er og har vært kjernen i EUs metodikk. Man måtte forutse at de som ikke aksepterer dette, ikke har noen fremtid i den samme gruppen i Europaparlamentet som ble formet av Kohl og Juncker.

Hverken Ungarn eller andre land som opplever demokratiske tilbakeslag, kan påtvinges endring utenfra ved bruk av makt. Men de mer besindige vil nok se risikoen ved å stille seg utenfor et europeisk fellesskap basert på rettsstat og demokrati. Så lenge Viktor Orbán styrer, og Fidesz fortsetter i sin nåværende utgave, vil demokratisk fremgang i Ungarn måtte skje utenom dem. Og minst like lenge vil Fidesz stå uten anstendige partifellesskap i Europa.